Bokelskere.no

Gamlen stelte seg upp og stod og såg på deim. Der kom Isak Abrahamsen Opgjorden i si fjørprydde vadmålskufte og med eit hovud så urydigt som eit kråkereir; full hadde han vori, og vaska seg hadde han ikkje; bøkane sine hadde han gløymt; «gjeng’e du reint laus du,» sagde Gamlen, «liksom øyken i fjellet, he!» Der kom dei tvo unge herrane Wall og Presler, innstrokne og strake, med flosshattar, lorgnettar, sigarar, spaserstokkar; dei letta fjongt på hatten for «rektor», gjorde eit byks burtyvi pultane og sette seg på sine plassar med dundrande applomb.

Og derfor dukket døden opp i en lesebok
da jeg så det diktet
Det handlet om at kjærligheten krevde mot
og det mer enn jeg likte
Men det er lenge siden nå
at vi gikk på den skolen
Det er lenge siden nå
at hun bar den kjolen

Og derfor dukket døden opp som en sprø idé
for da jeg så på henne
og skjønte at hun bare ville være i fred
ble det tungt å leve
Men det er lenge siden nå
at hun var en ung kvinne
som jeg aldri kunne få
noensinne

Det som skjer mot slutten er noe av det vakreste av alt
Bare tenk på høsten, like før bladene har falt
ned på bakken
Varme farver gjør meg øm og glad,
får meg til å forstå at døden er bra

Og jeg innbilte meg at det var så kort mellom latteren og gråten hennes, for selv om hun var munter og gjorde masse rart, så var det en ensom forestilling, ensom og panisk.

Jeg klappa alt jeg kunne.