Bokelskere.no

Tja, hva skal man si?!? Kaniner....

Denne boken er en av mine favorittbøker. Jeg leste den til og begynne med fordi at jeg synes filmen av Kubrick er kul, men fant ut at ikke bare er boken så mye rikere enn filmen, den er nesten ugjenjennelig. Karakterene er av de mest realistiske karaktererne i noen bøker jeg har lest, jeg ser veldig for eksempel mye av min egen (awesome) mor i Wendy. Selv om jeg ikke har synske evner, vet jeg at moren min hadde taklet og reagert på det akkurat som Wendy gjør med Danny.
Du får mye innsikt i familien Torrence sitt følelsesliv, historie og tankegang, og dette gjør at de overnaturlige elementene( som er mindre viktige, da karakterene står i sentrum) føles ekte også. Mange av oss har hørt historier fra familier eller venner om spøkelser, gjemsøkte bygninger og lignende, så de paranormale opplevelsene til familien i boken er ikke helt urelatabelt for oss. Når legen i Sidewinder(bygden på bunnen av fjellet Overlook Hotel ligger på) nevner vampyrer blant andre overnaturlige fenomener han ikke tror på, er vi enig. Vampyrer er fra fantasy-bøker og filmer. Derimot er åndene og ekkoene fra fortiden på Overlook veldig lett å akseptere. Det var her "oppfølgeren" Doctor Sleep( som jeg ikke vil anbefale) dro det for langt, og minnet mer om The Dark Tower serien til King enn The Shining.
Til slutt, for de som ikke gjør det, vil jeg insitere på at bøker skrevet på engelsk blir lest på engelsk, da alt for mye blir tapt og ødelagt i oversettelser.

Tårer og trøyst

Eg såg fram til denne boka, og den skuffa ikkje – trass i at eg innimellom måtte ta nokre lengre pauser i lyttinga, ufrivillig. Historia handlar om ein dansk familie som er såkalla dysfunksjonell – ein familie som prøver å fungere på eit vis - på tross av....

Forteljaren er vesle Alan, 11 år gammal – og alt som skjer får vi fortalt gjennom han. Og det er litt av ei historie, trur eg kan kalle den både tragikomisk og truverdig.
Alan brukar å gå saman med faren i begravelsar, noko han likar ganske godt, sidan faren er ekspert i å få folk til å gråte. Det gir den noko nervesvake faren ein slags status, ei lita trøyst sidan den vesle butikken deira går dårleg. Av og til er det for få dødsfall, så Alan må lage ein plan..

Vi møter også mora som er ekspert i snu seg bort når noko vanskeleg skjer i familien, storesøster Sanne som ikkje er ekspert i noko, men som prøver å finne ein måte å takle dei ufrivillige overnattingane ho må ta på sofaen saman med faren, og storebroren Asger? som bur borte, men likevel er ei støtte for Alan.

Alan prøver å leve så normalt som mulig, men sidan kvardagen har litt for mange utfordringar for ein liten gut, søkjer han også støtte frå sterkare makter: På veggen hans heng skulpturar av skytsengelen Gabriel og Tarzan – og med dei to sammen har han tru på at det må gå bra!

Alan er eit klassisk døme på barnet som prøver å ta ansvar når han ser at familien ikkje fungerer, eller har det vanskeleg. Han finn sine eigne, svært originale utvegar til løysingar, han vil så gjerne hjelpe til når han ser at faren er nedfor og deprimert.

Erling Jepsen formidlar historia med innleving. Skildringa av personar og hendingar er varm og usentimental, ispedd ein god dose svart humor.
Opplesar Trond Brænne får godt fram essensen i boka!
Terningkast: 5

Ekkel og vemmelig og fantastisk skrevet. Ordene fløt sammen i et av de beste litterære verkene jeg noen gang har lest. Språket alene gjør denne boken verdt å lese. Tematikken er heldigvis også svært interessant, til tross for at en virkelig, virkelig vemmes av bokens hovedperson..

Forventninger om en grøsser gjør nok at boken kan skuffe, men uten slike forventninger er dette en god fortelling. Marie Hermansom er en forfatter som skrur opp leselysten mange trinn for min del. Anbefaler sterkt "Blåskjellstranden", men ikke for den som vil lese krim/spenning.

"Afrodites basseng", Gert Nygårdshaug. 21.11.12
Det er utrolig hva folk kan finne på å gjøre for å prøve få seg et ligg med noen man tror man er avstandsforelsket i. Det er sikkert. Sikkert er det også at dette med avstandsforelskelse og kommunikasjonsmåter med dem man er det med, behøver nødvendigvis ikke å være chat på FB.
Vi møter først Oomi i Afrika, så følger vi Jonar og hans gutt Erlan i Norge. Boka veksler mellom Oomis vandring i Afrika, og et enkelt liv oppe i en dal i Norge. En spektakulær naturkatastrofe rammer Norge, og livet blir komplisert - og vel så det. Når man føler seg alene i verden, er det bare en måte å finne ut om man virkelig er det på - og det er å søke etter andre.
En litt merkelig bok, med for meg en litt kjedelig og ubegripelig start. Jeg liker ikke, og leser ikke science fiction, så jeg vet ikke helt om den grenser opp mot det, men det kan ikke være så langt unna. Men etter hvert så satt jeg i limet til forfatteren, og det ble svært så spennende de siste 2/3. Å lese Gert krever litt, da han legger inn mye informasjon og mange tråder. Spennede bok, som gjør at man føler seg litt klokere etter å ha lest den.

Kjempefin historie ...helt til den der flukten hvor alt ble litt for opplagt Hollywood-filmish. Ødela hele boken for meg.

Fengande og brukbart intrikat historie i middelalder-setting. Forfattaren held historia gåande langs fleire ulike trådar som med godt handverk vevast saman. Hovuddelen av historia gjeng føre seg i ein avsidesliggande del av sør-Frankrike, men fleire av historie-trådane tek lesaren med til andre delar av Frankrike og Europa, og ikkje minst til miljøet og intriger rundt pavesetet i Roma som er sentralt i boka. Detaljane i plottet blir avslørt i passe tempo, steminga er passe uhyggelig, der er passe groteske skildringar av død og tortur, og boka er passe lang. På alle måtar ei passeleg bok.

Den kanskje sterkaste grunnen til at eg ikkje triller ein 6'ar er at språk og ordval ikkje alltid bygger opp under middelalder-stemning, i det minste til min snevre og uopplyste oppfatning om kva som burde vere middelalderstemning. Snever og uopplyst ja, det var nemlig slik at eg fleire gangar reagerte på ting som var skildra i boka og tenkte "så langt kan dei ikkje ha kome på slutten av 1200-talet". Men dei gangane eg tok meg bryet med å sjekke med Wikipedia så kunne dei aktuelle skildringane forsvarast. Derfor har eg brukbar tillit til at det er historisk substans i det meste av skildringane i boka.

Dette er den mest lesverdige av dei tre 22.juli-bøkene eg har lese. Ifølge bokmeldaren i Morgenbladet er det ein veikskap ved boka at den manglar eit hovudfokus. Eg vil sei at dette snarare er ein styrke. Medan Aage Storm Borchgevink i den mest omtalte 22.juli-boka i haust, En norsk tragedie, i all hovudsak fokuserer på ABB sin barndom og bakgrunn, har Fatland si bok eit langt breiare perspektiv. Det er særskilt verdifullt å lesa om Fatland sine møte med dei etterlatne, og hennar skildring av hendingane på Utøya er dei mest fortetta og intense som er skrivne i ettertid av 22.juli. Denne lesaren sette også stor pris på presentasjonen av andre einsame ulvar som har begått terrorhandlingar dei siste åra.

Dag og Tid sin meldar av "Året uten sommer" meinte at dette er den boka om 22.juli som eignar seg best for omsetjing til andre språk, også fordi den opnar for fleire perspektiv enn dei andre bøkene om 22.juli. Det er ikkje vanskeleg å gje han rett.

En fantastisk bok. Det denne jenta har vært gjennom er helt forferdelig, og det at hun vil dele det med oss er utrolig sterkt og fint gjort. Boken gir oss et inblikk i en oppvekst preget av vold, incest, misbruk, et hjem uten grenser, hvordan barnevernet sviktet flere ganger og hvordan ingen trodde på det jenta sa foregikk hjemme. Hun ble ikke bare sviktet av sin egen familie, men også samfunnet rundt. Dette er en lærerik bok som alle burde lese.

En litt langdrøy bok som brukte lang tid på å komme til poenget. Jeg skjøner fremdeles ikke helt hva som gjør at jeg tiltrekkes denne trilogien, men på en eller annen måte blir jeg fanget.

Dette er en liten bok, med et stort og vanskelig tema. To tenåringer vokser opp uten annen kontakt med omverdenen enn faren. De bor langt fra folk, og jenta som er hovedpersonen i denne romanen utvikler en egen måte å kommunisere på.
Når faren plutselig dør, må disse ungdommene for første gang ta kontakt med andre mennesker. I møte med menneskene får vi et innblikk i hvor forfallent og forvrengt de to ungdommenes syn på seg selv og verden er.
Noen anmeldere har sammelignet denne historien med Fritzl-saken. Det er jeg enig i.

Selv om denne romanen beskriver vonde ting, så er det noe med språket i fortellingen som gjør dette til en unik leseopplevelse. Les den!

Jeg kjøpte boka før jeg visste hva den handlet om. Har ikke lest den ennå, men lurer på hvilken bokhylle den skal i. Opprette egen hylle for mykporno? Det er mange ting man må tenke på når en kjøper bøk i ørska. Men leses, det skal den.

Jeg var lamslått da denne boka var ferdiglest! For en fantastisk velskrevet bok. Den er så lavmælt og god og spennende uten at man liksom merker det. Den skaper et univers jeg aldri har tenkt kan eksistere, men som både antakelig gjør det, og som er føles helt naturlig når man leser.
Teknisk god bok. Denne skal jeg lese igjen seinere, og jeg gleder meg allerede.
Johan Theorin blir bare bedre og bedre og i denne overgår han seg selv! Stor fan!

Etter å ha pløyd meg gjennom første, som for meg også blir eneste og siste, del av Shades-trilogien trenger leselysten min Viagra!!!
Jeg skjemmes. Ikke over å ha lest husmorporno. Men over å ha lest ut en så dårlig bok...
Språket irriterte. Karakterene irriterte enda mer. Jeg trodde dette skulle være en kul bok som "tilfeldigvis" også hadde mye heftige sex-scener. Velskrevne sådan. Epic fail!
Ana og Grey!?! Inner føkkings goddess og Verdens Mest Perfekte Mann som - tross alt - er villig til å endre på ALT. Bare for helt vanlige, men naturligvis helt perfekte, "nerd next door".
Kom tilbake Twilight, alt er tilgitt!

PS - OK så var det en ting jeg likte; titteltullet i e-postkorrespondansen. Det var litt ekte og litt morsomt.
PS PS - jeg har full tro på at bøkene kan inspirere til å piffe opp et stagnert sexliv. Men jeg håper og tror at de fleste har heftigere og kulere fantasier enn dette!!!