Den syke,håpløse fortærende lengsel etter Dem ligger i all denne tid som en mare på mitt hjerte hvert våkent, edru minutt.
Er på slutten av denne nå - egner seg ikke helt som "gåbok", den var noe kaotisk og rotete - mange navn og sidespor å holde styr på....
Damen som selger tøfler, kommer ut fra sin butikk og tar seg en titt på de nærmeste utstillingsvinduene, med kilovis av åreknuter som lenker rundt leggene.
Nettopp ferdig med denne - nesten så jeg ga en 6-er, god ide og spennende hele veien, men så ble den preget av noe "hastverk" helt på slutten - Anne Holt skriver unektelig veldig bra krim
Når du ser tilbake på hele din latterlige fortid og oppdager hvor latterlig du egentlig har vært i all din naive godtroenhet, får du kanskje lyst til å holde opp med å være ung fra og med nå. Du vil stå stille og vente til ungdommen har revet seg løs fra deg og gått forbi. Du vil se den fjerne seg og forsvinne i all sin forfengelighet, du vil stikke hånden ut i tomrommet etter den og se etter den nok en gang, og når du er helt sikker på at den er borte for godt, vil du ganske rolig gå til din kant og være deg selv. Og i all stillhet vil du begi deg over til den andre siden av tiden for å se hvordan mennesker og ting virkelig er.
Den er en av mine favorittbøker.
Denne fenget ikke meg helt - det ble en rar "gåbok" - men den var vakkert skrevet, lyrisk og poetisk - jeg spekulerte litt på det psykiske aspektet - trodde kanskje en ulykke hadde skjedd DEN dagen, og at hovedpersonen ikke greide å komme videre - så etter et år er det kommet på avstand, og livet begynner å bli normalt igjen - men partneren? Ble han borte i ulykken? - Er det noen som har andre tolkinger av dette?
Denne syntes jeg at jeg lærte mye av - den ga et godt innblikk i en kultur og en oppvekst jeg kanskje ikke hadde nok kunnskaper om - nyttig lesing og godt skrevet.
Det e'n mann har bygd, kan en annen rive ned.
Dette ble ingen god "gåbok" - mange navn, mye hopping frem og tilbake i tid, rotete - men velskrevet var den - ellers falt den nok ikke så mye i min smak som hos deg Tine.
Lagerkvist ser nok etter det gode i alle mennesker, selv de som, menneskelig sett, er blitt til «dverger». Det er ikke likegyldig hvordan disse har blitt behandlet og formet til den de er. Så er det et veldig interessant spørsmål du stiller, for det er ikke alle som responderer med hat eller ondskap på urett de har opplevd.
Tilbake i Åsgårdstrand kunne Munch vie seg fullt til ensomheten, arbeidet og helsen. Han var riktig så produktiv, tok kinin, arsenikk og jern, og vurderte å unne seg et gytjebad.
Da annengenerasjonens kunstnere tok fatt på byggingen av en moderne norsk kunstinstitusjon 20 år tidligere, inngikk de fra første stund i forhandlinger med staten. Resultatet var en egen norsk kulturmodell, vidt forskjellig fra den franske, med en progressiv kunstnerstand som sammen med kunsteksperter og museumsfolk langt på vei styrte kunstlivet i statens navn gjennom tildeling av kunststipender og innkjøp til statens eget museum. For en avantgardist som Munch var dette avgjørende: Selv om en mesen som Olaf Schou var viktig nok, var det staten som til syvende og sist garanterte for hans anerkjennelse og kunstneriske frihet.
Glemskheten hans ble legendarisk; på samvirkelaget kunne han dukke opp med hyssing knyttet rundt alle fingrene på venstre hånd for å huske noe han likevel hadde glemt.
Munch hadde vært en reisende i hele sitt voksne liv, og selv som huseier levde han i en tilstand av kaos og oppbrudd. Kona til Nils, Margrete Kjær, innså at hun var kommet til et ungkarshjem da verten tilberedte fiskemiddagen ved simpelthen å skjære fisken over der innvollene sluttet, før han slengte den nederste delen i kjelen,
De få gjestene han inviterte hjem, glemte det sent. Nils Kjær, for eksempel, hadde knapt kommet innenfor døren før han falt så lang han var. «Det er sant», utbrøt Munch, «jeg mistet et speilegg på gulvet, og glemte å ta det opp.»
Helt enig med deg Anita - samme terningkast fra meg. Prøver å lese alle disse i rekkefølge nå - starter nå på den neste (Djevelens barn)
Sjekket akkurat nye medlemmer - her var det de siste dagene en lang rekke med "rare" opptegnelser, ingen bøker oppført.
Nettopp lyttet denne - den var ganske spennende, men ellers ble jeg noe skuffet over denne. Har lest flere av henne, og denne er ikke den beste. De innvendingene jeg har er: at den bant ikke så godt sammen historien i fortid og den i nåtid, at jeg ikke liker bruk av døde som "snakker", fra vi skjønte løsningen og til bokens slutt dro den unødig ut i langdrag, i tillegg var det litt vel mye bruk av hund som tema - et pluss er det at hovedpersonene er interessante å følge, og likeså miljøet der oppe i Kiruna.
Så fryktelig å høre, Julie! Selv om jeg ikke har skrevet her om det, har jeg tenkt mye på den forferdelige situasjonen du og dine nærmeste er i og som det er vanskelig å forstå rekkevidden av. Du har min dypeste medfølelse. Det føles så meningsløst at ikke verdenssamfunnet kan stoppe denne galskapen.