Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Dessuten blir jeg ikke tjukk av to biter sjokolade. Tenk at det skulle ta så lang tid å forstå det.
Det åndelige livet blomstrer ikke ved at vi anstrenger oss, men når vi lar oss lede.
Kvinnelig nysgjerrighet har fått en negativ biklang, mens den mannlige er forutsetning for undersøkelser. En kvinne stikker nesen borti alt, mens en mann utforsker verden.
Men det underligste var at det her på planetens runde rygg fantes en menneskelig bevissthet som kunne kaste dette stjerneregnet tilbake som et speil. I en steinørken er drømmen et mirakel. Og jeg husker en drøm…
A person is like a novel: you never know how they’re going to end up until the very last page. Or else it wouldn’t be worth reading…
Linnés levnadstecknare Dietrich Stoever myntade 1792 devisen «Deus creavit, Linnaeus disposuit» – Gud skapade, Linné ordnade.
Hur ska då Linné själv bedömas? Han ordnar människans variationer hierarkiskt, de olika varieteterna beskrivs med värdeomdömen, och afrikanen placeras i alla de olika versionerna längst ner. Han klassificerar människan fördomsfritt bland djuren, han använder aldrig begreppet ras utan varietet och som principiellt är påverkbar av till exempel var man bor, i hans hierarkiska listor (som inte är helt samstämmiga) står indianen överst, alltså inte europén, och slutligen uttrycker sig Linné odelat positiv om samerna. Det finns gott om ytterligare argument för motsidan, till exempel att Linné inte klassificerar polygenetiskt, alltså inte tänker sig en skapelse av Adam och Eva på ett ställe medan den övriga mänskligheten uppstått på ett annat ställe. Vidare att han inte mäter skallar. Vidare att man inte finner exempel på antisemitism hos Linné, vidare – och kanske viktigast – att han inte sorterar efter förnuft helt enkelt eftersom sapiens har med sapientia att göra, en karaktär som inte bara europén utan hela människosläktet kan ha om de uppfyller definitionens villkor om at känna sig själv.
Han overlevde fordi han selv drepte dem, med sin taushet, ved at han gikk med på det. Men det samme ville de gjort dersom de hadde vært i hams sted. Alle holdt seg til reglene, for det var forutsetningen for å komme til neste øyeblikk, og alle ønsket å komme til neste øyeblikk, hver kapo, hver fange, hver nykommer, hver tysker.
After more than seventy years of being displaced and twelve years of blockade, the tragedy in Gaza----the largest open-air prison in the world----which seems to have no end, has been created. God weeps over Gaza. God mourns the continuation of the Palestinian Nakba.
Han innså nå hvor fri Nahmijas var for fordommer, til tross for sin bitre livserfaring. Etter à ha sittet sammen med ham og diskutert hvilke tiltak som var nødvendige for à gjore livet lettere i Banja Luka og generelt, undret Lamian seg på hva Nahmijas ville ha sagt dersom han visste at han, Lamian, hadde knust hodene på folk med stokker, puffet dem levende ut i en pøl så d druknet, kjøpt de utsultede kvinnelige fangenes underkastelse for en brodbit og en melkeslurk.
Jenter som bare ventet på at kaloritelleren på pulsklokka skulle vise et bestemt tall før de løp hjem og spiste 100 gram cottage chese.
Makten lå jo ikke hos de lurvete. Makten lå høyt i det blå og hadde hatt og voksende barter. makten hadde klokkekjede i gull, og kjedet lå i en tilfreds bue over magen: et atten karats smil uten et eneste hull.
De vet de er fullstendig overlegne militært og at de har USA i ryggen.
Palestinerne har ryggen mot veggen. De kan ikke rygge lenger.
Når du har blitt usynlig, kan du gjøre fryktelige ting, fantastiske ting, sære ting. Det er jo ingen som ser deg.
This is one of the cruelties of the theatre of life; we all think of ourselves as stars and rarely recognize it when we are indeed mere supporting characters or even supernumeraries.
Innimellom kunne jeg huske små, fine glimt av livet jeg pleide å leve, vanlige dager. Absurd nok var det dem jeg savnet mest: de vanlige dagene. Jeg kunne plutselig huske dagen vi hentet Molly, og hvordan jeg ble akutt forelsket i den lille, svarte lakrisbåten av et dyr. Jeg husket konkurranseinstinktet mitt på håndballbanen, regattaen vi vant med pappa, og min første tatovering: fem fugler, på innsiden av armen, og som jeg måtte fake pappas signatur for å kunne ta. De fem fuglene symboliserer familien min, og at jeg da - akkurat i det øyeblikket – følte meg fri som fuglen.
Hvorfor føltes det så forbudt å være sårbar? Kanskje var det jeg trengte å høre, at å vise seg sårbar er et tegn på styrke, ikke svakhet
Når en kjensgjerning man hadde glemt, dukker opp igjen uten digital assistanse, kunngjør man det til den andre mens man ser ut i det fjerne, inn i den andre verdenen, den som består av det som var kjent og så gikk tapt.
Livet kan bli så interessant at vi glemmer å være redde.