Bokelskere.no

Smussomslaget irriterer meg. Det er bare i veien når man leser, men så føler jeg ikke at jeg kan kaste det heller. Noe som resulterer i at jeg har en bunke med smussomslag et sted, og noen ganger klarer jeg å få satt det på igjen. Nei. Mye rart man kan bry seg om gitt. Liker i grunnen bøker uten smussomslag hvor dette er "trykket" på boken i stedet. Heldigvis slipper man sånt hodebry med pocket ;)

"Denne bør jeg lese" har jeg sagt til meg selv i mange år, og nå ble det endelig gjort. 'Kimen' er en advarsel, en advarsel mot det mørke i oss. Vesaas tar oss med gjennom flere epoker i dette avgjørende døgnet på den lille øya. Det mistenksomme øysamfunnet som i løpet av et døgn blir stilt ansikt til ansikt med sin egen sjel. En fantastisk leseropplevelse.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men det er en hake ved det hele:

Jeg tenker i alle fall at her på disse sidene diskuterer vi bøker. Vi diskuterer hva som skjer med oss når vi leser den ene eller andre boka. Vi diskuterer også hva vi tenker når vi gjenleser en bok vi leste for lenge, lenge siden. Noen ganger faller en slik gjenlesning heldig ut, andre ganger ikke. Jeg synes i alle fall at det er interessant både for egen del og når jeg diskuterer med andre, om en bok "holder mål" fremdeles når denne leses i godt voksen alder. Er det det samme som å gå i forsvar når man erkjenner at neimen om jeg helt skjønner eksakt hva det var med den eller den boka som bergtok meg slik i min ungdom? Jeg synes ikke det. Derimot er det en del av diskusjonsprosessen å komme med denne type informasjon om egne leseopplevelser.

Hva skal vi med disse sidene dersom vi ikke kan komme med denne type ytringer også? Så kan vi selvfølgelig være enig eller uenig i det ... Jeg er for øvrig enig med deg i at det kan virke litt pussig dersom noen endrer oppfatning om en bok de har elsket tidligere - uten at de har gjenlest den - nærmest fordi man er litt flau over at man tok litt av i sin begeistrings rus og kanskje har falt ned på at man var litt naiv som likte akkurat den boka ... Men her er det sikkert ikke alle som er enig i dette heller.

Jeg har selv mange, mange bøker jeg elsket i min ungdom. Lange serier hvor jeg førte sirlige lister for ikke å miste oversikten over hva jeg hadde lest i aktuelle serie og hva jeg ikke hadde lest. I dag ville jeg ikke drømt om en gang å gidde å lese dem om igjen. Ut fra min nåværende lesesmak holder de rett og slett ikke mål. Her er ikke gjenlesning nødvendig for å fastslå dette. Historiene i bøkene var så til forveksling like at man godt kan si at dersom man hadde lest 5-10 stk., så hadde man i realiteten lest dem alle.

Uansett mening - folk må få mene det de vil om hvilke bøker de vil. Jeg personlig vil fremdeles steile når jeg leser påstander ala at Twilight er den beste serien som noen gang er skrevet, men mitt engasjement er heller ikke slik at jeg anser det verdifullt verken for meg selv eller Twilight-elskere å delta i diskusjonen om dette verkets fortreffelighet (eller mangel på sådan). Alt til sin tid! Jeg kjøper for øvrig gladelig Twilight-bøker til tenåringene i heimen - glad for at de leser! Glad for at de er entusiastiske og har oppdaget bøkenes fortryllende verden! De som jeg kommer etter hvert til å utvikle seg videre - og så vil Twilightbøkene helt, helt sikkert alltid ha en spesiell plass i deres hjerter.

Istemmer dette. Jeg er fryktelig glad i omtrent alt Pratchett har skrevet, men de første to Discworld-bøkene skiller seg klart ut som de svakeste. Ikke umulig å sette pris på - men sammenlignet med alt det gode som følger, kommer de ikke heldig ut.

Eg tenker snarare at eg føler meg inspirert til å lese bestemte bøker, framfor forplikta. Når "alle" eg kjenner har sagt at Kjærligheten i koleraens tid er ei veldig bra bok, har eg jo lyst til å lese ho. Men eg har ennå ikkje opplevd at eg synest det er pinleg å ikkje ha lese ho. Det er to forskjellige ting.

Jeg kunne ikke vært mer enig! Men poenget med slike lister - slik jeg ser det - er at man kan bli inspirert til å oppdage bøker som man kanskje ikke ville funnet frem til på egen hånd, men som virkelig er lesverdige. Til syvende og sist er det selvfølgelig en selv som avgjør hva man ønsker å bruke tiden sin på ... ;-)

Det blir mer og mer forskjell fra serie til bok jo lenger ut i serien du kommer. Jeg satt faktisk og følte at jeg hadde to serier med Sookie Stackhouse til slutt. Den første boka er også en av de svakeste synes jeg. Ble helt hekta etter bok nummer to.

Eg skjønner verkeleg ikkje problemet...

Ved å lese etter ei slik liste, ender eg opp med å lese ein del andre bøker enn dei eg ville vald av meg sjølv. Eg har tidlegare vore med på den svenske bokbloggaren "Lyran" si "Jorden rundt på 8 bøker"-utfordring. Då plukkar ho bøker, også er vi mange som les dei bøkene. Gjennom denne utfordringa, fekk eg augene opp for fleire austeuropeiske og afrikanske forfattarnamn, som eg aldri ville ha komme over, om eg ikkje hadde hatt ei slik liste å forhalde meg til. Likevel har dette vore gode lesaropplevingar, og for eksempel Gadimer har gitt meirsmak. Det same har Magda Szabó og Ljudmila Ulitskaja.

For meg blir dette ikkje lesing, for lesinga si skuld, men det blir å lese noko som er litt ved sida av det eg alltid endte opp med å lese før, då eg lot De Norske Bokklubber bestemme kva eg skulle lese kvar månad.

Eg gjer alltid det. Og eg synest det er morsomt å utfordre meg sjølv på denne måten. Som for eksempel å lese 52 noveller på eit år, eller ei 1001-bok i månaden, eller liknande.

Ja, det er jeg faktisk enig i! ;-) Det er jo rett før man risikerer å få barnevernet på døra ... He-he ...

Lesebrett er under MEGET skeptisk vurdering .... Den dagen noen finner opp en funksjon som gjør at man kan lese f.eks. engelskspråklige bøker og med letthet trykke på uforståelige ord og få dette oversatt til hvilket språk man måtte ønske - som norsk, for mitt vedkommende - er jeg imidlertid med!!!!!!

Jeg deler din entusiasme for boka, Freuder!

Her er min omtale av boka:

Mens jeg hørte meg gjennom lydbokutgaven av "En tid for alt", tenkte jeg på hvor vanskelig det ville bli å skulle gjenfortelle hva denne boka egentlig handler om. Kanskje kan det sies så enkelt som at den er beretningen om englenes historie fra tilblivelsen av verden slik dette fremstilles i første Mosebok i Det gamle testamentet, og frem til 1600-tallet, der nesten alle spor etter deres eksistens på jorda forsvinner? Samtidig handler denne boka om så mye, mye mer. Det hele knyttes sammen av det som foregis å være bokas hovedperson, den nålevende Henrik Vankel, som holder til på øya Sandholmen, der han frivillig har valgt å oppholde seg i ensomhet.

Forfatteren har gjort flere dypdykk i de mest sentrale historiene i Bibelen. Det hele begynner med Adam og Evas syndefall i paradiset, som endte med at Gud kastet dem ut av Eden. Inngangen til Eden ble etter dette voktet av engler. Siden følger vi bl.a. Kain og Abel og rivaliseringen dem i mellom, byggingen av Noahs ark, syndefloden, flukten fra Sodoma og Gomorra, Jesu´vandring på jorden og frem til inkvisisjonen på 1500-tallet. Med utgangspunkt i alt som finnes av historiske nedtegnelser, herunder de apokryfiske skifter, forsøker forfatteren å menneskeliggjøre skikkelser vi fra før av kun kjenner gjennom nokså knappe beskrivelser fra Bibelen. For å skrive en slik bok må forfatteren ha hatt tilgjengelig absolutt alt som er skrevet om engler. "Det du ikke vet om engler etter å ha lest denne boka, er knapt verdt å vite". (Sitatet er hentet fra en bokanmeldelse av "En tid for alt" i Dagbladet 01.11.2004.)

Det er virkelig noen dramatiske historier som fortelles! Vi er f.eks. vant til å tenke på Abel som den gode og Kain som den onde (brodermorderen), men var det egentlig slik det forholdt seg? Historien rundt syndefloden, hvor hele jorda ble oversvømmet av vann og bare de som befant seg i Noahs ark overlevde, er så intenst levendegjort at jeg satt som fjetret og hørte på. Da de desperate menneskene som befant seg utenfor arken forsøkte å entre denne i håp om å overleve, opplevde de å få skallene sine knust av dem som var ombord ... Det hele beskrevet som en gigantisk naturkatastrofe, hvor kun Guds utvalgte overlevde.

Det mest interessante med denne boka er på den ene siden hvordan forfatteren levendegjør menneskene fra Det gamle testamentet, og på den annen side foretar analyser av det guddommelige opp mot det menneskelige. Er f.eks. Gud så allmektig som han fremstilles? Vet han virkelig alt? Var englene bare gode? Ble menneskene skapt i Guds bilde eller i englenes bilde? Forventet Gud for mye av menneskene da de befant seg i Edens hage, fordi han ved en misforståelse tenkte på dem som guddommelige skapninger? Etc. Alle disse spørsmålene gjør meg viss på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen en dag!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg begynte på denne boka. Kanskje at mer av den skulle handle om nåtiden? I stedet er det kun en liten del av den helt på slutten som handler om Henrik Vankel, en figur jeg - for å være helt ærlig - aldri helt skjønte hva hadde å gjøre i fortellingen. Dette trakk ned helhetsinntrykket, og gjør at jeg ikke gir boka terningkast seks. Men resten av boka er rett og slett fantastisk spennende! Det er helt klart en fordel å kjenne til de mest sentrale historiene i Det gamle testamentet for å få fullt utbytte av denne boka. Selv vokste jeg opp i et hjem hvor diskusjonene rundt de apokryfiske skriftene gikk høylytt helt tilbake til 1970-tallet, antakelig fordi Erik van Dänikens bøker på den tiden ble lest med stor nysgjerrighet. Historier om kjempene som vandret på jorden og engler som fikk barn med de vakre menneskedøtrene er for øvrig ikke tatt helt ut av det blå, men er funnet i gamle skrifter som i sin tid angivelig ble tatt bort da Bibelens tekster ble samlet og det ble skilt mellom det man mente var guddommelig inspirerte tekster og andre tekster.

En ekstra dimmensjon ved opplevelsen av å lese nettopp denne boka synes jeg det har vært å ha lest Min kamp-bøkene på forhånd - særlig den som omhandler skriveprosessen da Knausgård slet med oppfølgeren etter "Ute av verden".

"En tid for alt" er både spennende og svært godt skrevet, og jeg mener at den fortjener terningkast fem. Anders Ribu fungerte for øvrig godt som oppleser, selv om jeg noen ganger synes han kan virke litt vel formell. Boka ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris i 2004.

En meget spesiell bok, ikke en jeg ville tatt fra hylla "frivillig". Har lest denne boka i forbindelse med studier, og har derfor diskutert og reflekter rundt historien i boka. Jeg vil si det er et must å reflektere rundt forskjellige grunner til hvorfor hovedpersonen er som han er for å kunne sette pris på denne. Ikke en bok jeg "slukleser" for kosens skyld.

En spennende bok, liker mystikken og det litt ekle ved den. Litt skuffende slutt.. Den bygges opp så bra, men med en dalende avslutning som ikke gir deg noe. Kanskje historien blir bedre avsluttet med oppfølgere, "Ben in the world".

Sookie Stackhouse serien uten tvil. Tidligere var det Sagaen om Isfolket, men den deler nå andreplassen med Harry Potter. Jeg har aldri vært borti bøker som griper meg på den måten Sookie Stackhouse bøkene gjorde.