Bokelskere.no

Man mister kontakten med skolevenner av to grunner. Enten er man for forskjellige, eller så er man for like. Med Håkon og meg var det det siste. Vi trengte luft og lys for å vokse. Når vi var sammen, skygget vi for hverandre.

• Så leit, sa han. - Han var syk ganske lenge, var han ikke?
• Ja, det var godt han fikk slippe på slutten, sa jeg, og gjentok frasen jeg hadde hørt flere ganger fra eldre slektninger og andre som hadde kjent ham. Og jeg lurte på om det var slik for ham også, eller om det folk egentlig mente var at det var godt for dem selv å få slippe å fortsette å være vitne til hvordan han visnet hen. Den døende selv ønsket gjerne for alt i verden å klamre seg til livet så lenge som mulig, og kanskje var dette noe folk egentlig godt visste.
• Sikkert, sa Sindre bare.

[...] at det ville være rundt tjue eller flere gjester, mer fest enn middagsselskap, og at jeg som vanlig i slike sammenhenger ville tilbringe det meste av kvelden vandrende rundt i tomrommene mellom andres samtaler.

Dei har vaksinar mot det meste og vel så det. Malaria kataria bulgaria ovaria solaria, meningitt mareritt termitt lymfeparakitt afroditt bananasplitt dolomitt poliomycitt parasitt sodomitt transvestitt, kolera miseria, elveblest multipest vanleg pest anapest manifest, difteri afasi dysleksi hysteri klysteri klimakteri og alle slags feber, gul grøn blå skarlagen og same med stær, alle fargar.

Barrøy er taushetens land, de voksne forklarer ikke ungene hva de skal gjøre, de viser dem, og ungene etterligner, og finnmarkingene er så godt som barrøyværinger, et folk av få ord og stor visdom i hender og føtter, mens Fredrik spør hvorfor han skal slå med en hammer på et minebor, spørsmål det ikke finnes svar på, det skal bare gjøres - sånn, så godt som ingenting lar seg utrette med bokstaver.

-var det bare lureri? spør han når lysene tennes igjen.
Skal jeg fortelle ham at alt bare er lureri? At man kan ane lysbrytningen fra lyskasterne i de falske tårene?
- Nei, det vi opplever og innbiller oss er også virkelighet, sier jeg, og han skjønner så absolutt hva jeg mener.

"Historier er viktige. Vi består av historiene våre. Menneskets hjerte er lagd av de ordene vi putter inn i det. Hvis noen sier noe slemt til deg en gang, så må du ikke la de tingene komme inn i hjertet ditt, og pass på så du ikke legger stygge ord hjertet på andre folk."

Overalt finnes mennesker som kunne funnet hverandre, og som ikke gjør det.

" ...Og ikke kan vi stanse tida mer enn vi kan stanse tidevannet. Og se her, det renner rett gjennom fingra og blir borte!" Han løftet den våte hånden opp av vannet.

Bøker beskytter Dem mot dumhet. Mot falske forhåpninger. Mot de gale mennene. De utruster Dem med kjærlighet, med styrke, med kunnskap. Det er livet fra innsiden.

Perdu kjente de eldres skepsis, han hadde mange kunder over sytti som han ekspederte på land, der på parkbenken hvor den eldre damen også satt nå. Jo høyere opp i årene de kom, desto mer forsiktig voktet de eldre de gode dagene sine.Ingenting skulle få lov til å sette resttiden deres i fare. Derfor sluttet de å reise bort, de felte de høye trærne foran husene sine så de ikke skulle velte ned over taket, og de stavret ikke lenger over det fem millimeter tykke stålet i en landgang over en elv.

En dum mann er ødeleggende for enhver kvinne.

"Er lykke noe vi først oppfatter o ettertid? Merker vi slett ikke at vi er lykkelige når det skjer? Er det noe vi først blir klar over mye senere, at vi var det?"

For det var det eneste tragiske ved bøker: De forandret mennesker. Bare ikke de virkelig slemme. De ble ikke bedre fedre, snillere ektemenn, mer omsorgsfulle venninner. De fortsatte å være tyranner, å plage sine ansatte, barn og hunder, de var ondskapsfulle i det små og frydet seg når ofrene deres skammet seg.
"Bøkene var vennene mine," sa Catherine og kjølte kinnene, som var blussende røde etter matlagingen, mot vinglasset.
"Jeg tror jeg har lært alle følelsene mine av bøker. I dem har jeg elsket og ledd og visst mer enn jeg noen gang har gjort i hele mitt uleste liv."
"Jeg også," mumlet Perdu.

Det en en feilaktig påstand, tenkte Perdu [...] at bokhandlere er opptatt av bøker.
De er opptatt av mennesker.

"Men hvem er du egentlig?"
Hun ristet på hodet. "Jeg er komplisert", svarte hun. David måtte trekke på smilebåndet. "Hvem er vel ikke det?"
"Ja, hvem er ikke det?"

Kroppen har minne. Den bærer deg gjennom livet. Kroppen gjør alt den kan for ikke å svikte deg. Kroppen ønsker å være til nytte. Når det skjer vonde ting i livet eller vi skader oss, tar kroppen imot smerten og forsøker å beskytte oss best mulig. Det er derfor vi kan få vondt i ryggen av stress eller påkjenninger. Disse erfaringene setter seg fast i kroppen vår som knuter og blokkeringer.

Lukten fra leiligheten spredde seg ut i oppgangen, traff meg. Det var ingenting spesielt ved den, men alle hjem har sin egen lukt. Lukten av menneskene som bor der. Maten de har spist, klærne de har vasket, skoene de har brukt, svetten de har utskilt, ånden de har utpustet i sene nattetimer - den ramme lukten fra sovende menneskers munner - sengetøy som kanskje burde vært byttet, en stekepanne som skulle vært rengjort, men er blitt stående til neste dag, så matrestene er størknet og har starte en tidlig forråtnelse.

...at livet som oftest består i å fremkalle fortiden. Og etter hvert som man blir eldre hoper den seg opp. Til slutt er man ikke annet enn fortid.

Er det ikke skremmende hvordan man venner seg til det meste? ER det ikke skremmende og likevel en trøst? Fangen venner seg til cellen. Flyktningen venner seg til eksilet. Den syke venner seg til venteværelset, ja, også venteværelset venner man seg til. Når man har ventet lenge nok, venter man ikke lenger. Da er det bare et værelse. Jeg noterer, nederst ved listen under vinduet: Det normale er det som er.