Billy hadde en innrammet bønn på veggen på kontoret. Den sa endel om måten han klarte å fortsette å leve på , selv om han ikke var altfor overbegeistret ved tanken. Mange pasienter som så bønnen på veggen til Billy fortalte at den hadde hjelpet DEM til å fortsette også. Den var slik:

                                         GUD GI MEG

                                    STYRKE TIL Å GODTA

                          DET   JEG IKKE KAN FORANDRE,

                                                  MOT

                   Å FORANDRE DET JEG KAN FORANDRE

                                   OG VISDOM NOK

               TIL ALLTID Å SE FORSKJELLEN

                                      MELLOM DEM.

Blant de ting Billy Pilgrim ikke kunne forandre var fortiden, nåtiden og fremtiden.

Hør: Billy Pilgrim er kommet ut av lage i tid. Billy har har lagt seg til å sove som senil ektemann og våknnet den dagen han giftet seg. Han har gått gjennom en dør i 1955 og kommet ut av en annen dør i 1941. Han har gått tilbake gjennom den døren oh havnet i 1963. Han har sett sin egen fødsel og død flere ganger , sier han, og avlegger tilfeldige visitter i alle hendelser innimellom.

Sier han.

"Det viktigste jeg lærte på Tralfamadore var at når et menneske dør v i r k e r det bare som han dør. Han er fremdeles absolutt i live i fortiden, så det er meget dumt av folk å gråte i begravelsen hans. Alle øyeblikk, i fortid, fremtid og nåtid, har alltid eksistert og vil alltid eksistere.

Jeg dro dit sammen med en gammel krigskamerat, Bernhard V. OHare, og vi ble venner med en drosjesjåfør som kjørte oss til slaktehuset der vi satt innelåst den natten mens vi var krigsfanger. Han het Gerhard Müller. Ved juletider sendte han OHare et prospektkort, og her er hva det sto på det:
"Jeg ønsker Dem og Deres familie også med hensyn til Deres venn God Jul og Godt Nytt År og jeg håper at vi møtes igjen i en fredelig og fri verden i drosjen min om et tilfelle vil"
Det synes jeg er fint sagt: "Om et tilfelle vil."

I årenes løp har folk ofte spurt meg hva jeg arbeider med, og da har jeg vanligvis svart at det viktigste var en bok om Dresden.
Det sa jeg en gang til Harrison Starr, han som lager film, og han hevet øyenbrynene og spurte: "Er det en antikrigsbok?"
"Jo", sa jeg , "jeg går ut fra det."
"Vet du hva jeg alltid sier til folk når jeg får høre at de skriver antikrigsbøker?"
"Nei. Hva sier du egentlig da, Harrison Starr?"
"jeg sier : Hvorfor skriver du ikke en anti-isbre-bok istedet?"
Han mente selvfølgelig at det kom alltid til å være krig, og at det er like lett å gjøre slutt på krig som isbreer.
Det tror jeg også.
Og selv om krigen ikke kom til å fortsette på samme måten som isbreene kom det likevel til å finnes døden, rett og slett.