Bokelskere.no

Da var det nesten så lufta var laget av et tynt lag glass. En kunne bare hevet neven og banka forsiktig ut i ingenting, og den ville ramla ned på bakken i knuste skår.

Og da hjertet sviktet han som 73-åring, husker jeg at jeg tenkte det kunne skyldes at det var blitt for trangt om plassen der inne.

Akkurat nå trenger jeg å være et sted der lufta får nok plass.

Jeg visste om alle hans dårlige sider, og han visste om mine. Hadde tilpassa oss hverandres vaner og personlighet, som et lappeteppe som består av ulike farger og mønstre, men likevel henger sammen og utgjør en ufravikelig enhet.

På innsida åpenbarer det seg et helt eget samfunn som det ikke går an å distansere seg fra. Jeg elsker det. Seksåringer som stolt viser fram ei løsna mjølketann, sjenerte barn som danser med full innlevelse når det settes på musikk, små mennesker i ekstase over at de får lære om dinosaurer, eller fordi de klarer å stave et nytt og vanskelig ord - fine øyeblikk serveres på samlebånd.

Det finnes et sted hvor tida går saktere. Hvor verden føles langt unna. Et sted hvor pulsen senkes og lufta er ren og klar. Hvor det i blant kan være så stille at du nesten hører lyden av øyelokkene dine som klapper mot hverandre når du blunker.

Jeg er 25 år. Eier egen leilighet. Venner og slektninger har begynt å hinte om at det er på tide med barn, og selv om jeg ikke engang er sikker på om det er lærer jeg skal være, forventes det at mitt neste mål er å få fast ansettelse. Samtidig sørger regningene på kjøkkenbenken for at brua tilbake til studenttilværelsen har begynt å morkne. Jeg setter opp ting som råkostkvern, salatbestikk og steketermometer på ønskelista til bryllupet. Forstår betydningen av ord som fullkasko- og delkaskoforsikring og har antirynkekrem klemt inn blant krukkene på badehylla. Jeg innser at jeg nå står med begge beina godt plantet i det blomsterbedet som heter voksenlivet, og kjenner at grunnen her er mye hardere og mer kompakt enn den fuktige, formbare jorda jeg tidligere tråkket rundt i. Veien videre ser ut til å være bestemt.

Tre år går ikke fort. Tre år er veldig lenge. Hele videregående føles som venting. Norsk, engelsk, matte, naturfag, samfunnsfag. Fag som gjentar seg, som de har gjort i ti år, hele tida føler jeg at jeg har hørt det læreren snakker om et annet sted, en eller annen gang, men husker det ikke godt nok til å si det hundre prosent sikkert, så jeg må liksom følge litt med likevel.

De fortsatte likevel å snakke om den familien. Med problemer. De som ikke lenger hadde en mann, bare et spedbarn og et skolebarn og en mor. Med en sykdom som moren min uttalte gebrokkent, og som det tok flere år før jeg skjønte hva var. «Dipirisjån», fulgt av et sukkende «ya Allah».

Men jeg gadd ikke si noe ass. Helt ærlig, jeg var sånn ass, det her er bedre enn norsk 1. Norsk 1 er vanskelig. Norsk 2, jeg kan slappe av. Fett liksom.

Jeg kan norsk da, jeg skjønner liksom nesten all norsk dem sier til meg. Jeg bare loker litt med orda. Det er ikke det som er problemen. Norsk 2 liksom. Det var bare svartinger der og fucka opplegg. En gang, jeg sverger, vi brukte sånn tre måneder på å snakke om hva gjorde du på sommerferien. Helt skada greier.

Ingen vil henge med problembarnet.
Ikke engang Frelsesarmeen, som sto på senteret med gitarer og sang om Jesus hver lørdag. De er borte nå.

Det er ikke sånn det skal være. Jeg mener, det kan ikke være det? Det gjør noe med folk, jeg er helt sikker på det. Noen her, de er så harde. Som om de er pressa så tett sammen at de har blitt til stein. Mens mange liksom bare lar alt gå. Rett frem, samme hva de støter på. De går på jobb eller på skolen uten å bry seg. Sånne som Andersen i fjerde eller Mahmoud i femte. De går hjem til familien sin og leser Aftenposten som ligger på døra, eller ser på Dagsrevyen eller på parabolen, banner sikkert litt inni seg over det de ser, men når de går til sengs, er ingenting av det de så, med dem inn i natta.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.

Forpliktelse fascinerer meg. Jeg har uskilte foreldre.

Sakte, men sikkert er det blitt lenger og lenger mellom hver fortrolige samtale. Jeg pleide aldri å svikte vennene mine før, men nå gjør jeg det hele tida, og jeg tenker at jeg har rett til det. Siden jeg er blitt forelska.

Men han var skuffa, og jeg hadde dårlig samvittighet. Det har jeg fortsatt. Egentlig synes jeg ikke at venner skal gi hverandre dårlig samvittighet, og Knut gjør ikke det heller, det klarer jeg helt fint selv.

I en verden hvor man bor langt hjemmefra, uten kjæreste, er det vennene som utgjør tryggheten. Hvis man er heldig å ha noen, er det de som gir den lille stabiliteten fra dag til dag. De er faste referansepunkter som gjør at man ikke blir altfor svimmel av det faktum at jorda både går rundt sola og spinner rundt sin egen akse samtidig.

Det einaste som er feil, er at eg er fjorten, at eg må komme hit kvar einaste dag og vere i same rom som folk eg ikkje har noko til felles med, og at eg er ukyssa halvvegs inn i ungdomsskulen.

På ettermiddagen har eg heile huset åleine. Eg distraherer meg sjølv for å ikkje legge meg under den store, varme dyna. Leitar etter godteri i skapet. Fyller badekaret med så varmt vatn at eg må senke meg sakte, sakte nedi. Brukar badesaltet som får vatnet til å sjå ut som grøn melk. Blar i eit leksikon. Fyller solsikkefrø på fuglebrettet. Ringer Pelle utan å ha noko å snakke om. Prøvar å stå på hendene i stova.

Vekkerklokka ringer, eg trykker på stopp, reiser meg opp av senga og gjer alt i sakte film; går på do, vaskar fjeset, pudder, rouge, vel mellom kvit, sølvgrå, rosa og lyseblå augeskugge, det blir sølvgrå, maskara, svart kajal rundt heile auget, hardt blikk i spegelen.