Bokelskere.no

bror min blir fødd
eg ser han gjennom
nykelholet, blodig
og fæl

eg går i skogen

De døde kan snakke sant. De haster tause mellom
murgangene, stopper sjelden opp og tar kontakt.

Boken åpnet seg, rå, fuktig. Jeg ser fortsatt meg selv, gutten med
uvanlig svai i ryggen, men jeg lever. Bestefar ser
kontrollørens svarte tunge først når han har blåst i fløyten.

De døde ligger fanget i sine egne klør. Innkapslet i tid og luft:
jeg myke fange.

Det er ingen som hører deg inne i
teksten. Det er ingen opprinnelige lyder
her inne, bare ekko.

Ingen kaster skygge i teksten.
Kroppene har begynt å fordøye seg selv. Leveren og milten.

Sinnet er formet av det fineste vev og brytes ned raskt.
Landskapet dirrer, et enormt lerret man kan flerre opp, krype ut av.

Spis eget språk.

Klosteret ble en overgrodd ruin. En ny kirke oppsto,
svevende et par meter over bakken, fylt opp med Englands lys.
Festet i skyene av tynne tråder, glitrer i sollyset.

Nyoppredde senger. En mørkere seng. Du var
utilgjengelig da. Nå er du nærmere. En siste gang
kjenner jeg pusten din:

Jeg spyr av setningene som faller meg inn.

Et skuespill uten besøkende.

Kroppen er et autopoetisk system, full av passasjer og
myke rør. Blod og væske.

Dagslyset hadde ingen mening i
de mørke dammene. Det var ingen
overlevende for sorgen å dvele i.

La oss si at den nye dagen ble senket ned fra
himmelen og begravd i jorden.
Skriv det selv.

En stor fugl trakk toget.
Det skjøt damp ut fra det rødsvarte
nebbet. Vognene var fylt med haner.
De dro i krigen med sine høye
hanekam-hjelmer.

Jeg var en gutt, og bestefars kinn lå inntil
togruten, pusten festet seg
til landskapet.

En pasient som velger å avstå fra behandling eller kontakt, har fortsatt krav på å få respekt og annerkjennelse.

Den største utfordringen i livet er ikke å forandre seg selv, men å oppdage seg selv.

Indisk ordtak.

Manglende respekt og dårlige holdninger generelt overfor mennesker bunner ofte i indre usikkerhet og mangel på kunnskap. Ofte er vi redde for det ukjente.

Samhandling med andre mennesker starter hos deg selv. På veggen i tempelet til Apollons orakel i Delphi sto det kjenn deg selv. Det handlet om at man skulle kjenne seg selv og sin begrensning i forhold til de gamle greske gudene. I dag knyttes det å kjenne seg selv ofte til personlig vekst og utvikling.

For å kunne kommunisere hensiktsmessig kreves det at du har god selvinnsikt. Det innebærer at du må kunne ha kontakt med ditt innerste og vite hvordan samhandling med andre mennesker påvirker deg. Gjennom erfaring i samhandling med andre utvikler du selvinnsikt, og da kan du bevisst velge hva slags relasjon du ønsker å ha. Du lærer deg å identifisere følelsene dine og å skjønne hvorfor du handler som du gjør i gitte situasjoner. Du lærer deg hvordan du kan si ting, og hvordan ting som blir sagt, kan oppfattes av pasienten. Det vil du ha god nytte av i ditt møte med andre pasienter.

Der bor familien Frost, og der er familien Kulde, de leker jeg ofte med. Og der bor familien Sludd de er ganske sutrete og grinete og ikke så morsomme å leke med, egentlig.

Kentaurene var svært høflige på en alvorlig, ærverdig, moden måte, og mens de galopperte gjennom Narnias skoger, fortalte de uten å snu på hodet om urters og røtters virkning, planetenes innflytelse, Aslans ni navn og deres betydning, og andre interessante ting. Men uansett hvor ømme og skranglete de to menneskene ble, ville de gi hva som helst for å få oppleve den ferden enda en gang, å få se Narnias lysninger og skråninger som gnistret i snøen som hadde falt sist natt, å bli møtt av kaniner og ekorn og fugler som ønsket dem en god morgen, å få puste inn Narnias luft igjen og høre stemmer fra Narnias trær.

De sene rosene drøyde på buskene, de ytterste tuppene på kronbladene var skadet av det kjølige høstværet. Det forekom Lesley at uansett hva hun festet blikket på, hvert blad og hver kvist, fuglebadet av stein eller det diamantformede espalieret, hadde det en hard, skarp kontur. Det var en ekstra kald skarphet over verden, hver eneste smertelige intrikate detalj ble satt i relieff av hennes fortvilelse. En hvit sommerfugl slo seg ned på toppen av en lavendel, og dens støvfine vinger lukkt seg idet stilken skalv i brisen. Et sterkere vinddrag kom og ristet i busken, og sommerfuglen ble blåst vekk.

Den var skrevet for hånd, ikke trykt. Håndskriften var klar og jevn. Under linjen var bokstavene skrevet med tykke sjøyfer, og over linjen strakte de seg opp i tynne streker. Bokstavene var store og lettere å lese enn de trykte. De var så vakre at Lucy stirret på skriften et helt minutt og glemte at hun skulle lese den. Papiret var sprøtt og glatt, og en deilig duft steg opp fra det. Og i margene og rundt de store fargelagte bokstavene ved begynnelsen av hvert trolldomsformular, var det tegninger.
Det var ingen tittelside eller tittel i det hele tatt. Trolldomsordene begynte på første side, og til å begynne med var det ikke noe særlig viktig å finne dem. Det var legebot mot vorter (vask hendene i et sølvfat når månen skinner) og mot tannverk og krampe, og noen ord om å fange en bisverm. Tegningen av mannen med tannverk var så levende at hun kunne ha fått tannverk selv hvis hun så altfor lenge på den. De gylne biene som var spredd rundt om hele det fjerde trolldomsformularet, virket et øyeblikk som om de virkelig skulle til å fly.
Lucy kunne nesten ikke rive seg løs fra den første siden, men da hun bladde om, var den neste tegningen like interessant. «Men jeg må bla videre, » sa hun til seg selv. Og hun fortsatte de tretti neste sidene som kunne ha lært henne hvordan hun kunne finne skjulte skatter, hvordan hun skulle huske glemte ting, hvordan hun skulle glemme ting hun ville glemme, hvordan hun kunne finne ut om noen sier sannheten, hvordan hun kunne påkalle (eller forhindre) vind, tåke, snø, sludd eller regn, hvordan hun kunne framkalle fortrollet søvn og hvordan hun kunne gi et menneske eselhode (slik de gjorde med stakkars Bottom). Tenk om hun bare kunne ha husket alt sammen. Jo lenger hun leste, desto vidunderligere og virkeligere ble tegningene.

Hun kom inn i et stort rom som hadde tre store vinduer, og veggene var dekket med bøker fra gulv til tak. Det var flere bøker enn Lucy noen gang hadde sett før. Det var små tynne bøker, tykke og klumpete bøker, og bøker som var større enn noen kirkebibel du noensinne har sett. Alle bøkene var innbundet i lær og luktet gammelt og lærd og mystisk. Men ut fra det hun hadde fått vite, visste hun at hun ikke behøvde å bry seg om noen av disse bøkene. For selve boka, trolldomsboka, lå på en lesepult midt i rommet.

Da svarte en dunkel, grå stemme som fikk Peters hud til å nuppe seg: «Jeg er sult. Jeg er tørst. Der jeg biter holder jeg fast til jeg dør. Til og med i døden må de skjære ut den biten jeg holder fast mellom tennene fra fiendens kropp og begrave den med meg. Jeg kan faste i hundre år uten at jeg dør. Jeg kan ligge hundre netter på isen uten at jeg fryser. Jeg kan drikke en elv av blod uten at jeg sprekker, Vis meg deres fiender.»

«Det er det dummeste med jenter,» sa Edmund til Peter og dvergen. «De kan aldri bære et kart med seg i hodet.»
«Det er fordi vi har noe i hodet,» sa Lucy.