Bokelskere.no

Frå stogetrammen - skrev Tarjei Vesaas den siste sommeren han levde. Jeg opplever diktet som både vakkert og vemodig - skrevet av en dikter med en uvanlig god innsikt i både menneske og natur.

Frå stogetrammen

Skuggane sig innover sletta
som kjølige rolege venner
etter en steikande dag.

Vår hug er eit tagalt
skuggerike.
Og skuggane sig innover
med sine vennlege gåter
og si dimme bløming.

Dei første skuggespissane
når fram til
føtene våre.

Vi ser opp:
Er du alt der,
min mørke blom.

Tarjei Vesaas

Diktet er hentet fra Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas - Liv og dikt i lag
Dikt og prosa satt saman av Olav Vesaas - Aschehoug 2003

I forbindelse med diktet skriver Olav Vesaas: «Dette diktet skreiv Tarjei Vesaas den siste sommaren han levde - kladden er datert 10.juni 1969. Han skjøna kva som skulle koma. Likevel slo han to dagar seinare til med eit nytt dikt, eit glad-dikt, sjølv om han såg «svarte krossar i solelden».
Olav Vesaas (f.1935) er sønn av Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas.

Jeg beklager at jeg roter til diskusjonstråden for Fuglane med to dikt, men fristelsen ble for stor.

Nå er det to bøker som ligger strødd der jeg pleier å lese. Den ene er "Filmskaperen" av Daniel Kehlmann, som skriver på tysk, og antakelig ble funnet av meg en av de periodene da jeg trenger noe annet enn krim, og jeg har lest flere. Jeg er bare på side 24 ennå, men kan allerede se at hukommelse eller minner er et tema, så jeg blir med til siste side. Filmskaperen selv er en eldre mann som har glemt eller fortrengt mye, og jeg aner at det kretser rundt dilemma og samvittighet (fordi jeg har lest baksideteksten). Den andre boka er John Irving sin "Den siste stolheisen". Her finnes en mor som kjører slalåm på 1940- tallet, og en fraværende far, besteforeldre og hele slekta som Adam er henvist til når mor er bortreist. Det er ikke det verste livet man kan ha. Det kan minne om "Garps bok" , kanskje? Jeg håper det. God søndag til alle.

Den nye våren var kjærkommen! :)

Det har du rett i! To-eine er rene poesien.

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning.

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Haldis Moren Vesaas

Fra Livshus 1995

Jeg vil bare si meg enig med deg, Hufsamor. Så mange gode, gamle ord som forsvinner, og to-eine er et vakkert og presist uttrykk. Tviler på at vi har et godt alternativ på bokmål. To-somhet synes jeg lyder mer ensomt - om det gir mening :-)

S
I like to go to the beach and watch the sun as it sinks into the sea. She’s going to shine on nicer places, I think to myself.

My son’s name is Yazzan. He was born in 2015, or a year after the 2014 war. This is how we date things. Once he saw a swarm of clouds. He shouted, «Dad, some bombs. Watch out!» He thought the clouds were bomb smoke. Even nature confuses us.

Mosab Abu Toha

Things You My Find Hidden In My Ear - Poems from Gaza
City Light Bookstore

Du kan så si! :))

Boken var en forfriskende god satire som vi lo godt av. Humor som våpen! I kvinnegruppa jeg var med i heklet vi ph’er i smekre farger og ga bort til noen utvalgte, men responsen uteble. :)

Som årene går - snart femti år siden jeg leste Egalias døtre. :)

It happened that green and crazy summer when Frankie was twelve years old. This was the summer when for a long time she had not been a member. She belonged to no club and was a member of nothing in the world. Frankie had become an unjoined person who hung around in doorways, and she was afraid.

The Member of the Wedding by Carson McCullers

Det er lenge siden jeg har skrevet innlegg her, eller fulgt med. Årsaken til det ligger og spiser et griseøre i den andre sofaen, med et henført uttrykk i ansiktet. Det betyr ikke at han ikke er klar for nye utfordringer straks han er ferdig. Jeg har tatt opp igjen Engman og Selåker med boka "Til minne om en morder". Det er en midtimellom bok, hverken god eller dårlig. Jeg vil gjerne lese noe som gjør større inntrykk, men det får duge. God pinse til alle!

En rørende beskrivelse av et menneske som ser livet sitt i reprise, på godt og vondt. Minner mye om handlingen i Morgon og kveld av Jon Fosse.

Interessant å bli oppmerksom på den, jeg har bare lest Finnskogtrilogien.

My Life Has Been the Poem

My life has been the poem I would have
writ,
But I could not both live and utter it.

Henry David Thoreau (1817-1862)

Great Short Poems - Edited by Paul Negri
Dover Publications

The Night Has a Thousand Eyes

The night has a thousand eyes,
And the day but one;
Yet the light of bright world dies
With the dying sun.

The mind has thousand eyes,
And the heart but one;
Yet the light of a whole life dies
When love is done.

Francis William Bourdillon (1852-1921)
Great Short Poems - Edited by Paul Negri
Dover Publications

The Purple Cow

The Purple Cow

I never saw a Purple Cow,
I never hope to see one;
But I can tell you, anyhow,
I’d rather see than be one.

Cing Ans Après

Ah, yes! I wrote the «Purple Cow» -
I’m sorry, now, I wrote it!
But I can tell you anyhow,
I’ll kill you if you quote it!

Gelett Burgess (1866-1951)

Great Short Poems - Edited by Paul Negri
Dover Publications

Boken inneholder Sigrid Undsets brev til en såkalt brev-venninne, fra hun var 16 år og opp i voksen alder. Det har vært utrolig interessant å bli kjent med den unge Sigrid og følge hennes utvikling, - hennes tanker og liv fremstilt uten filter, nesten som i en dagbok. Hun var jo tidlig klar over at hun skilte seg fra de fleste andre unge kvinner, og følte at hun i den ukjente Dea fant en som forsto henne. Ved siden av tanker rundt sin egen natur og hverdagsliv, får vi skildringer av Kristiania rundt århundreskiftet og tanker om hva hun har tenkt å skrive, - hodet hennes boblet over av ideer. Særlig er det interessant å lese hvordan hun hadde hele handlingen i Olav Audunssøn klart for seg i ung alder, riktignok med andre personer i et annet land, men hele det kompliserte forholdet mellom personene og deres liv sto klart for henne i en alder av 20 år!

Etter hvert blir det lenger avstand mellom brevene, men vi får oppleve hennes rørende og forelskede beskrivelse av de første årene med Anders Svarstad. Så blir det mest julekort, mens det siste brevet er fra Stockholm i slutten av mai 1940, etter at sønnen Anders hadde falt.

Og jeg har fått ha et nært og personlig møte med den store forfatterinnen, - og et eksempel på livets gang.

Dette er sørgelig. Dødsfallet kom brått, men ikke uventet.
Paul Austers bøker har jeg lest med glede og interesse i flere år. Noen av de har satt spor, mens andre ligger i skyggen. Ganske nylig anbefalte jeg Timbuktu til en bokelsker, den anbefales gjerne til flere.

Wall Writing

Nothing less than nothing.

In the night that comes
from nothing,
for no one in the night
that does not come.

And what stands at the edge of
whiteness,
invisible
in the eye of the one who speaks.

Or a word.
Come from nowhere
in the night
of the one who does not come.

Or the whiteness of a word,
scratched
into the wall.

Paul Auster (1947-2024)

Diktet er hentet fra Spokes (1970)

Det var med sorg jeg oppdaget at Paul Auster døde 30. april, - jeg har hatt stor glede av flere av bøkene hans. En facebookvenn la ut dette sitatet om Austers forhold til det å skrive, - veldig godt sagt:
“Surely it is an odd way to spend your life - sitting alone in a room with a pen in your hand, hour after hour, day after day, year after year, struggling to put words on pieces of paper in order to give birth to what does not exist, except in your head. Why on earth would anyone want to do such a thing? The only answer I have ever been able to come up with is: because you have to, because you have no choice.”

Og jeg er veldig glad for at han gjorde det!

Her er en lenke til en omtale av ham i The Guardian: skriv lenkebeskrivelse her

Den leste jeg da den kom i Norsk Ukeblad sommeren 1964! Jeg var 14 år og syntes den var helt fantastisk, - særlig det at den foregikk i Norge, det var helt uvanlig. Jeg var på hytta med storesøster og en venninne, og når bladet kom, hadde vi høytlesing av romanen, alle var like spente!