Bokelskere.no

Nokon seier at ein kan misse språket av ulukker. Andre hevdar at visse lydar kan gjere ein stum. For farfar stemde begge delar.

Språk er makt. Når man omtaler tortur som "forsterkede forhør", eller drepte barn som "utilsiktet tap", svekkes språkets evne til å formidle mening, til å få oss til å se, føle og bry oss. Men dette kan brukes begge veier. Man kan benytte ordenes makt både til å begrave mening og til å grave den frem. Hvis man mangler ord for et fenomen, en følelse eller en situasjon, får man ikke snakket om det, hvilket betyr at man ikke kan møtes for å diskutere det, langt mindre endre noe.

Vi trur vi har meir tid, at vi kan snakke meir om det vanskelege ein annan gong, at vi kan rette opp i det som har blitt sagt, eller ikkje sagt, men det er ikkje slik, det er for seint, for alltid for seint.

Stilla ligg mellom oss, alle orda fell til botnen av meg.

Jeg gikk bort til den ene mannen som er bibliotekar der. De andre to bibliotekarene er kvinner, men jeg hadde ærlig talt større tiltro tol at en mann ville ha bedre oversikt over hvilke bøker de hadde om tekniske emner. Siste gang jeg var der, for å låne boken Lille Lord Fauntleroy om igjen, hadde en av damene forsøkt å prakke på meg en svens ungdomsbok om en neger.

Men slik er det nå engang her i livet, at når man først vet noe, så vet man det, og man kan ikke slutte å vite det bare fordi man ikke har godt av sine kunnskaper. Det er som med en julekalenderluke man har kommet til å åpne for tidlig og sett bildet av engelen inni der; uansett hvor mye du forsøker å lukke luken igjen på tilforlatelig vis slik at ingen skal merke noe, så har du nå sett den. Dette er et av livets virkelig store mysterier. Det du vet, kan du ikke tvinge deg til å glemme. Du kan selvfølgelig late som om du har glemt det; det er oftre det beste.

Jeg har aldri sett far knuse ting. Han knuste bare barn.

Smilet fungerer ikke på malerier, tenker mor, det er ikke noe bestandig med et smil, det streifer ansiktet i korte stunder og speiler en forbigående tilstand.

Hvorfor er de viktigste ordene i livet små filleord? Ja og nei. Det er latterlig. To og tre bokstaver. Én stavelse. Er man ikke maks skjerpet, går man glipp av hele svaret. [...] Så er man uheldig og svelger akkurat da den andre svarer. Det kan være nok til at mang ikke klarer å skille mellom ja eller nei. Noen burde ta ansvar og kostruere skikkelige svarord. Jasåklartjegvil eller neiabsoluttikke. Svar som står mer i stil med spørsmålene som blir stilt.

Det er lenge siden hun sluttet å tro at han skulle forandre seg. Hvorfor skulle han det? Hun har ikke forandret seg. Mennesker gjør stort sett ikke det. Hun er den samme, med det viktige unntaket at hun ikke lenger tror på forandring.

Ebbas tanker beveger seg bakover i tid. Som ung tenkte hun mest på fremtiden. Sånn er det vel med alle; på et tidspunkt legger man merke til at det er blitt mindre planer, men desto mer minner. Før farget forestillingen om fremtiden nåtiden, fortiden var noe man var ferdig med. Nå er det fortiden som smitter over på nåtiden. Fremtiden vil man helst ikke vite noe om.

Huset luktet gammelt, en distinkt lukt som bare gamle hus har, men det var en god lukt. Møblene var også gamle,de så ut som om de enten var fra loppemarked eller arvet. Men det var en egen varme der inne, det var lett å like seg, det var et hus som tok en imot.

Hvordan henger en familie sammen?
En familie er sydd sammen av utilhørende stoffer
som blir tvunget inn i et mønster
det mønsteret som heter familie.

Om kvelden flytter trærne seg
nærmere hverandre
i mørket og blir en eneste stor
sort familie.

Han tar mindre og mindre plass
i leiligheten som om han forbereder seg
på å forsvinne helt.

Vi er alle navnløse vi
sier navnene våre
og så glemmer vi dem.

Å gå fra eller
å gå ti er
det det samme.
Hvor skal du
når du ikke skal noen steder'
når du bare skal bort
skal du virkelig bort
hvor skal du da
vet du hvor du skal
eller går du bort
for å komme hjem?

Å miste noen
som ikke blir borte
er nesten verre
enn å miste den
som er borte
for godt

Jeg ble lettet da jeg fikk beskjed om at det var noen forsinkelser, forsinkelser i flertall, og at jeg bare kunne vente. Tiden var verdifull også når den var tom, den måtte være tom, det var bare da jeg kunne rekonstituere meg.

Jeg hadde ikke tenkt på det, på at det som var opplagt for meg, ikke var opplagt for henne. Det var problemet mitt. Det var mye som var opplagt for meg, og fordi det var opplagt kunne jeg ikke beskrive det som om det ikke var opplagt. Jeg kunne ikke forestille meg på den måten. Man kan ikke ikke-vite det man allerede vet. Det er som med dødsangst. Når man først har blitt klar over at man skal dø, da er man det. Da blir man aldri kvitt den vissheten igjen. Alt annet er distraksjoner. man kan ikke engang drømme om å ikke vite det lenger, om å bli et lykkelig uvitende barn igjen. Det forandrer ingenting. Man vet.