Bokelskere.no

Det hadde ikke vært en bevisst, aktiv beslutning, men mer som en kjede av begivenheter, begynnelsen på en usikker utforskning. Ikke så mye mitt initiativ som skjebnens. Ørsmå skritt som lot til å bringe meg i en ny retning.

Det er nødvendig å kjenne delene for å skape helheten

Men man må finne ord, for utenfor ordene finnes nesten ingenting

Jeg ser tilbake på året som har vært, og det er et tomrom. Nå som jeg kan se det, fyller det med med en underlig lengsel etter å dra dit igjen. Etter å hvile i den tomheten. For det er tider da den virkelig verden overvelder meg. Men det er ikke mulig å gå tilbake i tiden. I livet og den tiden er nå utenfor rekkevidde. Jeg må prøve å fungere utenfor. Mens det varte, gjorde jeg ingenting. Jeg tenkte ingenting, for det å tenke ville ha innebåret å huske, og det var ganske enkelt ikke til å holde ut. Men det jeg tenkte på som noe konstant, var egentlig en prosess. Jeg drev mot livet igjen, gradvis og forsiktig.

Jeg pleide å håpe at hvis jeg bare ventet tålmodig, ville hun kaste blikket på meg og se meg slik jeg egentlig var. Ikke mitt ytre jeg, men mitt glødende, lidenskapelige indre meg. Mitt egentlige jeg. Jeg tenkte liksom at kjærligheten ville vise seg å være rimelig. Rettferdig. At min kjærlighet ville gjøre meg fortjent til hennes, om jeg bare ga den tid. Hvis jeg var tålmodig, ville hun se meg og begynne å elske meg. Det var det jeg trodde.

Kanskje et år er sorgens naturlige livssyklus, den tiden den trenger for å legge seg til ro. Det kan hende vi må igjennom alle fire årstider før vi kan begynne å fatte at livet aldri vil bli som det var, men at det kan fortsette.

Lyd er ikke alltid det motsatte av stillhet. Det kan ligge lyd over en avgrunn av stillhet og maskere den.

Jeg lurte på hva du ventet deg av me., Og jeg tenkte at om jeg bare fikk lov til å legge håndflaten mot huden din, ville du skjønne det.

Noen av oss får utdelt tålmodighet, andre tid. Men vi trenger begge deler, ikke sant? Og vi trenger ord. Vi trenger å snakke med hverandre.

Jeg pleide å håpe at hvis jeg bare ventet tålmodig, ville hun kaste blikket på med og se meg slik jeg egentlig var. Ikke mitt ytre jeg, men mitt glødende, lidenskapelige indre jeg.