Bokelskere.no

Hvis ikke denne fyren hadde vært i slekt med min kone, ville han ha vært den siste jeg ville la spolere en søndags ettermiddag, tenkte dommer Chatterji. Familier spenner over et altfor bredt spekter av sinnelag - og til forskjell fra bekjentskaper kan man ikke bryte med dem. Og vi vil fortsette å være i slekt til den ene av oss faller død om.

Jeg vil fortelle at alt som tidligere er skrevet på dette skadeskjemaet, er skrevet av fører A. Jeg er fører B. Fører B er helt omtåket etter sammenstøtet.

Jeg tenkte vi kunne praktisere glidelåsprinsippet. Det tenkte ikke han.

Fotgjengeren løp mot fortauet, men jeg tok ham.

Elgen snudde dessverre ved autovernet i midtrabatten. Hadde den fortsatt over veien hadde uhellet vært unngått, så det er ingen tvil om hvem sin skyld det var.

Plutselig svingte vegen, men det gjorde ikke jeg.

Jeg kjørte mannen ned. Han innrømmet at det var hans feil, for han var kjørt ned før.

Om en mann mister håret på hodet så han blir snau, er han likevel ren. Mister han håret foran og blir skallet, er han ren. Men viser det seg en lyserød flekk der han er skallet, enten det er bak eller foran i hodet, da er det hudsykdom som bryter ut. Presten skal se på ham. Finner han en lyserød hevelse i bakhodet eller forhodet, og det ser ut til å være hudsykdom som gjør uren, da har mannen fått denne sykdommen. Han er uren. Han har hudsykdom i hodet.
Den som er angrepet av denne sykdommen, skal flerre klærne sine og la håret henge fritt. Han skal skjule skjegget og rope: «Uren, uren!» Så lenge han er syk, er han uren. Han skal bo for seg selv. Utenfor leiren skal han ha sitt tilhold.

han hadde forhørt seg om herregården; han ville være glad for å få jaktrettighetene, men gjorde ikke noe stort poeng av det; han sa at det hendte han gikk ut med en børse, men at han aldri drepte noe; en herre med dannelse.

Jeg tenker på urokser og engler, fargestoffer som aldri forsvinner, profetiske sonetter, kunstens tilfluktssted.

Hun, ma chère petit maman, tok meg med på båttur og sykkeltur, lærte meg å svømme og stupe og stå på vannski, leste Don Quixote og Les Misérable for meg, og jeg tilba og så opp til henne og gledet meg med henne når jeg hørte betjeningen diskutere hennes forskjellige venninner, vakre og vennlige vesener som kurret og gjorde stas på meg og gråt dyrebare tårer over min lykkelige farløshet. Ruinerte russiske prinsesser som ikke kunne betale de regningene mor skrev ut, kjøpte dyr konfekt til meg. Gamle amerikanske damer lente seg over meg mot spaserstokken som tårnet i Pisa. Alle var glade i meg, alle skjemte meg bort, fra hotellgutten i forkle til den velkledde fyrste. Rundt om meg sirklet det strålende hotel Mirana som et slags privat univers, et hvitkalket kosmos i det store blå kosmos som flammet der utenfor. Jeg vokste opp som et sunt og lykkelig barn i en glad verden med billedbøker, ren sand, appelsintrær, glade hunder, vakker utsikt over havet og smilende ansikter.

Vi trenger en viss grad av stress i livet, og det er først når stresset ikke lenger er håndterbart, at det vendes til noe negativt. Gjennom positiv tenkning og positive holdninger kan man øke innholdet av positivt stress i livet.

Henne kunne jeg selvfølgelig ikke drepe, som noen har trodd. Henne elsket jeg jo. Det var kjærlighet ved første blikk og ved hvert eneste, eneste blikk.

Mitt hjerte var et hysterisk og upålitelig organ.

ut kom de til slutt
med hud og hår og negler
og de likna slett ikkje meg, eg
skjøna ikkje kven de var eller kvar
de kom frå, det fekk meg berre til å elske
dykk endå meir, men ein dag, då eg sat der på
golvet, blant smokkar og bleier og tepper og leiker
og dyr i gult og grønt og raudt som spela gamle songar
om igjen, tok de begge tak i meg og reiste dykk opp, til
hovuda dykkar var på høgd med skuldra mi, de stod der
på kvar si side av meg, med høge stemmer og misnøgde
andlet byrja de å rope til meg, eg kjende pusten mot
halsen min, og brått visste eg kvar de kom
frå, brått visste eg kven de var

veke 27:
blodårene på
magen og brysta
som eldgamle
blå greiner

denne brune
smale stripa
heile vegen
frå håra eg
ikkje lenger
ser, og opp til
mellomgolvet

ei loddrett
ekvatorline
mellom
dykk

og så desse
underjordiske
ristingane

bølgjene
når de bryt
dykk mot
overflata

som turnarar
som isbrytarar
som roterande
turbinar

om kvelden kjem
jordmødrene for
å lytte på dykk

då
galopperer
to små hjarte
bortover ei
hemmeleg
slette i eit
land ingen
kjenner

ved vindauget har
eg bordet og symaskina
ein stol til meg og ein til
dei som kjem, eg har seng
og kiste og eit skåp med
klede, eg har omn både
oppe og nede, eg har
utsikt til vatnet, eg
treng ikkje meir

og så er
det ho som ligg
i vindaugskarmen på
vadmålsteppe, med haka
på potane og mel så glad
lissipus heiter ho, kjetto
seier eg når det kjem
folk

no løftar ho haka og slikkar
handbaken min, tilsøvnen tek
henne, og hovudet, med fuktig
nase og kitlande verhår, legg seg
over potane, øyretippane framleis
vare for alle lydar utanfrå, som då
sjur i går svinga ljåen, lissipus låg
samankropen i sengemørkret
og øyra virra

men
singermaskina
og ho er dei beste
vener, dei mel
saman her i
glaset mitt

eg treng
ikkje meir

eg er
syster sorg

mor mi
steikjer kotelettar
til lapskausen, lagar
sundagslukt i huset

i morgon
skal ho tilbake
dit seseljas
hus er

mor dykkar
ligg bak blafrande
rullegardiner, med
ei dyne mellom
beina og
græt

mor dykkar
er eit havarert
cruiseskip
i sideleie
med ein
kujon til
kaptein

det er to
og ein halv
månad til
termin

mor dykkar
ynskjer dykk ut
og skammar
seg