Bokelskere.no

Og her slutter historien om en gutt som ikke kunne lese på tross av at han var over åtte år gammel, men som allikevel klarte å sette i gang mange ting ute i verden.

Med et sjokk husket han at hans venn lå på bunnen av hele den underlige blomsterpyramiden foran dem. Gamle Jochum. Han tørket lorgnetten og så opp mot solskinnet som danset og dirret mot det farvede glasset i ruten. Lyset var en stor fugl som ville inn i kapellet. At Jochum hadde valgt en slik årstid og en slik dag, var nesten ikke til å tåle! Werner følte seg overbevist om at han selv kom til å dø i november. Han håpet i alle fall det. Av hensyn til sine venner skal man ikke dø om våren.

Men husk nu barn, at uten Bobbi hadde dere ikke fått anledning til å gi dette bort. Noen må stå langs veien og be om hjelp. Og for det må vi takke dem. For den som får, - er ikke så lykkelig som den som gir.

Denne store gaten var en elv om morgenen, og der rant skolebarn istedenfor vann. Litt før halv ni fløt de inn i den fra alle slags kroker og smågater, gled tvers over den ved kryssene, der hvor den tok opp i seg noen av de større sideelvene, gater som alt hadde klart å samle noen liter skolebarn på egenhånd - helt bortenifra ved grensen til en annen skolekrets, men allikevel på denne siden av vannskillet.

Den oppdragelsen han ga sin sønn, var like enkel som den var underlig. Den besto i de tre bud. For en skolegutt kom det an på tre ting: Aldri sladre. Aldri være redd for å si hva man tenker. Hvor noe hender, alltid hjelpe den svakeste.

Og han har en aldeles utmerket økonomi. Som gammel sosialist kan jeg betro Dem at økonomien, den skal De ikke forakte. - Og i dette tilfelle hvor en slik ypperlig økonomi opptrer som del av et like ypperlig og radikalt sinnelag, da kan man få glede av forbindelsen. Hvor hadde sosialismen stått idag, hvis vi ikke hadde hatt familieformuer å falle tilbake på alle sammen?

Svært hvor slike små barn døde! Dikteren hadde han også kjent. Litt. Han var født efter Werner, og død lenge før ham. Ja, ja - diktere og små barn, de dør.

Man kan godt ha levet et fullt og helt menneskeliv, selv om man dør ganske ung.

Da Marx ble overført til en halvlukket avdeling, var det med dyp tillit til legekunsten. Derfor var det et slag for ham at psykiateren ikke visste stort mere om schizofreni, nevroser og paranoia enn han selv gjorde. Legen hadde naturligvis sin kliniske erfaring og sin profesjonelle måte å være uhysterisk på, og han kunne trøste Marx med at lukthallusinasjoner slett ikke var hverken fremragende eller nytt, men at symptomet bare rent tilfeldigvis måtte ha undgått ham under hans lesning. Dette, at legen var fortrolig med lukthallusinasjoner, gav ham for en stund et visst intellektuelt overtak, selv om det ikke fjernet hverken angsten eller stanken.

Sverige betød møtet med en menneskerase mere fremmed enn busknegre. Han hadde vokst opp i det tyvende århundre, og var plutselig satt femti år tilbake i tiden; det var en tryllereise tilbake gjennem årtiene, til opplyste byer med fulle butikksvinduer. Han kom fra en fangetransport på vei til et eller annet gasskammer, og ble kastet på hodet inn i et samfunn som holdt på å oppdage den modernistiske poesi.