Bokelskere.no

Noen som kan tenke seg å si noen ord om førsteopplevelsen av Lolita her? Første gang jeg leste den opplevde jeg den som dypt humoristisk - en selvironisk og sprø bok. Når jeg tenker på den nå når det er lenge siden jeg har lest den, blir jeg slått av at jeg sannsynligvis burde reagert annerledes, har jeg da ikke et eneste lite moralsk forarget fiber i meg?

Jeg hadde veldig lyst til å lese Lolita. Jeg visste at den kom til å være en utfordring, men det liker jeg, og jeg så fram til det. Jeg greide derimot ikke å gjennomføre den. Jeg har avbrutt mange bøker, først og fremst av to grunner. Enten fordi jeg syntes boka var kjedelig og ikke orka å bry meg mer med den, eller fordi jeg hadde gapt over for mye; at språket ble hakket for vanskelig for meg og jeg måtte vente et år eller to før jeg tok den opp igjen og prøvde på nytt. Med Lolita var det ingen av delene. Boka er ytterst interessant og har et språklig nivå som jeg akkurat behersker. Da jeg - etter å ha lest 1/3 av boka - begynte å drømme om pedofili og voldtekt, tok jeg det som et klart tegn på at det var på tide å legge den fra seg. Jeg håper at jeg ved et senere tidspunkt i livet mitt vil være i stand til å lese hele boka!

Har sett Kubricks filmversjon sånn omtrentlig ørti ganger, og elsker den. En fantastisk film, til tross for det ekle temaet. Synes tematikken er viktig å få fram, slik at man kan bli bevisst den og diskutere den.

Har lest de første ca 30 sidene, og var henført, men siden jeg ikke eier boka kan det nok ta litt tid før jeg får lest hele.

Knapt noen bok det er så enkelt å finne en brukt kopi av på Fretex og lignende, og den norske oversettelsen er gammel, men svært god. En av mine favoritter dette, og selv om noen kjedelige mennesker mener man ikke skal gjøre slike sammenligninger: Boka er mye bedre enn filmen! Og dette kommer fra en som setter Kubrick høyt (i hvert fall 2001 og Eyes Wide Shut). Vet ikke om jeg klarer å kalle tematikken ekkel slik den er fremstilt i denne boka, vet ikke om jeg vil si at boka har noen agenda overhodet; dette er språkrikdom, smertefull kjærlighet og emosjoner i høyspenn.

Gleder meg virkelig til å få lest den.

Og som en liten binote: selvfølgelig skal man kunne sammenligne bok og film når den ene er basert på den andre. En kunstner har brukt åndsverket til en annen, og må derfor tåle sammenligningen.

Boken er nærmest hypnotiserende, syns jeg. Jeg er dypt imponert over måten Nabokov klarer å få en så skrudd manns verden til å framstå som naturlig, og hvordan overgrepene som egentlig skjer lyser mellom linjene. Et sjeldent godt eksempel på en upålitelig fortellerstemme. Stor kunst (men litt for lang bok)

Hva? Etter å ha lest alle innlegg og svar her, blir jeg temmelig forundret. Humbert uten selvinnsikt? Absolutt ikke! Det er jo nettopp det han har. Han er fullstendig klar over hva han gjør, men han gjør det likevel, drevet av sitt id, av hans lyster. Likefullt er ego og super-ego tilstede, men man kan kanskje forenklet si at lysten er sterkere. Nei, det er lett å rote seg inn i psykologi for å belyse denne boken, men det er egentlig unødvendig. Jeg synes Humbert både har samvittighet og selvinnsikt. Grunnen til at mange vil oppfatte det motsatte ligger vel heller hos leseren eller samfunnet selv. Vi tror det er farlig å forstå tabuer, og forsvarer oss med dumhet for å slippe ansvaret det medfører, og tror at frykt, fornektelse og fordømmelse fjerner ubehaget. Tvert imot gjør det seg vel egentlig sterkere. Så Humbert vant likevel folkens! Det er kanskje like greit? Jeg synes Humbert er en ganske sympatisk og klok fyr jeg. Kanskje det er hele problemet hans?

"Ganske sympatisk" synes jeg ikke han er, fx når han kaldt vurderer at Lolita snart er i eldste laget for ham, slik at han kan tenke seg å sette barn på henne og bli siklende morfar til deres felles datter. (Tenk om det ble en gutt!) Humbert har det samme kalde, distanserte blikket på andre, og for så vidt også på seg selv. Til tider synes han synd på sitt offer, men lar seg ikke stoppe av det...Første gang jeg leste "Lolita", var jeg på Lolitas alder, og ergret meg over den sjofle, tanketomme jentungen hun fremstår som. Har lest boken flere ganger siden, og har aldri klart å føle noen større sympati. For meg er bokens styrke det humoristiske i Humberts betraktninger, og den utrolige språkdrakten/språkprakten han formidler dem i.

Jeg så nettopp den siste filmen (filmatisert to ganger), noe jeg har dårlig erfaring med på andre etter å ha lest boken først. Sitat New York Observer: "Briliant!". Enig og anbefalt, dette var kjempe bra!

Men i den filmen er vel Lolita fremstilt av en syttenåring? Og DET er noe helt annet enn en tolvåring! En syttenåring er tross alt forlengst fysisk utvokst. Mentalt står hun også langt sterkere overfor en manipulerende overgriper enn en tolvåring. Derfor så jeg ikke filmen heller, problemstillingen var jo egentlig bortfalt. - En annen ting er at man vel vanskelig kan la en tolv år gammel skuespillerinne ta en slik rolle - enda jeg tror at Jodie Foster som tolvåring kunne gjort en bra og overbevisende rolletolkning, men hun var vel unik.

Du har truffet nerven. Humbert Humbert har for mye selvinnsikt. Hele boken er en bekjennelse, han ønsker å uttrykke sitt syn, som jo mildt sagt er et temmelig ekspressivt og eksentrisk syn, det er ingen andre enn hans. Han har nådd et trinn av erkjennelse hvor han ikke kan vende om, han er opphengt i fortiden, og det er vel - i det minste til å begynne med - hele grunnen til hans forelskelse. Lolita er idealet han har konstruert, som han igjen finner, eller snarere: støter på. Han elsker henne oppriktig. Det er selvinnsikten som gjør Humbert sympatisk og elskverdig, som gjør ham god, inderlig, ihvertfall for oss som observerer ham med en lesers distanse. Humbert er ikke pervers, men forelsket, og for å se hans motsetning behøver vi ikke lete lengre enn Quilty.

Jeg har den stående i bokhylla, men har ikke engang åpnet den, men nå tror jeg at den må rykke et par hakk frem i køa.

Jeg hadde mange forventninger til Lolita og trodde den ville være mye mer uttalt ekkel enn den viste seg å være. Som flere andre har skrevet var det Humberts totale mangel på selvinnsikt som var det mest påfallende i historien, mens Lolitas forferdelige situasjon er mer subtil (selvfølgelig ettersom det er Humbert som får komme til orde). Jeg leser nå Sara Stridsbergs "Darling River", som skildrer historien på en annen måte og med andre innfallsvinkler. Svært interessant!

Hvorfor det? Opplevde du den sånn, så gjorde du det. Det er ikke noe galt idet, skulle jeg tro. Boken er sikkert sånn for mange som leser den. Personlig syntes jeg den var ekkel, men det kan ha noe med at jeg for ung da jeg leste den. Tror likevel ikke at jeg skal gi den en ny sjanse med det første.

Jeg var på Lolitas alder da jeg prøvde meg, og jeg syntes den var teit. En så gammel mann og ei jente? Hallo? Det var jo veldig lite realistisk, da. Og ekkelt!
Nå er problemet at jeg har en datter som nærmer seg Lolitas alder, og jeg vet altfor mye. Dessuten, etter at jeg ble mor har jeg blitt litt var når det gjelder bøker om fæle ting som kan skje med barn. (Så jeg har holdt meg unna Minette Walters, f. eks.) Nå burde ikke sånt stå i veien for leseropplevelser, men akkurat nå er det er så mange andre bøker jeg heller vil prioritere

Dine moralske fibre skal jeg ikke bruke tid på, da jeg vet for lite. Men for meg var nettopp denne avstanden, denne "greie" måten å se verden på gjennom hovedpesonens øyne det absolutt geniale og sterke med denne historien. For de av oss som har evne til moralsk forargelse i denne konteksten så tror jeg faktisk at mangelen på selvinnsikt og moral er nettopp det som slår?

Takk for fraværende fordømmelse av mine moralske fibre. Tror du har rett i at det er den "greie" måten å se verden gjennom hovedpersonens øyne som gjør boka interessant - og morsom. Bladde i den nå. Er noen utrolig komiske situasjoner her og der. Sist jeg leste boka hadde jeg ikke barn selv, og det var lenge siden jeg var på Lolitas alder. Lurer på om jeg har mage til å lese den og le av den når jenta mi blir på den alderen? Man blir så ømskinnet når man blir mor... Tror for eksempel at jeg bare må droppe å lese American Psycho for framtiden.

Jeg klarte aldri å komme meg gjennom den.Syntes den var ekkel,rett og slett.Tror jeg leste halve,før jeg la den fra meg.Var så mange andre bøker som jeg heller ville lese.

Jeg kan på en måte forstå det humoristiske/tragikomiske ved boken. Nettop fordi Humber mangler all naturlig selvinnsikt. Jeg likte boken veldig godt, og synes det er modig av forfatteren å skrive om et slikt ømfindtelig tema. Selvfølgelig er det en ubehagelig bok å lese, men den er alikevel veldig godt skrevet.

Haha, ja naturlig selvinnsikt er virkelig noe den mannen mangler. For ikke å snakke om empati! Noe jeg synes er interessant og litt foruroligende er at jeg klarte å gledes og mores oppriktig over noe jeg ville blitt temmelig opprørt av i virkelighetens verden. Men det gjelder jo sikkert mange andre bøker jeg har lest også, bare at vold og umoral av andre slag ikke er så tabuisert. Hm, merker jeg må ta fram igjen denne boka og tenke litt mer over saken.

Og uansett kan man glede seg over at det er en veldig bra bok. Tabuemner må kunne skrives om og nytes. Hvis ikke vil slike temaer aldri komme frem i lyset. God lesning om igjen!

Takk takk! Og takk for innspill.