Bokelskere.no

Nå er det to bøker som ligger strødd der jeg pleier å lese. Den ene er "Filmskaperen" av Daniel Kehlmann, som skriver på tysk, og antakelig ble funnet av meg en av de periodene da jeg trenger noe annet enn krim, og jeg har lest flere. Jeg er bare på side 24 ennå, men kan allerede se at hukommelse eller minner er et tema, så jeg blir med til siste side. Filmskaperen selv er en eldre mann som har glemt eller fortrengt mye, og jeg aner at det kretser rundt dilemma og samvittighet (fordi jeg har lest baksideteksten). Den andre boka er John Irving sin "Den siste stolheisen". Her finnes en mor som kjører slalåm på 1940- tallet, og en fraværende far, besteforeldre og hele slekta som Adam er henvist til når mor er bortreist. Det er ikke det verste livet man kan ha. Det kan minne om "Garps bok" , kanskje? Jeg håper det. God søndag til alle.

Fuglane (s. 23).
I min utgave fra «Skrifter i samling» utgitt av Samlaget 1988, heter det i forlagsomtalen at «Fuglane er nok meisterverket til Vesaas. Ingen annan person i diktinga hans er så omslutta av forfattarens omsorg og kjærleik som Mattis tust, og det er heller ingen av sine oppdikta personar Vesaas skjønar betre.» En god start med andre ord.

Kharkiv i våre hjerter.
At en rammeroman har et bestemt sted som felles utgangspunkt, kjenner vi fra blant annet Frode Grytten. Her er det Ukrainas nest største by, Kharkiv, som er åstedet for de ellers ulike fortellingene om menns liv på mikronivå, ikke minst om deres problematiske forhold til kvinner etter kommunismens fall.

Likevel er det én av historiene som lar oss se byen utenfra, om enn fra nokså absurd synsvinkel i det karakteren Bob skal beskrive Kharkiv for sine amerikanske slektninger. Blant annet er folk redd for at byen skal bli invadert av kineserne! Eller har forfatteren egentlig hatt en annen nasjon i tankene?

Jeg vil bare si meg enig med deg, Hufsamor. Så mange gode, gamle ord som forsvinner, og to-eine er et vakkert og presist uttrykk. Tviler på at vi har et godt alternativ på bokmål. To-somhet synes jeg lyder mer ensomt - om det gir mening :-)

Det gikk vel ikke helt sånn som Orwell ønsket seg, men Labour-regjeringen etter 1945 oppfylte flere radikale krav om nasjonalisering av nøkkelbedrifter og etablering av et trygdesystem, National Health Service. Orwell hadde både forventning og frykt til framtidens automatisering. Han så for seg at vi ville få KI-genererte romaner — riktignok av det enklere slaget. Når kommer den første, eller er den alt her?

Se omtalen min av Orwells Books vs. Cigarettes.

Det er lenge siden jeg har skrevet innlegg her, eller fulgt med. Årsaken til det ligger og spiser et griseøre i den andre sofaen, med et henført uttrykk i ansiktet. Det betyr ikke at han ikke er klar for nye utfordringer straks han er ferdig. Jeg har tatt opp igjen Engman og Selåker med boka "Til minne om en morder". Det er en midtimellom bok, hverken god eller dårlig. Jeg vil gjerne lese noe som gjør større inntrykk, men det får duge. God pinse til alle!

At forteljaren er delvis sjukmeldt og jobbar med å omsette ei bok i psykologi, gjev den høgst relevante ramma for denne romanen. Her vert ein liten familie rive i sund i forsøket på å ta hand om ein autistisk son. Nilssen skildrar sers godt og truverdig det vanskelege tilhøvet mellom mor og dotter.

Fantastisk! Men eg er usikker på om boka kan kallast eit meisterstykke, ein humor- eller kultroman. Truleg alle tre. Her er det mykje moro med den sers originale karakteren dr. Munk som berserk venstreradikalar med røter i bedehuskulturen. Forteljaren midt i tjueåra går gjennom eit forsinka ungdomsopprør og ender vel som nihilist, ein som verken trur på kapitalismen eller kommunismen, men kan hende punkrock.

Boka er samstundes eit tidsbilete frå Bergen - og merkeleg nok Paris - midt på 1970-talet - ei tid der kjærleiken og erotikken blømar utan tanke på HIV/AIDS. Ein rekke personar vert omtala med dei verkelege namna sine, somme tider berre avdi dei ein gong tok ordet i studentsamfunnet.

Mi utgåve av Sveve over vatna er den originale frå 1982 med billeg gulna papir. I 2008 gav Samlaget ut ei praktutgåve med teikningar på godt hvitt papir, med anna ord ei tydeleg oppgradering av denne klassikaren.

Gode tips. Økland er en favoritt. Vittig og klok.

Ja, det var en trist melding. Paul Auster skrev mange gode bøker, blant annet en selvbiografisk som jeg hadde stor glede av: Vinteropptegnelser (2012).

Noveller. Da håper jeg du fikk med deg Tsjekhovs langnovelle «Steppen» om en gutts lange reise gjennom et ukrainsk landsskap som bare tilsynelatende er ensformig og folketomt. Det er nok den historien jeg husker best.

Etter å ha sett TV-serien har jeg lenge hatt lyst til å lese Kerstin Ekman: Hendelser ved vann. Først utgitt så sent som 1993 blir den allerede regnet som en klassiker i nordisk litteratur.

Alice i eventyrland. Det som tydeligvis er nytt i denne norske utgaven er at Zinken Hopp er byttet ut som oversetter med William Heinesen. Ellers er jeg enig med deg at Zinken Hopps gamle oversettelse var frydefull god, iallfall da jeg vokste opp.

En herlig bok! Nå er det i hvert fall ti år siden den kom på norsk :-) Jeg har min versjon på hytta, så jeg får ikke sjekket akkurat nå. Men jeg skrev om den for ti år siden her.