Bokelskere.no

Hvis internett var et land, så ville nasjonalsangen vært "There is a light that never goes out".

"Da jeg var barn, lilte jeg ikke roser," sier han plutselig. "De har torner, jeg stakk meg på dem, derfor likte jeg dem ikke." Han ler. "Senere forsto jeg at nesten alt som er vakkert har torner. Og at vi vil stikke oss - om og om igjen - på alt som er verdt å elske."

Some people think that "coven" is a word for a group of witches, and it's true that's what the dictionary says. But the real word for a group of witches is an "argument."

"My dear friend," Breeze replied, "the entire point of life is to find ways to get others to do your work for you. Don't you know anything about basic economics?"

Always remember that the crowd which applauds your coronation is the same crowd that will applaud your beheading. People like a show.

Attitude was everything. Moist had studied attitude. Some of the old nobility had it. It was the total lack of any doubt that things would go the way they expected them to go.

It turned out that when Miss Level had asked Tiffany if she was scared of heights, it had been the wrong question. Tiffany was not afraid of heights at all. She could walk past tall trees without batting an eyelid. Looking up at huge towering mountains didn't bother her a bit.

What she was afraid of, although she hadn't realized it up until this point, was depths. She was afraid of dropping such a long way out of the sky that she'd have time to run out of breath screaming before hitting the rocks so hard that she'd turn to a sort of jelly and all her bones would break into dust. She was, in fact, afraid of the ground. Miss Level should have thought before asking the question.

jeg var ei sånn jente
som var seint ute om kveldene
og aldri kom hjem igjen
jeg sykla utfor bakker
med lukkede øyne
og slåss med jenter
som tilhørte en annen gjeng
døden var bare ei blåklokke i hjertet
og det som betydde noe i livet
var det som kom
og det som virkelig betydde noe
var det som aldri kom
lurte på å dra
men visste ikke hvor
lurte på hva som venta meg
lurte på hvorfor jeg var aleine
om jeg gjorde noe feil

The sergeant turned to Polly and grinned, which made his scars move oddly and caused a tremor to shake all his chins. The word "fat" could not honestly be applied to him, not when the word "gross" was lumbering forward to catch your attention. He was one of those people who didn't have a waist. He had an equator. He had gravity. If he fell over, in any direction, he would rock.

Hun hadde kjent frykten hver kveld, i lang tid, over å legge seg alene, bli liggende i mørket og plutselig skulle kjenne at det var noe galt. Hun var redd for å plutselig ikke kunne røre seg, for å miste hukommelsen, få blodpropp, ha kreft uten å vite om det, få hjerteinfarkt. Hun var redd for klumper som kunne vokse inni henne og forderve henne og at hun ikke skulle skjønne det før det var for seint. Hun var redd for å dø i senga og våknet hver morgen, like overrasket, jeg lever! Så ble hun redd for å bli gal, for at all redselen og frykten for å bli syk skulle tippe over og forvrenge hjernen hennes.

Men vanene hadde innhentet henne. Hun ble vant til å legge seg alene, vant til å høre sin egen pust, kjenne på hjerteslagene. Når pulsen banket i øret, la hun seg bare på ryggen. Når hjertet dunket ekstra fort, skrudde hun på radioen. Og så gikk det over. Hun levde videre, hun ble ikke syk.

Alt det vi drømmer om... Som barn ser vi alltid fremover. Det er alltid noe vi venter på. Og som unge: Lykken er aldri der vi er, det vi har - men der vi ennå ikke har vært, det vi ennå ikke har eid.
Slik går livet.
Med lukkede øyne.
Og uten ro.