Hvis det brenner hjemme hos meg, og jeg må velge mellom mannen min og leirgryta … vel, det eneste jeg kan si, er at han har levd et godt liv.

Man lever-og iakttar ikke seg selv utenifra . Forstår ikke.

Og så ville hele partiet gå pokker i vold på grunn av en dumhet.
Og hele verdensrevulusjonen ville gå pokker i vold.

Seven stages of life? Is that what Shakespeare said? Why, old age alone had seven stages!

Det er evnen til å snakke om fiksjon som er det mest unike trekket ved sapiens-språket.

Vær som din kaffe. God og Sterk. Og du vil, som dine smakssanser, overvinne det bitre.

Jeg lente ansiktet mot ruta og betraktet det vide Stillehavet utenfor. Det så ut som om horisonten løftet seg opp mot himmelen. Jeg fulgte den rette linjen fra den ene enden til den andre. Ikke noe menneske er i stand til å tegne en så vakker, rett linje, ikke engang med linjal. Og nedenfor streken syder myriader av liv. Verden er så full av liv, og like full av død.

It is crucial here to emphasize that it is wrong to equate criticism of the state of Israel and Zionism with anti-Semitism. It is becoming very difficult today to have an objective conversation about the occupation and even settlements, out of fear of being labeled anti-Semite.

Ved å fornedre meg i Deres øyne har jeg hevet meg i mine egne. Jeg har adlydt min samvittighet.

Hvis jeg noen gang skulle gi meg ut på forbryterens løpebane, ville det være frøken Marple jeg ville være mest redd for.

Jeg smilte. Frøken Marple ser kanskje svak og skrøpelig ut, men jeg visste at hun var i stand til å hamle opp med all verdens konstabler og politimestre.

Vi er mange som var glad i han og som kommer til å savne ham nå [..] Og mange av oss har allerede savnet ham lenge.

Du er død, men ingen av oss vet det enda.

Man tror man kan være noe for noen, man tror at kjærlighet kan få mennesker opp av gulvet igjen.

Men det som holdt Ant våken om nettene, som fylte ham med den dypeste skrekk, var å skulle bli begravd et sted langt borte. Å ikke få hvile i hjembygdas jord.

Bislaget lukter slik det alltid har gjort. Barndom. Hun setter fra seg sekken og kjølebagen og tar av seg vinterskoene, men beholder jakken på. Alt ser ut som det har gjort hele livet.

Hun sitter fast i myra, samme byrde samme forpliktelser, om og om igjen. Når hun får opp en fot av gjørma, setter den seg fast igjen ved neste skritt. Å gå gjennom andre menneskers liv, å ta avgjørelser som gjelder deres minner. Å være den eneste som skal bære alt videre.

Man er ensom med den fraværende idealiserte andre, men i nyttig eneværen er jeg der og holder meg selv med fantasifullt selskap, puster liv i stillheten, fyller rommet med bevis på mitt eget sansende vesen.

Eg skal opna hjarta mitt
lik ei bok ingen har lese,
ingen har skrive
ingen utanom natta
som sviv mellom oss
og vrid seg i draum
om eit anna liv, om ei anna verd,
bortanfor grålysinga,
bortanfor grensene,
alle desse strekane
som lett kan gjerast til dikt
som ingen stad byrjar og aldri ender.

«Jeg kjenner ærefrykt når jeg betrakter elementene», sa han. «Redsel, faktisk. Når jeg ser et sivilisert landskap, blir jeg derimot rørt av de menneskelige anstrengelsene for å skyve det fremmede vekk. Med meg og naturen er det enten frykt eller takknemlighet. Ansporet, aldri.»