Bokelskere.no

Bra innlegg, du treffer nok en og annen nerve her, og dette håper jeg folk følger opp med egne synspunkter. Har selv ikke tid til et langt svar nå, men for min egen del er det slik at jeg lett blir beveget og rørt. Det at en bok åpner tårekanalene er derfor ikke nødvendigvis et kvalitetstegn, og det vil sjelden være disse bøkene som setter de dypeste spor i meg. Og angående motviljen mot å følge strømmen, og den ofte medfølgende fordømmelsen av bøker som "alle" andre liker, så er det nok dessverre slik for mange, undertegnede inkludert til tider, helt sikkert. Men hva er det som utgjør vår "smak" og våre preferanser? Det er noe som i hvert fall ikke følger oss fra fødselen av, men som utvikles, miljø i samspill med individ, og følgelig kan identitet være en stor del av det, og farge vår smak. Smaken er ikke gudegitt, den formes av oss så vel som at den definerer oss. Denne vekselvirkningen gjør at man vanskelig kan si at det å mislike bøker andre liker, bare fordi man ikke ønsker å følge strømmen, er noe falskt og uærlig. Man skulle jo kanskje ønske at "smak" var noe sanselig rent og ekte, men slik er det ikke, med mindre man da godtar de premissene jeg nevnte og synes det er helt greit at disse utgjør en del av det. Hmm, dette ble nok svært rotete, men skitt la gå.

Jeg har selv lest "La meg synge deg stille sanger", og jeg blir litt forundret over at denne boka kalles sentimental. Det var faktisk et ord som var helt fraværende i mitt vokabular da jeg leste boka. Derimot er tonen i boka nokså stillferdig. Her skjer det meste på det indre plan, og heller lite på det ytre. Dette fører nok til at noen vil synes boka er kjedelig fordi den er så stillestående i handlingen. Jeg kan for øvrig heller ikke erindre at det var så mye "dekorert" språk i denne boka ...

Blir vi virkelig så blaserte som lesere at vi ikke kan tåle å bli litt beveget av en bok? Jeg tenker selvsagt ikke på virkelig dårlige bøker, som overspiller til de grader på det følelsesmessige - nærmest spekulativt. Jeg tenker derimot på helt vanlige romaner som "Bienes hemmelige liv" og for så vidt også bøker som "Øya". "Bienes hemmelige liv" synes jeg faktisk forteller en ganske viktig historie fra vår nære fortid - om rasisme, segregeringspolitikken i USA etc. Jeg kan heller ikke erindre at denne var spesielt tårepersete. "Alkymisten" kan man selvsagt mene mye om, men det var mange seriøse lesere - for ikke å snakke om kritikere - som trykket denne boka til sitt bryst da den utkom. Den var jo så annerledes! Så kom kritikken mot boka - egentlig godt hjulpet av at forfatteren skrev vel mange likelydende og etter hvert temmelig flosklete bøker - og plutselig tvilte "alle" i kor på denne boka. Den kunne kanskje ikke være så genial likevel? Og det ble plutselig flaut å skulle forsvare en bok som "alle andre" skjønte bare var tull ... Selv opplevde jeg boka som en fabel da den kom ut, og da tolererer man mer av ymse greier i handlingen, for ikke å snakke om svulstige metaforer. Det hele kan sammenlignes med at man hakker løs på en bok innenfor genren magisk realisme, fordi handlingen ikke er realistisk.

Hvorvidt sentimentalitet i en bok oppleves plagsomt eller fantastisk, tror jeg helt og fullstendig avhenger av hvor man står i livet. Jeg kan huske faser i mitt eget liv med f.eks kjærlighetssorg, og hvor bøker som omhandlet tapt kjærlighet gikk rett hjem hos meg. Hadde jeg lest de samme bøkene i dag, ville jeg antakelig ha spydd. Men der og da trengte jeg disse bøkene.

Jeg tror at mange av de litt alternative bøkene - som "Alkymisten" i sin tid var en åpenbar eksponent for - er et uttrykk for folks søken etter en mening med tilværelsen i vår skiftende tidsalder. Og når moralen kan være så enkel som at det er veien som er målet, og ikke målet i seg selv - ja, så er vel det ganske herlig vel? Sånn sett føyer denne boka seg inn i rekken av mange, hvor filosofien egentlig er selvfølgeligheter satt i system.

Jeg vil altså slå et slag for at det må være tillatt med litt følelser og gjerne også en dæsj sentimentalitet i bøkene, uten at det dermed er noe galt verken med bøkene eller oss som lesere! Og det finnes ikke et gitt svar en gang for alle - ikke engang for det samme mennesket/den samme leseren. Noen ganger er sentimentalitet helt herlig - andre ganger til å spy av. Men den dagen vi generelt hever oss høyt over bøker som beveger oss litt, ja som til og med kan fremkalle tårene, da er vi på ville veier, synes jeg. Det er åpenbart ikke "kult" å følge strømmen, og den ultimate leser ønsker helst å like de bøkene som kun et fåtall leser. Er det slik? Synspunkter er ønskelig!

Det finnes gode sentimentale romaner og det finnes svææært dårlige sentimentale bøker. Dette henger vel med at det er vrient å skildre følelser overbevisende, men likevel veldig mange som prøver, for hva annet er det igrunn å skrive om? ...

Noen forfattere vet hvordan man bør dekorere ... det er vel som å innrede et hus, man skal kjenne måtehold, ikke slenge rundt krimskrams, glansbilder og porselensfigurer og male tapeten i gult, grått og grønt. Selvsagt blir man en anelse flau hvis man står mellom veggene til et slikt hus, ja kanskje endog uvel.

Ei fantastisk bok om kåra til svarte hushjelper i Jackson, Mississippi i 60-åra. Historia blir fortalt sett frå 3 forskjellige personar. Dette er ei særs engasjerande bok og heng høgt der oppe saman med To kill a mockingbird.

Ta den opp igjen. Shantaram er min favoritt bok, ELSKER den. Jeg er fult klar over at den er litt sånn lei i starten, men jeg skal love deg at den blir bedre og etterhvert veldig god. :D

En nydelig bok, du ønsker den aldri skal slutte:) Jeg kunne se for meg og kjenne luktene, den varme sanden og bølgene, musikken og dagliglivet på Cuba:) Man forstår lengselen Nora har etter å kunne komme tilbake :) Man føler Nora`s store kjærlighet til familien og landet sitt.:) En bok man håper skal vare lenge, lenge :))

Jeg skjønner at du blir skeptisk til oss Knausgårdsauer. :) Det er en ærlig sak. Jeg har egentlig også en sånn mot-strømmen-greie om å ikke ta alt som er populært for god fisk. Jeg var skeptisk til Min kamp jeg også på grunn av hysteriet. Men samtidig er jeg veldig svak for personlige historier og folk som skriver litt "tabu", så det var vel derfor jeg til slutt bestemte meg for å hoppe i det.

Shantaram, og mange andre bøker, fortjener mer oppmerksomhet enn Knausgårds bøker, det er jeg enig i. (Det er mulig Shantaram fikk mer oppmerksomhet i Australia?) Men oppmerksomhet blir aldri rettferdig fordelt. Det er visst bare sånn det er...

Hjelp meg!

Jeg ble tvunget til å lese de første fem sidene av Min Kamp 1 og syntes det var en interessant beskrivelse av døden. Og der stoppet jeg.

Kan noen si meg hvorfor jeg og alle rundt om i landet skal lese seks feite bøker om forfatteren Knausgård? Ville bokelskere lese seks bøker om livet til alle mindre eller større forfattere i verden, kun fordi de er godt skrevet?

Hvor viktig er denne boken til å bli opphøyet til et mesterverk av et samstemt Media og Bok-Norge?

Er det jeg som ikke har skjønt det eller?

Det er helt greit at du mener dette, Helle Marie. Det har jeg også respektert. Men andre må også få lov til å mene det de vil uten at vi skal føle oss personlig angrepet. Vi utfolder oss alle på disse sidene for å spre glede rundt litteraturen, ikke for å begrense meningsutvekslingene eller forsure diskusjonene. ;-)

Når så mange høyst oppegående mennesker møtes til diskusjon, må vi være forberedt på at det er sterke meninger ute og går, og at de kan være høyst forskjellige. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva man bør skjule her og hva som det er greit å holde åpent. ;-)

Noen av novellene var helt grufulle, ja. Og de var vonde å lese. Når det kommer ut slike bøker, føler jeg imidlertid en moralsk forpliktelse på å sette meg inn i dem. Det er viktige historier som fortelles!

”Kuntas skygge” utkom i 2007, og inneholder 13 fortellinger fra Tsjetsjenia. Det er på ingen måte lystige historier som fortelles. Flere av dem inneholder beskrivelser av de mest grusomme torturhandlinger og overgrep begått av russere mot tsjetsjenere. Ja, så grusomme var enkelte av beskrivelsene at jeg noen ganger hadde problemer med å lese videre. For når man først begynner å se bildene av det som beskrives foran seg og at på til skjønner at dette ikke er fri diktning, men er basert på virkelige hendelser, da skjønner man at det faktisk ikke finnes grenser for menneskenes ondskap under gitte omstendigheter.

Den av novellene som gjorde størst inntrykk på meg var utvilsomt ”Får jeg lov til å krype nærmere?”. Etter at jeg-personen har gjennomgått tortur og ved et slumpetreff slipper fri før han dør av alle skadene han har blitt påført, får han omsider sjanse til å ta hevn over forhørslederen som forårsaket så mye lidelse for ham og andre medfanger. Men så står han foran denne mannen, og så kan han ikke ta hevn likevel.

*”Hva skulle jeg gjøre? Hva? Jeg skjønte at det beste for meg var ikke å bli like grusom som ham, som dem. Jeg fordømte forhørslederen som hadde krenket lov og rett, ikke av hevnfølelse, men med en overbevisning om at hevnen alltid kommer til den som grusomt krenker livet til et annen menneske.

Jeg gikk. De lå ved bordet som svin. Jeg tilga dem ikke, men jeg klarte ikke å handle slik som de gjorde mot mitt folk. Jeg angret ikke. Kanskje jeg til og med var stolt over at jeg lot denne bøddelen bli pint og plaget resten av sitt liv.”*

I novellen ”Hundegrøt” beskrives inngående hva sult gjør med mennesker. Hvor langt et menneske er villig til å synke bare for en skarve matbits skyld når sulten har gnagd lenge nok i tarmene. I en såkalt ”hungerleir” anbringes tsjetsjenske fanger utelukkende ut fra den hensikt at de skal dø en langsom og pinefull sultedød. Til slutt er selv maten hundene får fristende.

Den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev debuterte med denne novellesamlingen. Han har selv en fortid som torturert fange, og dersom det ikke hadde lyktes ham å komme til Norge, ville han vel neppe ha vært i live i dag.

Det var en meget sterk opplevelse å lese disse novellene. Det eneste jeg har lest av historier fra Tsjetsjenia tidligere, er det Åsne Seierstad som har stått for (jf. hennes bok ”De krenkede”). Det spesielle med denne novellesamlingen er at den er skrevet av et menneske som har opplevd russernes overgrep mens han selv bodde i Tsjetsjenia. Det gir historiene et ekstra skjær av autentisk virkelighet. En brutal sådan …

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra novellen ”Kuntas skygge” - til ettertanke:

”Den mette og likeglade verden har latt oss i stikken , og både byen og vi er blitt forvandlet til evige skygger av fortid og fremtid. Våre sjeler roper om ulykken som nærmer seg, men verden hører ikke, fordi den ubarmhjertig har forvandlet oss til skygger.”

Enig med både Lars Magnus og Hilde! Boka er fremdeles aktuell! Jeg ser Holden som en slags "rebel without a cause" og boka som en slags bildungsroman. Holden er ute i voksensamfunnet og utdanner seg i voksenlivet, dvs voksenlivets skyggesider. De voksne er "phonies" (jeg leste denne på engelsk :)), og selv om ikke Holden er moden nok til å forstå alt han opplever, er dannelsesreisen hans en del av det å bli voksen og vil sette ham i stand til å bli en deltager i voksensamfunnet på godt og vondt etterhvert.

Holdens amerikanske etterkrigsamfunn var relativt konformt og materialistisk og det å betrakte ting rundt seg med skepsis slik Holden gjør er da ganske sunt for unge mennesker (sjøl om Holden trekker det litt langt)? Jeg har tenkt at dette er noe av det som gjør at boka har vært og fortsatt er bannlyst fra enkelte amerikanske skolebiblioteker. Den oppfordrer fortsatt unge lesere til å stille kritiske spørsmål til samfunnet rundt seg, det blir i enkelte miljøer i USA betraktet som "unamerican". For oss voksne lesere blir den en påminnelse om hvordan det er å være ung, i opposisjon, fremmedgjort og ensom, slik Hilde skriver. Den minner oss også på at det faktisk er bra at ungdom opponerer (selv om irrasjonaliteten til Holden går langt og nok kan plasseres innenfor en diagnose i psykiatrien) og at dette faktisk er ungdommers oppgave! Takk og pris for kritisk ungdom!