Langdryg affære, så filmen like etter som ga et helt annet inntrykk

Jeg trodde Andrew McMillan sin nye roman Synd skulle minne om Billy Elliot, som jeg nettopp har sett på teater, men det gjorde den ikke. Full pott på terningen fra meg, glimrende skrevet roman som jeg gjerne anbefaler videre :)

Den var jo kjempesøt. Ville lest den i sammenheng med å lære seg høyre og venstre, gjerne i mai for da er korps litt relevant. Men denne kan også brukes i Samfunnsfag for å lage en jorda-rundt reise. Hvis du hadde tatt til høyre istedenfor venstre, hvor hadde du havnet på din vei?

En solid kriminal-thriller dette her. Venezia gjør seg som kulissested for et kriminaldrama. Det er mange komponenter i denne romanen, men utgangspunktet er to kvinner, uniformerte sådan, som vikles inn i en historie som etterhvert forgreiner seg mer og mer. Når det er snakk om Italia kommer en liksom ikke utenom den katolske Kirken, Mafian, Carabinieri og tråder derfra til de sagnomsuste statsadvokater som muligens har større manøvringsrom enn deres f.eks norske motparter. Videre; int. forviklinger. Noe Jason Bourne drag finnes det også over denne historien. Tror til og med jeg vil dra parallell til Michael Connellyes krimhelt Bosch - hvordan spesielt - og ikke minst viktig - arbeidsmiljøet beskrives her i carabinieri. Til og med helt ned på detaljnivå av italienske herlige pastaretter - og hvilke type vin til middagen beskrives. Som seg hør og bør med en post 2010 bok: pc-bruk og avanserte programvare løsninger der noen ligger milevis foran den ellers gemene hop. Ulike lokasjoner, Venezia-koloritt, baksmugene, flotte paleer, klostre og ordener. Boken må oppleves - der blir en 6er !!

Enda en nydelig bok av den islandske forfatteren! Jeg har lest og hatt stor glede av Stiklingen, Regn i november, Arr (Nordisk råds litteraturpris i 2018) og Svaner blir ikke skilt. I Eden er Alba en 30-årig språkviter med jobb på universitetet og som språkvasker for et forlag. Hun flytter ut av byen og kjøper et gårdsbruk der hun planter tusenvis av trær for å veie opp for klimaavtrykket sitt. Hun vikles inn i lokalsamfunnet og møter den unge flyktningen Danyel, som blir alene når de han kom sammen med reiser fra Island til et varmere land. Samtalene Alba har med de rundt deg, spesielt faren, er kloke og morsomme. Boka er stillferdig, velskrevet, varm og med mye underfundig humor.

Om taushet - et komplekst kommunikasjonssystem:
«…kona mi og jeg begynte å snakke om hvor forskjellige to stillheter kan være…. og hvor lang en taushet mellom to ektefeller kan være uten at man behøver å bekymre seg.»

Lite nytt, ok bok.

Boka er nydelig skrevet.
Jeg gråt litt, også.
Og det gjør jeg ikke ofte.
(Jeg trekker for noe utydelige budskap. Hvordan døde Molle?)

Hver gang jeg leser en novellesamling er min konklusjon at det må jeg gjøre mer av. Men det er altfor sjelden og tilfeldig at jeg leser noveller

Kristin Vego var en ukjent forfatter for meg før jeg leste en anmeldelse av romanen Sent på dagen som er utgitt i 2024. Jeg står på vent på biblioteket for å få lest romanen. I samme anmeldelse er det vist til boken hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for i 2021, en novellesamling: Se en siste gang på alt vakkert. Anmelder skriver at novellesamlingen er usedvanlig stilsikker. Heldigvis står ikke novellene i stil med det intetsigende og kjedelige bokomslaget.

Novellesamlingen ble en god leseopplevelse. Se en siste gang på alt vakkert inneholder ni noveller og er på 131 sider. Jeg skal gi en smakebit av den første novellen Vinter. Og det er det noveller er, kun en smakebit. Eller som en teaser er for en film Noen ganger er novellen så god og så godt skrevet at jeg skulle ønske at det var begynnelsen på en roman.

Den ytre rammen er to venner som møtes igjen på landsbygda i vakre Yorkshire. Det er Marie som forteller:

«Hannah ble redningen min. Da det hele kollapset i København, hadde jeg ikke lenger noen grunn til å bli værende der. Jeg skrev til henne som jeg ikke hadde sett siden vi var 19. Det er et særlig bånd, tenkte jeg, mellom kvinner som har bodd på rom sammen som tenåringer. Det viste seg at Hannah nettopp hadde leid ut leiligheten sin i London fordi hun skulle passe huset til tanten i Yorkshire i et par måneder, mens Aunt Kathy var ute og reiste. Hun skrev til meg at hun bodde alene med en skotsk terrier, midt ute i ingenting, og at det bare var å komme.
Da Hannah hentet meg på stasjonen, kunne jeg med det samme se at hun hadde forandret seg, og ikke bare fordi vi var blitt eldre. Jeg hadde reist med fly til London og videre med toget til York. Fra York reiste jeg med buss i halvannen time til Helmsley, og der sto Hannah, i tykke stripete strømpebukser og skjørt, en svær frakk som hang over skuldrene som en kappe, og rød lue.
— Lenge siden, sa hun og la armene om meg. Hun luktet frisk luft og Hannah. Hannah som jeg var venninne med en gang for en evighet siden, Hannah som alltid litt for ivrig prøvde å passe inn. Jeg hadde ikke savnet henne, hadde knapt nok tenkt på henne før jeg plutselig fikk behov for å reise bort.
— Det er godt å se deg, sa jeg.»

Det satte tankene mine i sving med spørsmål som: Hva tenker Hannah om besøket? Og hva tenker Hannah om den tiden de var venner i studietiden. Mer fra Marie:

«Da jeg kom med kofferten for to uker siden, ønsket jeg at alt skulle være som i gamle dager. Hun den valpete, litt klønete jenta, jeg den rolige, tilbaketrukne. En tid der tilværelsen var preget av livets små dramaer, ikke noe alvorlig. Panikken over uren hud, et forsvunnet glattejern. Den gangen hun slukte tungepiercingen, en liten sølvkule, i spisesalen: Satan, sa hun, den var dyr. Det jeg ikke var forberedt på, var hvor mye Han nah hadde forandret seg på disse åtte årene. Hun hadde funnet Jesus, det var hennes egne ord.
— Jeg har for eksempel bestemt meg for at jeg ikke skal ha sex før jeg gifter meg, sa hun og la en brikke til kanonrøret på skipet. Noe ved måten hun sa det på, med hodet lett på skrå, nesten kokett, gjorde meg forarget.
— Men du er ikke jomfru, sa jeg.
Hannah så såret på meg.»
— Det er ikke poenget, sa hun.»

Hannah er på vei inn i noe nytt. Det kan virke som om også Maria er på vei inn i noe nytt og bedre:

«Lave steinmurer deler opp terrenget, her og der har murene trappestiger, et menneske kan klatre over, men ikke et dyr. Jeg finner den lille broen som fører over bekken. Sauene står i en klynge for å holde på varmen. I morgen skal jeg gjøre huset rent mens Hannah er på jobb, jeg skal tømme peisen for aske. Maten skal stå klar på bordet når hun kommer hjem. Noe pusler tett på føttene mine, en mus piler av sted inn i mørket.
Om sommeren, har Hannah fortalt, er det lilla lyng på heden nord for byen. Hun har allerede invitert meg til å komme tilbake i juni, når Aunt Kathy også er her, da skal vi gå turer i nasjonalparken North York Moors. Jeg synes jeg kan høre Hannahs stemme kalle på meg, båret gjennom den kalde luften, men det kan også være et ravneskrik eller noe annet, lyder nede fra landsbyen eller fra den frosne jorden som gir etter.»

Jeg gleder meg til å lese romanen Sent på dagen

Boken fenger, men historien er lite troverdig.

Lena Bergström skriver engasjerende om det å være forelder og hvordan ta vare på forholdet til Gud i samme slengen. Hun legger ikke skjul på at det er vanskelig i en hektisk hverdag å ta seg tid til Gud, men hun gir noen enkle tips til hvordan man som mor eller far kan inkludere Gud i oppdragelse og barnehverdag, til og med de gangene da alt går som det ikke skal gå. Hun tar for seg forskjellige perspektiver og skriver på en enkel, flytende og underholdende måte om hvordan man kan å ta med seg Gud og se Gud i hverdagens strabaser som småbarnsforeldre.
Flere kan sikkert kjenne seg igjen i praksisfortellingene hun innleder hvert kapittel med og vil sette pris på de byrdene som hun kanskje klarer å lette hos noen. Selvom boken ikke gir oss veldig mye revolusjonerende så skriver allikevel Bergström fra hjertet og forhåpentligvis til hjertet hos leseren. Boken engasjerer og forfatteren klarer å fenge leseren og gi småbarnshverdagen mer mening enn det man synes den gir når man er midt i det verste kaoset. Boken kan gi oss pusterom, foreldregnisten tilbake, hvis den er på nippet til å slukne, og sette forholdet vårt til Gud på rett plass midt i rot, barnegråt og matsøl.

En fin bok med historier om utvalgte grunnstoffer i periodesystemet. Eikeseth og Lykknes skriver på en lettlest og god måte som gjør at jeg ønsker å lese mer av dem. Boken ga mange svar, men et stort spørsmål gjenstår; Hvorfor har de valgt å skrive porno (Po Rn O) på forsiden av bokomslaget?

Vanskelig å omtale den, men en god leseopplevelse syntes jeg det var. Ikke mye handling, men tanker og betraktninger og litt mellom linjene. Jeg liker det.

Her har det nok skjedd en liten hicup? En liten forvirring mellom to bøker med samme navn, skrevet av to forskjellige forfattere? :)

Bok nummer 25 i "Gabriels Hus" var en fryd å lese - selv om mye av underplottet var "rettferdighet skje fyllest". Maria og Gabriel hadde på mange måter en mindre rolle i dette kapittelet, men man fikk både åpnet og lukket mange av de andre trådene. Det gledes at både Solveig og Klara har litt lykke kommende i sin vei - og ikke minst Isak, som man som leser har et elsk-hat forhold til, gjør det bedre

Bok mr 2 jeg leser av forfatteren. Bøkene kan leses uavhengig av hverandre og som gjør at en ikke trenger huske detaljer fra forrige bok. En fascinerende historie der en aldri vet hva som egentlig er tilfellet.

Nydelig, vakker foretelling. Leste for mange år siden, og om igjen nå. Fortsatt gripende!

Har hørt noen podcaster med Jostein Riiser Kristiansen som gjest og ville derfor lese boka. For en fantastisk bok. Elsket den!

En godt skrevet bok som fikk meg til å endre mitt sin på konflikten mellom Israel å Palestinere, Er ingen tvil om at de som har styrt i Israel fra 1945 til nå ikke har lært noe av Hitler sitt styre under krigen, utenom å styre på samme måte selv over palestinere som vil ha sitt eget land.

Hvor starter elven av synder og skyld ? Hva blir konsekvensen av de syndene som ikke lar seg vaske vekk ? Familien Chase er velstående farmere i North Carolina, og er sentrum for et sjebnedrama med en strøm av hendelser over mange år.
John Hart gir oss en itens thriller som flyter godt og som trekker oss inn. Vi møter et interessant persongalleri og gode miljøbeskrivelser. Så får det heller flyte med at hoverpersonen Adam blir såpass karrikert som helt at han ikke helt blir troverdig, for meg i alle fall.

Denne boka inneholder fine, undrende dikt som er systematisert i årstider. De er formulert som et barns tanker, særlig spørsmål. Naturen er sterkt til stede, det samme er hverdagslige miljø og situasjoner. Dikta passer fint til høytlesing og vil kunne sette i gang filosoferende samtaler. Illustrasjonene er en blanding av enkle og mer detaljerte tegninger med varierende bruk av farger.