Denne novellen foregår i en middelalderkro hvor bøddelen kommer inn og setter seg alene ved et bord. De andre gjestene holder avstand, men de snakker med og om ham. Gjennom det de sier, fortelles noe om bøddelens kår opp gjennom historien. Samtidig forteller det like mye om dem selv og samfunnet rundt. Underveis i novellen foregår en nesten umerkelig tidsforskyvning og vi befinner oss i en moderne restaurant med andre gjester. Også disse kommenterer og sier mye om samfunnets syn på bøddelen.
Pär Lagerkvist skrev denne novellen etter at han våren 1933 hadde vært på reise gjennom Hellas, Palestina og Egypt. På hjemreisen var han i Tyskland hvor Hitler nettopp var kommet til makten. Selv om historien er en variant av diskusjonen om det ondes problem, er det også en tydelig advarsel mot nazismen. Temaet tar han opp også seinere i 1944 i romanen Dvergen, men nå med et bredere perspektiv.
Novellen ble dramatisert og satt opp på den Nationale Scene i Bergen høsten 1934. Den vakte sterke reaksjoner, og under Oslo-premieren ble forestillingen avbrutt av piping fra norske nazister.
Denne er fort lest, men slett ikke fort glemt! Jeg skjønner godt hvorfor han mottok Nobelprisen i litteratur i 1951 for sitt forfatterskap. Som få andre kan han få deg til å stille spørsmål og tenke over hva som påvirker individ og samfunn.
Viser 7 svar.
Det var nok en advarsel mot dvergen.
Nå har jeg akkurat lest "Dvärgen" - klart jeg skal lese "Bøddelen" også, så snart jeg får kloa i den. Jeg skjønte på beskrivelsen på svensk wikipedia at "Dvärgen" måtte være en utdypning av temaet i Bøddelen, og det bekrefter jo du til fulle her. Det blir interessant å sammenligne "starten" fra 1933 med "fullendelsen" i 1944.... (Jeg tillater meg å tro at de to verkene kan betraktes slik. Og så tipper jeg at grunnen til at "Dvärgen" later til å være enda mer gjennomsyret av ondskap enn "Bøddelen", må være at forfatteren i mellomtiden har sett Hitlers skrekkvelde utbre seg i en grad som Lagerkvist neppe kunne forestille seg i 1933.)
Ja, han går nok lenger i å beskrive det onde i Dvergen, men selv ikke der glemmer han å søke årsaker til det onde, som når han beskriver urett som er begått mot ham, spesielt i barndommen.
Fekk meg til å tenke på Jobs bok. Uansett kva slags elende Gud, eller skal vi kalle det "livet", serverer Job, blir han ikkje bitter og harm, og han forbannar ikkje livet sitt.
Kvifor nokon forbannar livet , og andre ikkje, det er eit godt spørsmål. Men ser ut som om vi har kjent til faren ved det svært lenge.
Lagerkvist ser nok etter det gode i alle mennesker, selv de som, menneskelig sett, er blitt til «dverger». Det er ikke likegyldig hvordan disse har blitt behandlet og formet til den de er. Så er det et veldig interessant spørsmål du stiller, for det er ikke alle som responderer med hat eller ondskap på urett de har opplevd.
Dvergen er en av de mest språkmektige og underholdende bøker jeg har lest.
Den er en av mine favorittbøker.
Sist sett
