Ny teknologi lærer deg at det er med ideer som det er med eiendom, de må være mest mulig jevnt fordelt.

Hvorfor gikk dere fra hverandre?
Åh, det. Nei, det var ikke noe som skjedde. Ikke noe spesielt. Vi ble kanskje litt mindre glad i hverandre, og det var vanskeligere å bli enige om ting, Jeg ville kjøpe hytte, mens Liv ville vente og se om vi arvet en. Hun ville han ny bil, mens jeg ikke brydde meg om det. Helt uviktige ting. Men det ble tydelig at ingen av oss var veldig oppsatt på å gi seg, ingen av oss var sjenerøse. Hvis vi hadde vært mer opptatt av hverandre, ville det ikke vært noe problem.
[...]
Kanskje det ble for mye med to barn og oppussing og to jobber, forsøker jeg meg.
Nei. Det gikk fint. Det var etterpå det ble vanskelig. Da vi bare skulle være fornøyde.
Det må likevel ha vært en slitsom periode, sier jeg.
Egentlig ikke. Han løfter gaffelen med salat, åpner munnen og biter over den.

Man vet aldri hva en kvinne tenker. De viser ingenting på overflate, men så plutselig tar de en avgjørelse og sier at de ikke elsker en lenger. Da har de drevet og forandret seg i enerom.

Den inneklemte dagen opprant. I tidligere tider, ville den ikke ha vært inneklemt, men en ganske vanlig dag i rekken av andre dager og til forveksling lik dem før og etter. Men i takt med en befolkning med tilgang til stadig større ressurser, mer fritid og større drømmer, hadde dagen blitt inneklemt. I gamle dager hadde nordmenn unnlatt å reise på hytta på for eksempel Kristi Himmelfartsdag fordi de måtte jobbe dagen etter. Men etter at påfølgende dag ble inneklemt, går alt bedre.

Det er dessuten en direkte sammenheng mellom hvor rene tenner man har og hvor ryddig man har det i boden. Dårlige tenner betyr rotete bod eller slett ingen bod overhodet. rene tenner betyr perfekt bod.

Vi lever i et hav av tid, hvor hendelser, ting og mennesker kontinuerlig avløser hverandre, men vi kan ikke leve i det uoversiktlige og grenseløse, fordi i det forsvinner vi, så derfor ordner vi det, i kategorier, sekvenser, hierarkier, VI ordner oss selv . Jeg er ikke navnløs, jeg heter det og det , mine foreldre var sånn og sånn, jeg gikk på skole der og der, jeg opplevde det og det, av karakter er jeg sånn og sånn, og det har gjort at jeg har valgt det og det. Og vi ordner våre omgivelser - vi bor ikke bare på en slette med noe gress, busker, veier og hus, vi bor på et bestemt sted i et bestemt land med en bestemt kultur, og vi tilhører et bestemt sjikt i den kulturen.
Vi summerer alle opp livene våre på den måten, det er det som kalles identitet, og vi summerer opp den verdenen vi lever i på lignende måte, det er det som kalles kultur. Det vi sier om oss selv da, stemmer, men ikke mer enn at vi ville ha sagt noe helt annet, tenkt noe helt annet om oss selv og vår plass i verden, om vi for eksempel hadde levd i middelalderen og ikke på begynnelser av tottusentallet, hvor det også ville ha stemt og gitt mening.
At identiteten og vår forståelse av verden på en og samme tid stemmer og er vilkårlig, tror jeg er grunnen til at kunst og litteratur finnes. Kunst og litteratur utgjør en kontinuerlig forhandling med virkeligheten, er en utveksling mellom identiteten og kulturen og den materielle, fysiske og uendelig kompliserte verden de oppstår av.

Litteratur er ikke først og fremst et sted for sannheter, det er stedet for rommet sannhetene utspiller seg i.

Og det er akkurat slik vi leser, er det ikke? Jovisst, vi åpner oss for en annen stemme, som vi gjør om til oss selv, for det er våre egne følelser vi kjenner når vi leser, det er vår egen frykt og begeistring, sorg og glede, og det er våre egne refleksjoner, det er vårt jeg som utfører det, men bare som annammet av det fremmede, annektert av det andre.

Jeg må ta vare på denne følelsen, gjemme den et hemmelig sted, hvor den er lett tilgjengelig, men like fullt umulig å oppdage for andre. Jeg legger den på minnet, det er det sikreste stedet, der har jeg det fineste jeg eier, og der har ingen stjålet fra meg ennå.

Noen gikk der først, før det ble sti, mener jeg. Har du tenkt på det?
Jeg sa jeg ikke hadde det, kikket i den retningen han pekte.
Kanskje det bare var et dyretråkk, sa John og så på meg over skulderen. Han så ivrig ut:
et tråkk som gikk innover mellom trærne der, kanskje, og så var det noen som valgte den ruta. de gikk inn dit, trampet ned lyngen, gang på gang. Så kom den neste, og enda en, og så flere, at det er sånn stiene lages.
Ja, sa jeg, ventet på at han skulle fortsette.
Jeg synes bare det er godt å tenke på. At folk følger hverandre, det skal bare én til å begynne, og så blir det lettere for den neste. da slipper alle å bane seg vei, hver for seg selv, hvis du skjønner.
[...]
Er du den som baner veien, da, sa jeg.
Ikke hver gang, sa han og smilte. Det er jo det som er så fint. Noen ganger , kanskje de aller fleste, så har noen allerede gjort det for deg. Men av og til er det din tur, ikke sant, at du rydder bort en grein som ligger i veien, knekker av noen kvister, gjør det lettere for nestemann som kommer.

Vegen heim går han nattemørkret åleine. Han kom seg ikkje til å spørje om dei skulle gå ilag. Kvan ønskjer vel å vera innpåsliten? Kven ønskjer vel å bli avvist? Lukkelegast er den som går åleine.

Det kjem ein tanke som ikkje gjev han fred: Han kjem på at han vil leggje ein blome på grava til Jonas. På bussen kjem det på ein skokk med ungar, seks, sju år gamle. To småjenter set seg vis a vis han.
-Å så fin blome! Seier den eine! Får eg lukte?
Båe får sjølvsagt lukte.
-Å, så god lukt, seier ho som pratar.
-Eg heiter Louisa, ho heiter Sara. Kva heiter ho som skal få rosa?
- Det er ein mann.
- Kva heiter han?
-Jonas.
- Då blir han glad.
- ja, eg håpar det.
Slik kan eit lite menneske bli eit lyspunkt i kvardagen, og han fortel jenta då han reiser seg for å gå av at ho har gjort han glad.

Vi er alle nødt til gå til lege, på apoteket, om ikke selv, så med barna våre, på spedbarnskontroll, de blir veid, målt, man begynner med en gang å gruppere oss, plassere, forvandle oss til punkter på et diagram, vi blir standardisert ut fra gjennomsnittet, vaksinert for alt bortsett fra sorgen, skuffelsene, døden.

Ein lengtar heim til noko som var. Lengten blir sterkare når ein lengtar tid det som aldri har vore.

Kan det henda at ein blir meir seg sjølv blant dei ein ikkje kjenner? Skalet ein person har rundt seg, slik som hard hud eller hemmingar - blir det ikkje nett til ved at dei andre ser oss, dei andre veit så inderleg godt kven me er, og så blir me slik dei oppfattar oss?

Morgonen finst ikkje for den som søv.

Det var visse ting et menneske som gikk gjennom verden på to friske føtter ganske enkelt ikke kunne forstå. De trodde folk så med øynene sine. At skritt kunne overvinne avstand.

Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer til vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjør oss urolige. Da svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket. Vi anklager. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den andre bare elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på.

《Hvorfor det? Kjærligheten har så mange forskjellige ansikter at fantasien vår ikke er i stand til å se alle.》《Hvorfor må det være så vanskelig?》《Fordi vi bare ser det vi allerede kjenner til. Vi projiserer våre egne egenskaper - både til å gjøre godt og til å gjøre ondt - over på den andre personen. Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer til vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjør oss urolige. De svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket. Vi anklagere. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den andre bare elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på. 》

Man kan være noen. Eller man kan være ingen. Jeg foretrakk å være ingen og klatre rundt mellom rullesteinene mens avstanden mellom meg og andre mennesker ble større dag for dag.