Forfatteren tar leseren tett på India, både storbyene og landsbyen. Mye å lære om mennesker og kultur i verdens nest mest folkerike land. Middels språk, og noe forutsigbar handling trekker litt ned, men uansett synes jeg dette er en viktig bok, ikke minst fordi den tar for seg den lave status jentebarn har i forhold til guttebarn.

Jeg har nå lest ferdig Himmelblomsttreet, og jeg er helt målløs. Etter den første boka, Mengele Zoo, var jeg nervevrak i to dager sammenhengende etterpå. Det var første gang jeg leste så brutalt om hvordan verden faktisk er, og den åpnet mitt da 13 år gamle sinn, og fikk meg til å se sannheten. Hvis jeg ikke hadde lest Mengele Zoo først, ville denne boka også hatt samme effekt. Dette er ei bok som får det til å gå trill rundt i hodet mitt, men samtidig får meg til å både le og gråte. Det europeerne gjør med regnskogen, -og det kun for å tjene penger!- er et viktig poeng som gjør meg flau over å være født i denne landsdelen. Ei sterk, om enn noe tunglest, bok, som har briljante poenger, og som virkelig fortjener og leses. Terningkast seks!

Jeg hadde veldig lyst til å lese Lolita. Jeg visste at den kom til å være en utfordring, men det liker jeg, og jeg så fram til det. Jeg greide derimot ikke å gjennomføre den. Jeg har avbrutt mange bøker, først og fremst av to grunner. Enten fordi jeg syntes boka var kjedelig og ikke orka å bry meg mer med den, eller fordi jeg hadde gapt over for mye; at språket ble hakket for vanskelig for meg og jeg måtte vente et år eller to før jeg tok den opp igjen og prøvde på nytt. Med Lolita var det ingen av delene. Boka er ytterst interessant og har et språklig nivå som jeg akkurat behersker. Da jeg - etter å ha lest 1/3 av boka - begynte å drømme om pedofili og voldtekt, tok jeg det som et klart tegn på at det var på tide å legge den fra seg. Jeg håper at jeg ved et senere tidspunkt i livet mitt vil være i stand til å lese hele boka!

Boken følger Asha sitt liv, fra hun fødes som uønsket jentebarn på den indiske landsbygda, til barnehjemmet, adopsjon, oppveksten i USA og når hun etterhvert reiser tilbake til India og blir nysgjerrig på hvor hun kommer fra. Historien fortelles av Ashas to mødre, andre slektninger rundt henne og etterhvert også henne selv. Underveis beskriver forfatteren både India og USA på både godt og vondt. Særlig syntes jeg beskrivelsene av India var gode - beskrivelsene av livet i USA ble til tider noe overfladisk. Sammenligningen av de to landene og at det er flere perspektiver fungerer bra og bidrar til å løfte historien. Dette er en fargerik roman på mange måter, ingenting viser seg å være svart-hvitt. Jeg fant slutten overraskende, muligens fordi jeg skulle ønske at boka bare kunne fortsette og fortsette.

Selv om de første sidene er så sterke at jeg nesten ikke orket å lese videre, er ikke dette bare en trist fortelling om et land med store kontraster.Slik jeg ser det handler boka om morskjærlighet og morsrollen. Den handler om savn og tro - men kanskje mest av alt om familie. Både den familien man er født inn i og den familien man skaper selv. En tvers gjennom god og lettlest bok. En sånn bok jeg skulle ønske jeg enda hadde til gode å lese.

Hele omtalen kan leses på bloggen min;
http://oreganosbokblogg.blogspot.no/2014/08/indias-datter-av-shilpi-somaya-gowda.html

Denne boka endret livet mitt. Det er ei bok som utfordrer hele vår tenkemåte, og som kritiserer kapitalismen og økonomisk vekst. Et spørsmål Mino stiller seg i boka er "Hva går veksten på bekostning av?", noe man ikke får direkte svar på, men som navn allikevel kan tenke seg fram til. Boka er sjokkerende, og til tider direkte grusom, men samtidig er den veldig befriende. Mino blir med i den beryktede "Sommerfugl ligaen" , og selv om man kan hate og mislike handlingene hans, forstår man samtidig hvorfor han gjør som han gjør.

I boka stilles man også ovenfor et etisk dilemma: Dersom noen dreper jorda vi bor på, er det galt å drepe dem da? De fleste ville svart ja på dette spørsmålet. Mino svarer nei. Og det er befriende og herlig, men samtidig urovekkende å tenke på. Dette er ei bok om hvordan menneskene er i ferd med å ødelegge det som har gitt oss liv; planeten vår, Jorda. Boka stiller også spørsmålstegn ved om all terror er feil, om hva terror egentlig er, og HVEM som utfører den verste terroren. Denne boka ga meg mye å tenke på, og mange av de meningene jeg bærer på, har grobunn i denne boka.

Unorsk norsk litteratur. Jeg bare elsker den ærlige måten forfatteren forteller og beskriver ting, både nydelig og brutalt på en gang. Og en tematikk aktuell som bare det.

Har du sett serien kommer man nok til å bli litt overasket når man leser denne. Boken legger vel fundamentet for serien, men det er store forskjeller. Derfor vil jeg anbefale en fan og faktisk lese boken og ikke bare se tv-serien siden de er så totalt forskjellige på en fin måte :) man blir liksom enda mer glad i piper og får et større bilde av omstendighetene.

Piper skildrer innsiden av et amerikansk fengsel på en vakker måte, og det skulle man ikke tro var mulig. De ytre omstendighetene er overhodet ikke vakre, og jeg overraskes litt over at det fremdeles er så ille i amerikanske fengsler. Men det Kerman legger vekt på, er kvinnene: solidariteten, vennskapene og fiendeskapet. Hvordan de står sammen for å komme seg gjennom sine dommer. Og hvor sterke vennskap som kan utvikle seg under slike unaturlige omgivelser.

En fin historie om en kvinne som soner dommen sin, og kommer ut igjen i samfunnet til jobb, familie og kjæreste. Men hva med alle de andre kvinnene? De som ikke har noe liv og nettverk på utsiden – det er disse kvinnene som sitter igjen i hodet etter at siste side er lest.

I 1984 ble forfatteren av denne boken, Geir Isene, scientolog. 25 år senere skapte han furore verdens over da han forlot Scientologkirken. Han er den scientologen i Norge som har nådd det høyeste spirituelle nivået – men han begynte å se kritisk på scientologien, og opplevde ting innen kirken som han ikke klarte å få til å passe inn i den filosofien som kirken predikerte utad.

Boken gir et godt og balansert bilde av scientologien. Forfatteren gir uttrykk for at han lært mye positivt som har hjulpet han i livet, men selve kirken minner mer om en sekt som kun er ute etter makt og penger. Han mener det er mulig å praktisere scientologi, uten å være medlem av kirken. I motsetning til hva jeg ellers har lest om scientologien, gir dette mer troverdig bilde av religionen, siden Geir Isene verken forkaster alt, eller omfavner alt – ellers er beskrivelser av scientologi veldig svart-hvitt.

Mens mange scientologer svelger det Hubbard skriver uten selv å vurdere det, finnes det flust av kritikere som avviser noe bare fordi Hubbard skrev det.

Ut fra hva vi leser som Scientologikirken, tar Isene en stor risiko ved å skrive om kirkens innerste hemmeligheter – men jeg tror det er viktig at han gjør det. Jeg hadde stort utbytte av å lese boken, og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den.

Verdilause jenter...

Dette er ikkje fiksjon, dessverre!
Dette er den sterke historia om vesle Satwant som til faren sitt store raseri ikkje vart gut! Han ville at ho skulle døy, men dei fekk henne bort frå familien eit par veker, og ho berga dermed livet. Ho fekk ingen identitet, sidan ho likevel berre skulle vere slave....
Berre tre år gammal vart ho gitt bort til ei tante, i bytte mot ein gut som fekk vere med foreldra og dei andre søstrene til Norge! Ho måtte arbeide hardt, vart mishandla og utnytta seksuelt på det grovaste!
16 år gammal kom ho til Norge - der mishandlinga heldt fram. Ute var det norske lover og reglar som var gjeldande, men ikkje innanfor husets fire veggar! Utad var det ÆRA -izzat- som stod over alt, koste kva det koste ville.

Sarita Skagnes heiter ho i dag, denne jenta/kvinna som framstår som uvanleg sterk sidan ho har greidd seg på tross av alt ho har gjennomgått! Ho lever i dag med norsk mann, og har brote all kontakt med foreldra sine. På siste sida seier ho:

I stille stunder kan jeg fortsatt kjenne savnet. Savnet etter en mor og en far som vil ha meg og elsker meg for den jeg er.

Var inne på nettet og las om modige Sarita som fortener all honnør for å sette søkelyset på enkelte jenter sin situasjon. Og ho seier klart ifrå om at ho ikkje er ute etter å skape rasisme, men ho vil gi andre jenter mot og styrke til å gjere opprør.

Etter å ha lest denne boken føler jeg at jeg sitter igjen med større muligheter til å gradvis lage min egen mening om hva scientologi er, og hva scientologikirken er, i den grad det er mulig uten å selv ha noen erfaring fra eller med de. Geir Isene forteller sin historie, om de gevinstene han oppnådde i sin tid i kirken, supplert med forståelige forklaringer om hvordan de ulike elementene innenfor religionen fungerer. Jeg oppfatter ikke denne boken hverken som en sterk kritikk, eller en opphøyelse av noe slag, men et helhetlig og reflektert skriv om en vei som opptok en intelligent manns oppmerksomhet og fokus gjennom 25 år av hans liv.

Et referanseverk om 22. juli 2011

Jeg har fulgt Åsne Seierstads (f. 1970) forfatterskap fra begynnelsen av 2000 og frem til i dag med stor interesse. Tidligere har jeg kun omtalt "De krenkede" (om de krigstraumatiserte barna fra Tsjetsjenia (2007)) på bloggen min, men Seierstad har også skrevet om Irak-krigen (i "Hundre og en dag" (2003)), om Afghanistan og kvinnenes situasjon etter USAs invasjon ("Bokhandleren i Kabul" (2002)) og om Serbia ("Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia" (2000)).

Det har nå gått nesten 2 1/2 år siden 22. juli 2011, og jeg har i denne perioden ventet på en bok om terrorhandlingene og hovedpersonen bak disse, som jeg faktisk har hatt lyst til å lese. Jeg har ikke hatt lyst til å lese om Fjordmannen, om rettsnotater fra dag til dag, forsvarerens bok, om massemorderens private e-poster el.l. Derimot har jeg ventet på en bok som sammenfatter det hele og trekker noen linjer fra begynnelse til slutt, uten nødvendigvis å foreta dyptpløyende analyser av hva som faktisk skjedde. Tiden er nok fremdeles ikke moden for en analytisk bok av det virkelig dyptpløyende slaget. Og skulle det mot formodning ha kommet en slik bok, som jeg ikke har fått med meg, er jeg takknemlig for tips! Jeg bør vel også nevne at lesing av Seierstads bok har fått meg til å bestille Erika Flatlands bok "Året uten sommer" fra Bokklubben. For øvrig kan det være interessant å merke seg at det så langt har utkommet om lag 40 22. juli-bøker.

Åsne Seierstad har ikke møtt terroristen selv, og har etter hva jeg har forstått kun hatt ett møte med hans mor, rett før hun døde av sin kreftsykdom. I siste kapittel ("Slik ble boken til", side 523 flg.) redegjør hun for hvordan hun jobbet med boka og hvordan alle impliserte har fått lese det hun har skrevet om dem. Seierstad var dessuten til stede under den 10 uker lange rettssaken mot terroristen. Det er derfor med noe undring jeg i det siste har fulgt med i media hvor det fra enkelte hold har kommet påstander om ærekrenkelser, fordi forfatteren angivelig skal ha tolket politiavhør og annet i sin bok. Ja - tenkte man at forfatteren ikke skulle kunne tilføre sin egen bok eget tankegods, men kun operere med rene referater uten å stille noen kritiske spørsmål underveis? I så fall ville vel ikke boka ha vært interessant i det hele tatt, tenker jeg ...

"En av oss" handler om en håndfull av de berørte i forbindelse med 22. juli 2011. Foruten terroristen selv og noen av menneskene rundt ham, møter vi familien Rashid som endte med å miste sin elskede datter Bano i forbindelse med massakrene på Utøya. En kurdisk familie som rett før 2000-år-skiftet flyktet fra Irak for å kunne leve i fredelige Norge ... Vi treffer også noen AUF´ere fra Nord-Norge, som var på Utøya den 22. juli. Ikke alle kom levende fra det.

Terroristens mor hadde en vanskelig oppvekst, som skulle prege henne gjennom hele livet. Seierstad gir oss likevel ikke noe eksakt svar på det vi alle lurer på: var det arv eller miljø som skapte terroristen? Altså: var han ond eller ble han slik? At han var et spesielt barn hersker det derimot liten tvil om. Etter at forholdet med terroristens far skar seg, klarte moren å etablere seg på Nedre Silkestrå. Vi blir kjent med en gutt som ikke hadde lett for etablere varige vennskap, og som var innom taggermiljøet i Oslo i noen essensielle ungdomsår, inntil heller ikke guttene i dette miljøet ville ha noe med ham å gjøre. Så forsøkte han seg i Fremskrittspartiets ungdomslag - uten at han klarte å hevde seg. Det tegnes et bilde av en ung mann som hele tiden gir andre skylden for sine nederlag, og hvis ene og altoverskyggende drøm er å bli rik på en-to-tre. Men en av oss var han aldri, og akkurat dette var det som ble hans problem. Dermed fikk han aldri noen korrektiver fra omgivelsene etter hvert som han forleste seg på høyreekstremistisk tankegods på nettet.

Hjemme på Silkestrå, der han vokste opp, oppholdt han seg mye på gutterommet - eller promperommet, som han kalte det. En periode etablerte han et firma som spesialiserte seg på å forfalske vitnemål og attester, og i denne perioden tjente han faktisk flere millioner kroner. Da media begynte å fokusere på dette, følte han at det begynte å brenne under beina hans, og deretter avsluttet han selskapet. Noe det har vært skrevet lite om er terroristens tilknytning til Frimurerlosjen. Her har det lyktes forfatteren å få innblikk i forhold vi har hørt lite om fra før av.

Så fulgte noen år hvor terroristen endte med å flytte hjem til sin mor. Det som bare skulle vært midlertidig, endte med å bli en permanent tilstand over flere år. I disse årene muret han seg inne, spilte krigsspill og leste seg opp på antiislamittiske nettsider. Og det var nå hans idéer om Arbeiderpartiet som årsak til multikulturalisme og det som verre var, virkelig tok form. Han begynte å skrive på sitt manifest, og planla dessuten i detalj hvordan han skulle lage en bombe.

Selv om jeg ikke fulgte saken fra dag til dag i media, er lite av det som kommer frem i Seierstads bok egentlig veldig nytt - kanskje bortsett fra morens rolle i det hele, som ikke har vært særlig kjent for andre enn dem som faktisk fulgte rettssaken og fikk innblikk i terroristens barndom, problemene familien stred med osv. Dessuten får vi vite mer om to-tre av ungdommene som ble drept på Utøya, og deres familier - også familienes reaksjoner på det som skjedde etter 22. juli. Det som uansett er fint med boka er at Seierstad setter alt som skjedde sammen til et helhetlig bilde, slik at man gjennom å lese hennes bok fint kan få et overblikk. Fordi hun også har tatt med kildene hun har brukt i forbindelse med skriving av boka, kan interesserte nokså enkelt finne frem til andre bøker man har lyst til å lese om terrorhandlingene.

"En av oss" er en tankevekkende og interessant bok, i tillegg til at den er lettfattelig og godt skrevet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at boka på noe vis er spekulativ, slik enkelte har hevdet etter at boka utkom. Tvert i mot er boka preget av en dyp respekt overfor de involverte - selvsagt i særdeleshet overfor ofrene for terrorhandlingene. Enkelte ganger var det vondt å lese - særlig når Seierstad beskriver det som skjedde på Utøya. Og i timene etter at terroristen var arrestert, og de pårørende lette etter sine uten å finne dem ... da kom tårene. Det var sterkt å komme så tett inn på de pårørende og deres desperasjon etter hvert som det gikk opp for dem at akkurat deres døtre og sønner aldri ville vende tilbake i live ...

Det man kanskje med rette kan være kritisk til når det gjelder Seierstads bok er at skillet mellom hennes nokså nøkterne fremstilling og forsøkene på å dikte seg inn i hodet til terroristen av og til hviskes ut. Terroristen får vel egentlig aldri en sjanse til å fremstå som det sårbare mennesket han en gang må ha vært ... Her kunne nok forfatteren ha holdt seg i skinnet og ikke bidratt ytterligere til å "monstrifisere" hovedpersonen. Hun vet ikke hva han har tenkt og gjort i avgjørende øyeblikk - ikke annet enn det som fremkommer av hans manifest, av det han har uttalt under rettssaken og det hun har kunnet lese i politidokumenter o.l. Men kritikken til tross - ingen bør være i tvil om at "En av oss" kommer til å bli stående som et sentralt referanseverk om terrorhandlingene den 22. juli 2011, og om det som skjedde forut og etterpå. Dersom man kun skal lese en håndfull bøker om 22. juli, bør i alle fall denne boka være med. Og selv skal jeg så smått begynne å orientere meg blant de hittil 40 bøkene som har kommet ut, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal bruke tiden min på.

Her er en link til bildene jeg selv tok etter 22. juli 2011.

Sterk lesning. Den neddempa, nøkterne skildringa fra Utøya forsterker grufullheta. Måtte ta flere pauser underveis.

En forferdelig bok å lese, men veldig viktig. Hvor var alle som skulle hjulpet Eline? Hvor var hjelpeapparatet, barnevernet, naboer, lærere osv? Jeg har svært vanskelig for å akseptere at slikt som dette kan skje rett foran øynene på oss. Vi har alle et ansvar for å varsle dersom vi har mistanker. Det er ikke alle barn forunt å vokse opp med foresatte som er glad i dem, dessverre.

Dette er en sterk historie, og den er sann. Boka handler om Eva som møter Petter som 17 åring, hun er lykkelig og de flytter snart sammen. Det går ikke lang tid før hun merker hans dominerende oppførsel, og mye av det han får henne til å være med på er rett og slett grusomt.

Petter mister kontrollen når han drikker og ruser seg, og Eva lever i konstant frykt for at han skal komme hjem ruset og voldelig.
Eva blir gravid, og føder datteren Lise, mens Lise er liten klarer Petter å holde seg edru og unna narkotikaen i lengre perioder, og de lever et tilnærmet normalt familieliv, rent bortsett fra at Eva hele tidene er redd for at Petter skal havne utpå igjen. Dessverre gjør han det, og det er begynnelsen på årevis med rus, trusler og fengselsopphold. Eva føler seg litt tryggere mens han sitter inne, men frykter hele tiden dagen han slipper ut igjen.

Etter lang behandlingstid hos blant annet politiet får Eva innvilget søknad om nytt navn og hemmelig adresse, men pga. feil og slurv underveis i søknadsbehandlingen får likevel Petter vite om den nye adressen, og han dukker snart opp og truer både henne og datteren.

Jeg er imponert over Eva og hvordan hun gang på gang tar nye runder hos uforstående sosialkuratorer og politifolk som stadig er for opptatt med andre saker til å kunne gi henne beskyttelse når hun virkelig trenger det.

I løpet av 20 år må Eva og datteren flytte over 30 ganger, og de finner seg aldri helt til rette før de må flytte igjen - tenk å måtte leve sånn, og aldri føle seg trygg.

Jeg anbefaler boka, for som Eva oppfordrer leseren; om du mistenker vold i nære relasjoner så meld fra, det er ingen skam.

Å gi terningkast til denne boka er vanskelig, men dette er et viktig tema, og jeg gir den terningkast 5

Bøker, artikler og diskusjoner - ja, det har vært skrevet og sagt enormt mye om denne tragedien. Og hver gang det kommer nye beretninger, tenker mange med meg:"Enda en bok?" "Trenger vi det?"
Slik tenkte jeg om denne også, men måtte jo lese den - Jeg har prøvd å få med meg det meste - og ventet ikke stort annet enn en repetisjon da jeg valgte å lese "En av oss". Men jeg ble positivt overrasket. Den var velskrevet og utleverende, samtidig som den balanserte fint med en vekslende fokusering på gjerningsmannen, på en del utvalgte ofre og ikke minst på gjerningsmannens mor, Wenche Behring Breivik.
Åsne Seierstad veksler elegant mellom fokuseringen på hovedsakelig tre parter, og det uten at boken mister helheten - det hele balanserer uten særlig skjevt tyngdepunkt - selv om det nærmest er tre - fire "tragedier" det dreier seg om: Tragedien for Norge, for en hel rekke ungdommer og deres pårørende, en gjerningsmanns mor, og gjerningsmannen selv er jo en stor tragedie med sin oppvekst og utvikling - alle disse tragediene blir godt belyst i Seierstads bok.
Boken til Marit Christensen som utkom omtrent samtidig fokuserer også på "Moren", og denne har jeg liggende klar - det skal bli spennende å sammenligne fremstillingene disse to forfatterne gjør av omtrent samme fokuspunkt. Jeg har av media og intervjuer forstått at Seierstad makter å holde en mer profesjonell holdning og avstand til stoffet og "moren", enn det Marit C gjør i sin bok.
……… Boken til Åsne Seierstad engasjerte kanskje også meg litt ekstra på grunn av sine solide litterære kvaliteter - som roman fungerer den også - med respekt for sakprosa genren synes jeg ikke dette blir negativt her, det gjør stoffet mer engasjerende å lese - og det forsterker følelsene man måtte ha i relasjon til hovedpersoner og hendelser.

Mer utførlig omtale kan leses i Reading Randi

Tenk deg om før du blir medlem av noe. Er det det rette for deg?

Har selv vært litt fascinert over scientologien og var spent på å lese mer om det. Jeg er ikke så fascinert over scientologien at jeg vil gjerne være medlem der selv, men har bare hørt så mye rart om den "sekten" gjennom media, spesielt etter at de høyt profilerte Tom Cruise og John Travolta ble medlemmer der. Den kirken/sekten har opptil flere kjendiser som medlemmer og vanlige mennesker, men det er nok de to jeg forbinder mest med scientologien.

Geir Isene ble kjent da han valgte å avslutte sitt medlemskap i scientologien. Det vakte mye oppsikt. Han var ikke medlem der i bare noen få år, men hele 25 år! Han var høyt respektert av andre medlemmer og hadde også klart alle OT - nivåene (hele 8 nivåer).

I boka skriver han ikke bare om scientologien, men også om barndommen. Han var en skarp gutt som lært mye ganske fort, men sosialt sett så strevde han. Men da han meldte seg inn i kirken hvor det ble gjort noen såkalte øvelser/selvutviklings-kurs, forsvant sjenansen hans og han fikk mer og mer selvtillit gjennom disse øvelsene han gjorde da han meldte seg inn i scientologien i slutten av tenårene sammen med en kompis. Hans oppglødenhet for scientologien og alt han lærte der førte til at han sluttet på videregående og ville vie all sin tid for scientologien.

Gjennom sitt medlemskap oppdager Geir Isene scientologiens både lyse og mørke sider. De lyse sidene var at han fikk masse selvtillit da han trengte det som mest, han ble mer sosial, og følte at han mestret ting enda bedre. Men scientologien hadde også sine mørke og negative sider. Gjennom årene oppfattet han også mistanke om medlemmer/sjefer som var maktsyke, griske og diverse ting som gjorde ham usikker på om han ville fortsette å være medlem eller ikke.

I de forskjellige kapitlene skriver han om tiden før han ble medlem, tiden som medlem, da han var usikker og etter tiden da han sluttet å være scientolog. Dette er ingen anmeldelse om selve scientologien fra min side, om hva som rystet meg og ikke. Det er ikke så interessant og jeg føler ikke at jeg kan godt nok om scientologien til å skrive skikkelig analyse om det, og det er alltid litt vanskelig å anmelde selvbiografier/dokumentarer, for å være helt ærlig. Men jeg ville lese og få et dypere inntrykk av sekten og det syns jeg at jeg fikk uten at jeg vil røpe for mye.

For min del ble ikke Nittenåttifire noen sjokkopplevelse eller en oppvekker av noe slag selv om jeg ikke visste særlig mye om sekten på forhånd, men til tross for det var det likevel småspennende å få et innblikk i denne forskrudde sekten skrevet av et eks - medlem som var modig nok til å trekke seg med tanke på alle årene han var medlem. Ingen tvil om at denne mannen har guts.