En skikkelig "eyeopener", som anbefales varmt!

Jeg er så enig i denne omtalen.
Språket var nesten en lidelse. Kan vi skylde på oversetteren?
Historien fengslet jo, men det var like før boka ble lagt vekk.
Enkelte parti var utrolig langtekkelige.
Jeg tror ikke jeg prøver Amy Tan flere ganger.

Dette var en stor leseopplevelse. Fascinerende fortelling, interessante karakterer og ikke minst: utrolig gode formuleringer. Så gode at at jeg snappet etter pusten iblant og følte behov for å streke under. Litt langdryg her og der og temmelig komplisert plot trekker ned fra en sekser til en femmer for meg. Men absolutt svært anbefalelsesverdig.

Lars Mytting har solgt til gull og vel så det med boken om ved. Ikke visste jeg at han kunne skrive så fantastisk godt i romanform som det han gjør i Svøm med dem som drukner. Det er en nytelse å lese denne boka. Mange passasjer er så fint formulert at jeg må stoppe og lese dem en gang til.

Boka handler om Edvard Hirifjell, som har vokst opp med bestefaren på en gård i Gudbrandsdalen. Når bestefaren dør, begynner Edvard å søke etter historien om familien sin - og etter hva som skjedde da foreldrene døde i en skog i Frankrike i 1971. Brikkene pusles sammen litt etter litt, og her ligger spenningen i historien. Samtidig behandles en rekke andre temaer; Hvordan det er å være annerledes i ei bygd, bestefarens bakgrunn som frontkjemper, splid mellom søsken, Edvards forhold til kvinner - hva som forener og hva om splitter. Vakre naturopplevelser både fra Shetland og Gudbrandsdalen.

Dette må være en av høstens største leseopplevelser. Dere som allerede er ferdige med Stoner og Innsirkling - dette er neste bok på ønskelisten. Favorittstempel fra meg!

Man blir kanskje en smule skeptisk når forlaget bruker så mye ressurser og energi på å pushe en bok fra 1965, men denne lever så til de grader opp til hypen. Alle gode ord du har hørt om denne er sannsynligvis sanne.

Jeg kan ikke huske sist jeg lå våken til klokken tre om natten for å bli ferdig med en bok. Vakkert, melankolsk, ettertenksomt og sårt, men ikke nødvendigvis trist. Språket er utsøkt nydelig.

At en så storartet roman nesten var glemt i så mange år kan jo få oss til å lure på hvor mye annet magisk som finnes der ute...

Omtalen og starten på romanen skapte forventninger. Men selv om dette er en god bok, kommer jeg ikke til å lese oppfølgeren. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen.

Denne romanen av Adichie er en påminning om at kultur aldri er noe statisk og alltid er en del av livene våre. Og at vi blir mest oppmerksomme på det når vi er på reise i mellom kulturer eller får en fot innenfor flere. Sammenligning og det å kunne se seg og sitt utenfra er vesentlig for denne historien.

Ifemelu er bokas hovedperson, en ung kvinne fra Nigeria som bosetter seg for en periode i USA og blir en Americanah. Ifemelu ligner de kvinnelige hovedpersonene i Adichies andre bøker, selvbevisste, sterke og med livsvalg som også gjør de sårbare. Handlingen i Americhanah drives fram av en kjærlighetshistorie og kretser rundt et frisørbesøk. Romanens tema oppfatter jeg likevel som kultur og kulturmøter.

Adichie skriver mye om hår denne gangen og rase, om hvordan en afrikaner først blir "black" i møtet med USA. Og hvordan man i USA blir kategorisert som "black" på mange ulike måter, der for eksempel hår, aksent, smak og hudtone er kriterier mennesker klassifiserer hverandre etter. Om hvordan naturlig afrohår i utgangspunktet diskvalifiserer i en rekke sammenhenger og kanskje også derfor blir en så viktig identitetsbærer for mange. Mens andre svir av seg hodebunnen for å rette ut det som naturen krøller.

Hvor du hører hjemme i klassifikasjonssystemet avgjør hvordan du blir behandlet. Ifemelu skriver en berømt blogg om dette og dører åpnes i USA. Dører som for mange nigerianere er lukket. Ifemelu foretar klassereiser ved å få en fot innenfor andre miljøer enn de hun i utgangspunktet er klassifisert til å kvalifisere for i følge de kulturelle kodene hun mener å kunne identifisere i USA. Sånn sett blir hennes historie også et bevis på at heller ikke disse kodene er statiske og definitive. Og hjemme igjen i Nigeria oppdager Ifemelu og de hun møter at hun har tilegnet seg noe i tillegg til det nigerianske, hun har blitt en Americanah.

Som alle Adichies bøker mener jeg denne fortjener mange lesere. Hennes andre store suksess, En halv gul sol, har et større historisk bakteppe og er ganske annerledes denne. Antagelig en smakssak hva man liker best. Jeg likte begge godt, men skulle jeg lest bare en hadde jeg antagelig valgt EHGS.

Jeg har fått en ny favorittroman! Stoner en av disse bøkene det er vanskelig å forklare hvorfor er så bra. Romanen har ikke et voldsomt driv, er ikke morsom, men den er det beste jeg har lest på veldig, veldig lenge. Rammefortellingen er enkel – dette er historien om William Stoners tilsynelatende heller udramatiske og begivenhetsløse liv.

Ikke desto mindre rørte den ved noe i meg, denne vakre og stillfarende beretningen, noe jeg ikke riktig klarer å sette fingeren på.

Så vidt jeg har klart å lese meg til, fikk den amerikanske forfatteren John Williams (1922-1994) romanen første gang utgitt i 1965, og den solgte forholdsvis bra, men i 1972 var den utgått fra forlaget. Av grunner jeg ikke kjenner, er den nå, nesten femti år senere, blitt en bestselger. Selv hadde jeg ikke hørt om verken romanen eller forfatteren før jeg ble nysgjerrig på den etter å ha lest Julian Barnes’ anmeldelse i The Guardian i desember i fjor.

En rask sjekk på Haugen Bok, viser at den også kommer på norsk til høsten.

Jeg hørte den som lydbok, og synes oppleseren, Robin Field, fortjener all mulig ros for en utmerket tolkning. Og jeg hadde ikke før hørt den ferdig, før jeg lastet ned en ny lydbok av forfatteren, romanen Butcher's Crossing. Gleder meg til å ta fatt på den med tid og stunder, og håper den er like fantastisk.

Den dagen Harold får brev fra sin gamle kollega, Queenie, forandrer livet seg totalt. Han skriver et svarbrev og går så ut for å poste det, men han stopper ikke ved nærmeste postkasse slik som planen var; han fortsetter å gå. Før han vet ordet av det har han lagt ut på en reise fra Kingsbrdge i sør-England til Berwick i nord der Queenie nå bor. Dette blir en slags pilegrimsreise som etterhvert får medias oppmerksomhet. Mens vi følger Harold på veien får vi også høre livshistorien hans på godt og vondt.

En god historie om eksisteniselle spørsmål.

Jeg har faktisk plukket den fram og har nettopp lest "Hagefesten" som du anbefalte. Og det er mye å spinne videre på i den, så jeg lar det bli med en novelle i gangen. Mansfield var forresten en ukjent forfatter for meg. Det er morsomt med slike samlinger at man kan få smakebiter som gjør en oppmerksom på nye forfattere en ønsker å lese mer av.

Hvis du skulle komme over "Perler i prosa", vil jeg spesielt anbefale deg å lese Agnar Mykles "Skjenselens korinter" hvis du ikke har lest den før. Det er noe av det beste jeg har lest av en norsk forfatter. Jeg har planer om å lese noen av Mykles romaner i høst/vinter. (Men erfaringsmessig dukker det gjerne opp så mange bøker jeg får lyst til å lese at det kan hende jeg ombestemmer meg mange ganger før jeg kommer så langt...)

Kjærleik og død

"Ein Platz an der sonne kan også vere eit helvete" (sitat frå s 22)
Paradishagen er historia om norske Julie Dalgård som reiser til Austerrike for å lage film om familievennen Kurt Leonard. Han oppheldt seg i Kirkenes under krigen, og seinare levde han stille og tilbaketrekt i eit kloster i Melk. Der fungerte han som bibliotekar og brukte mykje av tida si til å skrive av gamle skrifter.
Julie har besøkt han i klosteret tidlegare, men no - etter at han er død - får ho tilgang til stoff som gjer at hennar filmplanar må endrast mykje.
Ho får etterkvart kunnskapar om det som hende dei åra då Kurt motvillig oppheldt seg i Norge, ho får rystande kunnskapar om kva som skjedde i Melk i 1944 og seinare, og ho får kunnskapar om kva som skjedde med familievennen etter krigen.

Deler av boka verkar på meg noko vinglande , medan dei delane der Kurt fortel om seg og sitt forhold til Norge og sine norske vener er gode - både språkleg og innhaldsmessig. Spesielt godt er kanskje siste delen med han, der han fortel om si leiting etter kjende og kjære i eit sønderbomba land.
Ein del sanningar er så vonde, at ein kanskje kan skjøne at dei må gøymast og gløymast for å kunne halde fram med eit liv?
Terningkast: 4

Nord-Korea i fokus

Adam Johnson (f. 1967) har tre bøker bak seg, men det er "Barnehjemsbestyrerens sønn" (eller "The Orhan Master´s Son") som utkom i 2012, som for alvor førte til hans internasjonale gjennombrudd. Ikke bare har han skrevet noe så oppsiktsvekkende som en roman om og fra det lukkede diktaturet Nord-Korea, men dette har han til gjengjeld gjort med en slik innsikt og med virkelig sans for "den gode historien" - selv om dette går på bekostning av det vi vel må kunne kalle Nord-Koreas ære. I den grad landet i det hele tatt har hatt noe slikt i nyere historie ...

Faren er imidlertid at lukketheten gjør at man er henvist til å gjette seg til hvilke vilkår menneskene i landet lever under, og at man i jakten på den gode historien faller for fristelsen til å overdrive ... Bare for å ha sagt det med det samme: jeg har overhode ingen kunnskaper som er egnet til å overprøve sannhetsgehalten i det skremmebildet som tegnes av Nord-Korea i denne romanen. Det jeg vet er stort sett det jeg kan lese meg til i bokas etterord, og der fremgår det at forfatteren har gjort grundig research - bl.a. ved hjelp av mennesker som har oppholdt seg i Nord-Korea. Og selvsagt det jeg har lest om landet fra før av, herunder sett av reportasjer og filmer - f.eks. filmen "Yodok-stories" ...

Boka er delt i to. I første del presenteres vi for Jun Dos biografi, og i den andre kommandør Gas bekjennesler.

"Moren til Jun Do var sangerinne. Det var alt faren hans, barnehjemsbestyreren, ville si om henne. Barnehjemsbestyreren hadde et bilde av en kvinne i det lille rommet sitt på Lange morgendager. Hun var meget vakker - med store øyne som så til siden, leppene fremskutt i et uutalt ord. Siden vakre kvinner fra provinsen blir sendt til Pyongyang, var det sikkert det som hadde skjedd med moren hans. Det endelige beviset på det var barnehjemsbestyreren selv. Han drakk på kveldene, og fra brakka kunne barnehjemsbarna høre at han gråt og klaget mens han gjorde halvhjertede avtaler med kvinnen på bildet. Det var bare Jun Do som fikk lov til å trøste ham, og til slutt ta fra ham flasken ... " (side 15)

Og dette er stort sett det vi får høre om barnehjemsbestyreren, for i fortsettelsen er det Jun Do som står i fokus - mannen som hardnakket forsvarer oppfatningen av seg selv som ikke foreldreløs, i motsetning til de andre barna på barnehjemmet. Skjønt han ikke får noen fordeler ved dette, siden alle må dele den samme skjebnen. Barna lever under helt umenneskelige forhold, og selges nærmest som slaver til fabrikker som driver med helseskadelig produksjon. Her er det ingen som har hørt om arbeidsmiljølov eller HMS. Et menneskeliv er ikke mye verdt. Og dersom noen tilfeldigvis er gift med en vakker kvinne og en mann høyere opp i hierarkiet får lyst på henne - vel, så forsvinner hun bare, for deretter å bli overtatt av en annen. I bakgrunnen spøker den store lederen selv - konsekvent omtalt som "Vår kjære leder" ...

Jun Do blir etter hvert en betrodd tjenestemann i statens tjeneste, og oppdragene han sendes ut på handler bl.a. om kidnappinger av utlendinger - i første rekke japanere. Og mens han og de andre er ute på tokt, ser han omverdenen gjennom sine hjernevaskede Nord-Korea-øyne, hvor alle inntrykk forvrenges for å passe inn i det bildet han har fått presentert av sitt eget land. Underveis rystes man som leser i grunnvollene på grunn av alle grusomhetene som presenteres i boka - nærmest i en hverdagslig tone. I likhet med resten av sitt folk er Jun Do opplært til ikke å stille kritiske spørsmål, og den friheten som er så selvfølgelig for oss, blir tolket helt motsatt sett gjennom hans øyne. Bl.a. når han får reise til USA, og blir vitne til hvordan hunder blir behandlet ... Hvilken vanære å sove i samme seng som en hund!

Oppe i alt det begredelige drømmer Jun Do om Sun Moon, en vakker skuespillerinne som er gift med kommandør Ga - etter at kommandør Ga tok henne fra en annen mann. Drømmen om kvinnen får ham bl.a. til å tatovere bildet av henne på brystet sitt. At han i det hele tatt tillater seg å drømme om denne kvinnen, som tilfeldigvis også er lederens yndling, viser et vågemot hinsides det fornuftsmessige i et land som Nord-Korea ... Dette vitner om håp, mot og villighet til å ofre alt for kjærligheten.

Samtidig som romanen inneholder en helt klar historie med en begynnelse, et midtparti og en slutt, handler boka om noe mer og større enn seg selv. Den tegner nemlig er skremmebilde av et av verdens verste diktaturer, et diktatur så myteomspunnet fordi det er så lukket og fordi så få har klart å flykte derfra og dermed kan fortelle om forholdene i landet. Når vi f.eks. leser i boka om fengsler hvor alle fangene er lobotomert og beveger seg rundt som zombier, kjenner jeg at dette nesten er for ille til at det går an å tro på det. Eller ... ? Løgnene florerer, virkeligheten omskrives - så pass at mange statsansatte har som oppgave å skrive sine medborgeres biografier. Heller ikke her eier borgerne fullt og helt sin egen historie.

Boka er glitrende skrevet! Selv synes jeg imidlertid at 500 sider var noe i drøyeste laget, og at forfatteren nok kunne ha strammet opp noe her og der. Samtidig har jeg respekt for at han har ment at historien måtte bli så vidt omfattende. Del 1 og 2 i boka er fiffig knyttet sammen, slik at det som ved første øyekast kunne se ut som to separate deler egentlig handler om det samme - idet del 2 er en fortsettelse av del 1.

Jeg er alltid litt skeptisk når vestlige forfattere uten tilknytning til aktuelle land skriver historien, men her må jeg si at all skepsis ble gjort til skamme. Adam Johnson har klart det! Han har skrevet en overbevisende roman om løgner, ondskap satt i system og en historie så gruoppvekkende at det er til å miste nattesøvnen av. Jeg har vært i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men tror det må bli terningkast fem - et sterkt et!

Avslutningsvis: Forfatteren er belønnet med den prestisjefulle prisen "Pulitzer-prisen" for denne romanen.

Ganske bra bok, men jeg skjønte det meste ganske raskt inn i boken...kanskje jeg bare tenker litt suspekt noen ganger. Absolutt verdt å lese!

Den er grusomt bra skrevet! Nakkehårene mine reiste seg underveis!

"Det er en bok om å reise seg etter harde slag - at det ikke er noe særlig til alternativ IKKE å gjøre det. Hovedpersonen bestemmer seg for å våge livet og gjør det fullstendig uten sikkerhetsnett." - Jeg siterer deg her, Solbjørg.

Så fint sagt! Det er tydelig utifra det du skriver at denne romanen har gjort inntrykk - selv om du leste den for mange år siden.

Jeg vil gjøre som deg: gi (kjøpe) den til andre :-)