Bokelskere.no

He he, du får trøste deg med at dere er like uforståelige for oss.. selv om vi later som om det motsatte er tilfellet ;)

Det har vært flere diskusjoner her om både gode og dårlige titler på bøker. Men finnes det bøker du umiddelbart kjenner en trang til å lese, utelukkende ut fra tittelen? Mitt bidrag er Kim Hjorthøys "Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig".

For et anslag!

Mitt hjerte banker for Dostojevskij's forfatterskap, men jeg skjønner at ikke alle liker hva han har skrevet. Men jeg kan kanskje hjelpe deg litt med å fortelle hvorfor jeg har blitt så bergtatt.
For det første vil jeg si at han bruker veldig mye av sitt eget liv i bøkene. Hans liv og det han har skrevet er så sammenflettet og avhengig av hverandre.
Han skriver om alle slags mennesker i bøkene sine, og mange får ikke helt dreis på livene sine det være seg adelsfolk eller "vanlige" borgere. Han viser oss "vrangsiden" og mange har en for oss en uvanlig livsstil og adferd med mange intriger, her går vennskap og uvennskap hånd i hånd. De lyver, tigger, snylter, stjeler og krangler om alt og ingenting osv. Her har du noen av figurene til Dostojevskij. Så kan vi reflektere over om disse menneskenes handlinger er tidløse eller om de bare er noe av sin tid.
Det er dette jeg synest er så sjarmerende å lese og han bruker lang tid på å gjøre leserne kjent med miljøet og de som lever der. Jeg lar meg fascinere av fordums historie samtidig som jeg trekker paraleller til mennesker av i dag.
Hamsun må ha lest Dostojevskij, for i noen av hans bøker kjenner jeg igjen beskrivelsene av adferden til noen av hans menn.

Jeg tror du bør begynne med å lese biografien om Fjodor Dostojevskij av Geir Kjetsaa.

Du bør bli kjent med han for kanskje du da får lyst til å lese noen av hans verk. Det var mitt tips til deg.

Jeg må bare skrive begynnelsen på "Opptegnelser fra et kjellerdyp". Første delen av den boka er for meg en utrolig bra beskrivelse av en bitter mann som sitter å filosoferer og tenker "høyt" . Romanen begynner slik

Jeg er et sykt menneske....jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.

For å komme tilbake til det som antagelig var en av trådstarters meninger (?), hvilken type bøker/fagbøker har du ønske om å diskutere? All sorts eller en smal nisje?

Jeg leser faglitteratur, mest det som jeg er utdannet i, men jeg leser også bil/mekanikk i små doser riktignok, og jeg har en stor interesse for historie,politikk, filosofi, språk og litteratur, historisk og "vanlig". I den forstand mener jeg at tiden for læring pågår hele tiden. Man lærer faktisk noe av det meste man leser på en eller annen måte, mer eller mindre.

Synes i grunnen det er ganske vanskelig å ytre noe i denne tråden. På den ene siden tror jeg spørsmålet som opprinnelig ble stilt var temmelig uskyldig og oppriktig ment. Tror trådstarter har fått ufortjent mye kritikk for ordlyden… (For det aller meste er det skjønnlitteratur som diskuteres her inne, ikke faglitteratur; kanskje det er dette som har fått folk til å reagere?) Samtidig skjønner jeg at medlemmer har inne vil ivareta den gode og inkluderende tonen som for det aller meste råder. Enhver bokelsker kan kommentere hva hun/han vil, uten å bli konfrontert med utdannelse eller annen bakgrunn. Det er nettopp dette jeg liker så godt med denne nettsiden! Alle blir hørt, det er heller verkene vi leser/diskuterer som skiller oss.

Jeg er veldig enig i det KjellG skriver i sitt flotte innlegg. Samtidig er det trist at begrep som akademiker, eller for den slags skyld feminist og politisk korrekt, har fått noe negativt over seg. Utdannelse er flott, det er bra å være politisk bevisst (uansett meningsståsted) og det burde vel ikke være noe negativt i det å mene ”det rette”? Personer som har utdannelse i ”harde” fag innen naturvitenskapen høster for det meste anerkjennelse ute i samfunnet, mens personer som har utdannelse innen kunst eller litteratur ofte blir anklaget for å være en del av en elite. Dette synes jeg er veldig trist.

For ordens skyld: jeg har lærerutdannelse fra høyskole, i tillegg har jeg tatt en del eksamener ved NTNU (engelsk). Min mor er revisor, min far bilmekaniker. Ingen av dem leser bøker, så min store interesse har jeg arvet fra min bestemor, som jobbet i kiosk… Min bakgrunn eller utdannelse har slett ikke noe ”fint” over seg, men jeg kaster med likevel ut i diskusjoner om store litterære verker. Synes takhøyden her inne er stor, og da må vi nesten la et nytt medlem, som denne trådstarteren er, få the benefit of the doubt…

Ja, det er akademikarar her. Men eg seier som Paulus: Her er det ikkje spørsmål om jøde eller grekar. mann eller kvinne, træl eller fri - for vi (og her følgjer eg opp sjølv) er alle eitt i Bokelskere.no. Mor mi var fabrikkarbeidar før ho gifte seg. For den fyrste lønninga si, kanskje i siste halvdelen av 1940-åra, kjøpte ho ein serie med bøker av Jules Verne. Å vere bokelskar har ingenting - eller i alle fall: lite - med utdanning å gjere. Eg tenkjer ikkje over kva bakgrunn andre bokelskarar måtte ha - at eg har mest felles med dei som har den same bakgrunnen som eg sjølv, er greitt nok, men det store ved denne nettstaden er at vi er forskjellige, og at det vi har felles, er gleda over å lese.

Nå skal jeg banne i kirka, ja, dette er kanskje enda verre, dette er å spytte på krusifikset med ei nonne i hver armkrok. La oss ha som utgangspunkt at jeg er dum og ikke har forstått noe, så slipper vi kanskje unødvendige innlegg av typen belærende slengbemerkninger. For det er åpenbart det som er tilfelle, altså det at jeg ikke har forstått noe, når det gjelder den russiske mester, som mange ynder å kalle ham.

Dostojevskij: Psykologisk innsikt, ja. Bemerkelsesverdig forståelse for ulike moralfilosofiske og politiske problemstillinger og perspektiver, ja. En god historieforteller, nei.

Mitt problem: Endeløse dialoger, langt mellom gode skildringer som knytter karakterene til et levende miljø, og persongallerier og familietrær like uoversiktlige som en mørklagt labyrint, noe som ikke blir bedre av at hvert navn har flere avledninger og folk gjerne har kjælenavn i tillegg.

Romanene er lange som et vondt år. Jeg har ikke noe imot lange bøker, men i tilfellet Dostojevskij sliter jeg litt med å se hva som rettferdiggjør lengden. Jeg koser meg mest når en av karakterene legger ut i en endeløs tirade hvor ideene og tankene kommer i mer konsentrert form.

Mitt utgangspunkt: Har lest en tredjedel av Brødrene Karamasov, og kanskje halve Forbrytelse og straff.

Mitt ønske: Å forstå. Gjerne en forsvarstale som inspirerer til videre lesning, eller om noen har et forslag til en bestemt modus man kan sette seg inn i for å få maksimalt utbytte, eller hva som helst, for jeg vil prøve på nytt. Men jeg må understreke at jeg ikke akter å gjøre dette til et pliktløp, har ingen interesse av å ha lest gamle Dosto bare for å skryte av det på den lokale raddispuben.

Hjelp!