Bokelskere.no

Så tok jeg meg inn på den beste måten. Med nøkkelen jeg fant under helleren.
Det er der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder. Jeg kan dem alle.

Vi går nesten en time gjennom skogen, den står så tett som en vegg på begge sider av den smale stien; slik har det blitt etter at Norge slaktet husdyrene og i stedet trakk i blådressen.

Døden drømmer alt som lever.

Så kjører vi. Jeg er helt rolig. Her er det mye større sjanse for å støte på tilreisende fra fremmede planeter, enn på politi og lensmann. Den aksjonen vi var vitne til for noen netter siden må ha knust budsjettene til langt inn i et nytt århundre.

Det er så mørkt at det virker som om det opplyste kjøkkenvinduet henger i løse luften. Som et gult kvadrat.

Nærmeste politimyndighet ! Du snakker. Det var den gang de hadde bevilgninger til å plukke tyttebær i arbeidstida ! Nå rykker de ikke ut i helgene i Arendal sentrum engang.

Kan noe være mer forlatt enn et venteværelse der ingen lenger venter på noen eller noe?

Men jeg vil bare være i skogen, tenker jeg, det er ikke mer komplisert enn det, jeg vil gå inn over lyngheiene og myrene, og over viddene, jeg vil være i mitt eget, det er bare derfor jeg går, så enkelt og komplisert er det; ut av de andres sammenhenger, det er bare snakk om noen korte år, de kan like godt kalles sekunder, for jeg kommer fra ingen ting og skal inn i ingen ting, og ikke tar jeg mye plass, det er nesten ikke bryet verdt for noen å gjøre regning med meg engang, bare en skygge over jorden; det er omtrent min vekt i den store sammenhengen, og det er der jeg vil være: en skygge i den store sammenhengen, ikke en kjøttklump i den lille.