Nydelig, vakker foretelling. Leste for mange år siden, og om igjen nå. Fortsatt gripende!

Har hørt noen podcaster med Jostein Riiser Kristiansen som gjest og ville derfor lese boka. For en fantastisk bok. Elsket den!

En godt skrevet bok som fikk meg til å endre mitt sin på konflikten mellom Israel å Palestinere, Er ingen tvil om at de som har styrt i Israel fra 1945 til nå ikke har lært noe av Hitler sitt styre under krigen, utenom å styre på samme måte selv over palestinere som vil ha sitt eget land.

Hvor starter elven av synder og skyld ? Hva blir konsekvensen av de syndene som ikke lar seg vaske vekk ? Familien Chase er velstående farmere i North Carolina, og er sentrum for et sjebnedrama med en strøm av hendelser over mange år.
John Hart gir oss en itens thriller som flyter godt og som trekker oss inn. Vi møter et interessant persongalleri og gode miljøbeskrivelser. Så får det heller flyte med at hoverpersonen Adam blir såpass karrikert som helt at han ikke helt blir troverdig, for meg i alle fall.

Denne boka inneholder fine, undrende dikt som er systematisert i årstider. De er formulert som et barns tanker, særlig spørsmål. Naturen er sterkt til stede, det samme er hverdagslige miljø og situasjoner. Dikta passer fint til høytlesing og vil kunne sette i gang filosoferende samtaler. Illustrasjonene er en blanding av enkle og mer detaljerte tegninger med varierende bruk av farger.

Majas historie. Og Simons hjemkomst. Og Raijas barn som står i skyggen av henne. Mye av plottet i denne historien, har Forfatteren også brukt i bok nr. 2 - "Brukne vinger". Det settes ild på bygninger og gjenstander rundt Simon og Majas hus, og dyr blir funnet drept på trappen, med tydelig hentydninger til det seksuelle på en bestialsk måte. Samtidig blir vi bedre kjent med Maja, og Majas hemmelighet - det nære båndet mellom Reijo og hans "datter"- Kunne vært en femmer, men "brukt plott" trekker ned, samt at også i denne boken løser forfatteren problemene med å ta livet av gjerningsmennene.

De er nå engang så kravstore de barna og de forstår heller ingenting. Så det er ingen lett oppgave å være mor til et så misfornøyd barn som ikke klarer å tilpasse seg i samfunnet.

Jeg likte den første delen av boken godt, men synes det tapte seg litt nårt vi kom til 1980. Boken er lang og holdt ikke på interessen hele veien.

Denne var morsom. Jeg synes ordet tragi-komisk passer godt.
Lettlest. Jeg lo mye!

Denne brukte jeg veldig lang tid på. Den havnet litt midt i eksamen som kan ha hatt innvirkning, samtidig ble jeg ikke riktig så fanget av historien som jeg hadde håpet. Denne har fått veldig gode omtaler, både av bekjente og media. Fallhøyden ble derfor litt stor.
Jeg likte hvordan vi fikk litt ulike historier flettet sammen, samtidig som jeg slet litt med å bli fanget av hovedhistorien. Jeg synes kanskje karakterene tidvis var noe «vanskelig å like» samtidig som jeg synes at andre sider ved karakterene var veldig godt skrevet. Flere ulike situasjoner og emosjoner var komplekse og dermed tilsynelatende godt belyst. Jeg liker veldig godt at det (endelig) er laget en bok med trans-tematikk som blir så anerkjent og håper det kommer mye mer på den fronten fremover.

Første bok i for meg en ny krimserie. Spennende, skal absolutt lese mer.

Denne boka handler om en av Isfolkets rammede, Hanna f. 1483. Den er den første i en trilogi som er en forløper til Sagaen om Isfolket. Jeg tror salige Margit ville likt denne boka!

«Denne scenen! Har du sett filmatiseringen av Delia Owens suksessroman Where The Crawdads Sing?» dukket opp i Facebook -feeden fra Netflix. Det hadde jeg ikke. Jeg sjekket ut traileren og tenkte at jeg skulle se filmen. Men jeg bestemte meg for å lese boken først.

Boken ble utgitt i 2018 og har fått den norske tittelen Der krepsene synger. Her i denne artikkelen er boken og filmen omtalt.

Etter at den amerikanske skuespilleren Reese Witherspoon valgte romanen ut til sin bokklubb, formelig eksploderte populariteten til boka. Reese Witherspoon sikret seg rettighetene til å lage film av den og filmen ble produsert av skuespillerens filmselskap Hello Sunshine.

Jeg leser at norske filmanmeldere ikke var spesielt imponert over filmen. Dagsavisens anmelder skriver her:
«Dette sørstatsmarinerte melodramaet føles så gammeldags at jeg først trodde dette var en filmatisering av en klassiker fra femtitallet, men boken ble faktisk publisert i 2018. En feiret bestselger av Delia Owens, som har solgt vanvittige femten millioner eksemplarer og er oversatt til norsk som «Der krepsene synger». Uten å ha lest romanen er det innledningsvis litt vrient å vite hva slags film dette egentlig er; historien starter som et mordmysterium, fortsetter som en deprimerende oppvekstskildring med mye hjemmevold, et rettsdrama, en kjærlighetshistorie og en slags krønike om hvor forferdelig fattige kvinner ble behandlet i sørstatene."
Men mest av alt føles dette som et som et frityrstekt hillbilly-melodrama som aldri helt finner den rette temperaturen; og blir for strømlinjeformet til å vekke den helt store lidenskapen…»
Anmelder har ikke lest boken. Jeg har nå lest boken og etterpå sett filmen. Selv om filmen har sine svakheter, som jeg også synes boken har, er jeg ikke like skeptisk som anmelderne.

Rammen rundt denne fortellingen er naturen, og boken starter slik:
«Marsklandet er ikke sump. Marsklandet er et område med lys, der gresset vokser i vannet, og vannet flyter inn i himmelen. Små bekkerflyter langsomt, bringer sola med seg mot havet, mens langbeinte fugler — med tunge kropper som ikke virker bygd for å fy — letter med uventet eleganse til snadringenfra tusen snøgjess.
Og så, inne i marsklandet, kryper den ekte sumpen inn i myrsøkk, skjult i fuktig skog. Sumpvannet er stille og mørkt, lyset har glidd ned gjennom det gjørmete svelget. Selv stormeitemarken er aktiv på dagtid i dette hiet. Det finnes selvsagt lyder her også, men sammenliknet med marsklandet er sumpen stille. Forråtnelse er arbeid på cellenivå. Livet brytes ned og stinker og vender tilbake til den råtne melassepuddingen, en dyp pøl av død som gir opphav til liv.»

Filmen starter med flotte naturbilder fra området. Og som boken starter den med at Chase Andrews blir funnet død i 1969.

I neste kapittel i boken er vi tilbake til 1952 der Kya på seks år og broren Jodie ser moren forlate plankehytta de bor i sammen med foreldrene og tre eldre søsken. Etter hvert blir Kya alene sammen med den alkoholiserte og voldelige faren. Etter noen år forsvinner også faren og Kya vokser opp alene i plankehytta. I filmen er hytta bedre fremstilt enn i boken.

Jeg er skeptisk til bøker der nåtid og fortid fortelles parallelt i forskjellige kapitler. Men det fungerte greit i Der krepsene synger. En annen ting jeg tenkte en del på underveis, er om det den tiden Kya vokser opp var slik at barn kunne leve slik Kya lever i North Carolina. Alene i villmarken sammen med en alkoholisert far. Og etter hvert helt alene. Hun møter på skolen, er der en dag og det var den skolegangen hun fikk. Hun møter sivilisasjonen innimellom og det er tydelig at hun er et barn utsatt for omsorgssvikt. Da er det merkelig at myndighetspersoner som er ute og sjekker forholdene rundt henne gir så lett opp. Boken er fiksjon, men når jeg leser bøker synes jeg det er greit at deler av fortellingen sånn noenlunde henger sammen med fakta.

Ellers er det å si at historien er spennende, både hva angår hvordan det går med Kya som sviktes gang på gang, og politiets etterforskning av dødsfallet: er det en ulykke eller er Chase drept. Og dersom han er drept, hvem kan ha drept han.

Den folkekjære forkynnere Emanuel Minos skriver her på mange måter en interessant bok som i første omgang tar for seg norsk kirkehistorie og krigshistorie. Minos forteller også på en engasjerende måte sin lille, men allikevel betydelige rolle i det store bildet, under krigen og hvordan han var med på å redde jøder fra den sikre død, samtidig som han distribiuerte nyheter av betydning under krigen til nøkkelpersoner. Han påpeker også de store samfunnsendringene oppigjennom de siste hundre årene.

Mye spennende, men så kommer jo den eskatologiske delen, som boktittelen også hinter til, som oser av dispensasjonalisme og løsrevne bibelsitater på en standard futuristisk måte som egentlig ikke er så vanskelig å gjennomskue. Her får man de standard tegnene at tiden vi lever i er endens tid og at Israel er en hjørnestein i det store spillet.
Minos gir oss innsikt i noen spennende profetier fra enkeltpersoner fra eldre tider som profterte de grusommeste katastrofer, som f.eks. den såkalte "Lebesbymannen" og "Kvinnen fra Valdres". Selvom han mener man ikke skal sidestille disse med bibelens profetier, og prøve alt med Skriften, og at han skriver dem ned i boken med visse forbehold, så er det interessant og til tider oppsiktsvekkende lesing, men i det store og hele så bør ikke dette skape frykt i oss, men heller føre til at vi desto mer søker Herren. Jeg møter disse profetiene med skepsis, selvom noe tilsynelatende har gått i oppfyllelse, siden de som uttalte profetiene kobler inn Jesu gjenkomst inn dette og at Herrens dag er nær, uten å ense at den var nær på BIbelsk tid og apotlene ventet Hans gjenkomst i sin generasjon, noe som sannelig skjedde i år 70 e.Kr. ved Jerusalems og templets ødeleggelse, noe som for de fleste kristne i dag har gått sus forbi.

"Den engelske piken" har i utgangspunktet et spennende bakteppe for en historie - to kvinner fra ulike tidsepoker - som møter hverandre - og dermed blir tråden i historien. Romanen er bygd opp interessant og lærerik - og man følte man kan dykke inn i Arabias spennende verden og historie - og man levde med Maude når hun krysset Ørkenen. I tillegg griper forfatteren tema som nok var kontroversielle på første halvdel av 1900-tallet som homofili, sterke kvinner som strener inn på menns områder - og belysning av betente kriger der forfatteren lar en av hovedkarakterene være nøytral. Første del av boken var dryg, uten noen egentlig fremdrift, og dette trekker ned, for den var ikke spennende nok til at du IKKE ville legge den fra deg - men de siste 100 sidene var fantastiske, med overraskende vendinger. Til slutt sitter jeg igjen med: Ikke den beste romanen, men den var lærerik.

Jeg vet ikke riktig om hva jeg skal tro. ? For en grusom avgjørelse men det er verken mat eller do til så mange mennesker. .

Har likt de andre bøkene i denne serien, men denne ble en liten nedtur. Boka er etter min mening full av litt for mye "prat" og dødpunkter. Historien drives ikke fram i like stor grad som de foregående bøkene. Er vanskelig å sette ord på det, men terningkast 4 er det beste jeg kan gi. Får håpe at det kommer en bedre bok fra hans hånd.

Interessant om nordmenns liv i Stockholm under krigen. Veldig grundig.

Herregud for noe tull. Leste Jeg er pilgrim da den kom og likte den veldig godt. Så kommer dette! Et par av partiene er faktisk spennende, noen interessante, men så tar forfatteren det helt ut i mest usannsynlige jeg har lest noen sinne.

En rørende beskrivelse av et menneske som ser livet sitt i reprise, på godt og vondt. Minner mye om handlingen i Morgon og kveld av Jon Fosse.