Bokelskere.no

En sofa tok opp nesten halve rommet. Den var voldsom i velur.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har så lyst til å gjøre noe som er så feil. Hvorfor må det føles så forbanna godt.

Naturlig er et relativt begrep.

Dette kan ikke bli noe annet enn bra. Jeg har bare lyst til å pule nå. Men nei, det er ikke verdt det. Vi kan kysse litt, og så går jeg bare. Det klarer jeg, hvis jeg prøver. Jeg må tenke på noe annet. Jeg er en sterk og selvstendig kvinne. Jeg trenger ingen mann.

Dette teltet er definitivt ikke konstruert for brennhete affærer mellom to festivaldeltakere, hvor begge to er sterkt påvirket av alkohol og kåtere enn Tiger Woods.

Ofte kunne jeg tenke meg selv ned. Så langt at jeg ikke visste om jeg i det hele tatt skulle gidde å prøve å få til livet. Jeg visste ikke om jeg orket å feile mer. Jeg hadde tenkt at jeg ville dø, ikke hver dag, men noen ganger. Andre ganger ønsket jeg at andre folk skulle dø. Men så kom det alltid en ny dag med andre tanker.

Tre dager i uka den høsten hadde jeg gått på Sonans. Jeg trengte å ta opp noen fag fra videregående for å komme inn på høyskolen. Jeg var sent ute der også, med utdanningen. Jeg kom til å være over tretti år før jeg var ferdig utdannet lærer. Jeg kom sikkert til å runde tretti før jeg ble økonomi uavhengig også. Samtidig kunne jeg ikke helt skjønne hva det betydde. Å være økonomisk uavhengig. Det kom sikkert an på hvem jeg spurte, tenkte jeg.

Jeg kunne ha masse penger det ene sekundet og tenke at jeg hadde stålkontroll på økonomien, for så å oppdage at kontoen var tom etter en kveld på byen. Jeg skjønte det ikke.

Kanskje er det sånn det skal ende, tenkte hun. De to som hadde lovet hverandre alt, de som hadde fått til så mye sammen, de skulle ikke orke, ikke ville, ikke gidde å snakke sammen lenger. Den ene skulle prøve, så den andre, begge skulle være like utilgjengelige og umulige om hverandre, de skulle ikke ta på kroppene til hverandre lenger uten å føle seg avvist, bli krenket og krangle og gi opp, ikke kysse lenger, ikke når barnet var der, i alle fall, og barnet var der hele tiden.

Nytelsen er der, men den har kanter av smerte.

Det var mørkt utenfor, men inni henne sto lyskasterne på døgnet rundt.

Han fryktet ikke døden, han fryktet livet.

Han visste ikke annet om året som ville komme, enn at det var det siste. Siste gang juli, siste gang august og høst, vinter og vår, siste uke, og de siste dagene, som en nedtelling og intensivering av dagen som var i dag.

Jeg ville dø den gode døden. Ikke den som kommer uventet eller som en ulykke, eller en sykdom, ikke den døden man skyver bort og fornekter, men den døden man går i møte, og som man velger. Jeg ville dø mens han ennå hadde livskraft og var åndsfrisk, han ville gjerne dø en dag han var tilfreds og hadde det godt.

En ny dag. Den finnes, men du ser den ikke, din dag ligner andre dager, det er fordi du allerede er død. Noe er dødt i deg. Når døde det, når døde du, var det da kjærligheten sluttet? Man kan ikke leve uten kjærlighet. Og likevel lever du, et halvt-liv, et nesten-liv, et dødt-liv er det du lever.

Alt er nytt og ingenting er som før, det bare ligner.

Etterpå, når vi står på kirketrappa, jeg rødmer over å kysse offentlig og samtidig er så full av endorfiner at munnvikene har vanskeligheter med å smette tilbake til sin opprinnelige plass, kjenner jeg på det at ja-et mitt, det lille ordet på to bokstaver som i dette tilfelle rommer så mye, kostet meg så lite. Rynkene rundt øynene feirer gleden over å si ja til noe så stort og samtidig mene det, den type glede en bare kan oppleve der det er fravær av tvil.

Rart å sitte i bilen utenfor og vite at der inne venter alle på meg. Har tatt på seg sine fineste antrekk og sprayet godlukt i halsgropa. Gleda seg. De skal høre meg si ja til et stort og viktig valg, det mest betydningsfulle jeg har tatt. Ingen andre beslutninger i mitt liv skal proklameres foran en forsamling på samme måte som denne.

Da jeg var liten, syntes jeg det var vanskelig å vite hvor gården stoppa og pappa begynte, de var på et vis det samme. Levde i et gjensidig avhengighetsforhold hvor pappa ga bort arbeidskraft og fikk mat tilbake. Mat som ble omdannet til energi, som igjen resulterte i flere krefter å bruke på gården - en ordning som virka like ubrytelig som vannets kretsløp eller månens bane rundt jorda.

Kornåkrene brer seg utover, kjemper om plassen med bolighus, idrettsanlegg, butikker og industribygg. Den mektigste motstanderen, E6-en, er i ferd med å få overtaket. Nå danner den et stort, sammenhengende sår i landskapet, veien kaster seg hit og dit, som et flokete kaos av ledninger. En veistubb her, ei rundkjøring der, provisoriske løsninger for å få trafikken til å flyte, mens maskinene jobber med å forvandle den frodige åkerjorda til flat asfalt.