De to årene mine som FNs spesialutsending til Afghanistan vil bli stående som de mest slitsomme i mitt liv. Slik åpner boken til Kai Eide. Årene Eide snakker om er fra 2008 til 2010.

Jeg har sjelden lest en mer åpen og ærlig bok om det politiske spillet bak kulissene i en konflikt. Boka er skrevet med en dyp kjærlighet til menneskene og til landet, og Eide legger ikke fingrene i mellom når han kritiserer det internasjonale samfunnets manglende evne til å lytte til og forstå det afghanske folket.

Som han skriver så blir strategier og beslutninger tatt tusenvis av kilometer unna der menneskene i dette krigsherjede landet lever.

"Nærhet og forståelse skapes ikke ved sporadiske besøk av tungt bevæpnede militære." s 9

"I en rapport publisert så sent som i januar 2010 skrev den etterretningsansvarlige generalen i ISAF at de internasjonale styrkene i realiteten verken visste hvem opprørsbevegelsen var, hva som drev den eller hva lokalbefolkningen tenkte." s 9

Etter hvert kom han også i konflikt med landets leder, president Karzai, fordi han ga uttrykk for og savnet en politisk vilje på landets vegne, hvor de fleste er opptatt av lokale interesser og lokal tilhørighet.

Eide påpeker også at Afghanistan har en ung befolkning, hvor frustrasjonen øker år for år, fordi de ikke har forventninger om et bedre liv. Samtidig ser de at deres egne ledere beriker seg og sine ved å sette lov og orden til side.

Det finnes ingen enkle løsninger, ingen enkle strategier i denne langvarige konflikten, men Kai Eide tør å ta noen upopulære konfrontasjoner og standpunkter. Jeg opplever han som en klok og reflektert mann.

Anbefales for de som ønsker å lære mer om Afghanistan.