Stikkordet er: forbudte følelser. Og nå er det like før jeg begynner å bruke dette som et emneord på jobb. For nå er det faktisk noen bøker i denne kategorien.
Ikke at det er big news, men temaet er en gjenganger i 2012.

Etter tips har jeg lest Svingen/Uri, Glaser Munch og Sunne. Og her er det forskjellige innfallsvinkler på det å føle forbudte følelser - men alle tre har en fellesnevneren, at det i bunn ligger et annet større problem og ulmer: stor aldersforskjell.

Noen tar til fornuften, andre kaster seg ut i det, noen ender godt og andre dårlig.
Noen tar til vettet, andre drar den så langt det lar seg gjøre. For noen blir det en liten hemmelighet, for andre blir det oppstyr når sannheten kommer frem.

Noen av bøkene klarer å holde på spenningen til nærmest siste side - og det er vel og bra.
Andre kaster seg til sengs og detaljene er juicy og rike. Kvaliteten på disse bøkene spriker veldig. Når man spør seg om hva som er intensjonen med å skrive om akkurat dette emnet, så tror jeg de forskjellige forfatterne har ulike motiv.

Jeg har forholdt meg ganske forsiktig i å påpeke hvem det er jeg liker og ikke.
Les bøkene selv og se om dere er ser det samme som meg. At dette er et brennhett tema er det ingen tvil om!

Hver eneste bidige gang jeg er hjemme hos min mor, så går jeg på biblioteket. Der finner jeg alltid de aller nyeste bøkene på hylla, strategisk og fristende plassert RETT foran nesa mi - dog trist for dem, fint for meg!

Razzia er alltid like gøy! Noe leses fra perm til perm - andre forkastes! Målet med disse razziaene er å finne ut hvor i gata disse bøkene befinner seg - og ofte er det frydefull lesning!

Skal pløye gjennom for moro - for så å konkludere...

Konklusjonen er lang, men jeg skal fatte meg i korthet.

En mørk vinterkveld, da jeg lå med nesetippen såvidt over dynekanten, fikk jeg denne åpenbaringen (ny for meg ihvertfall). Jeg leser mye på trass (f.eks. Twilight) bare for å vite hva alt dreier seg om - og for jobbens skyld "sjøsakt", siden jeg hele tiden skal finne den riktige boka til den riktige personen OG fortsette og fortsette med det arbeidet.

Men heia norske forfattere. Min erfaring med disse internasjonale storsuksessene som Stråleglans og Da jeg lot deg gå - er at dem er pinlige detaljerte. Leseren er totalt undervudert og alt beskrives - fargen på sofaen, følelsen i mellomgulvet, hvor mange drag hovedpersonen tar av sigaretten osv. Helt ærlig: jeg lesten dem ikke ferdig. Jeg har for mange formeninger om blant annet Noël, og jeg velger å ikke bruke mer spalteplass på alle ytringene mine. Kanskje har det noe med alderen min å gjøre? De er tross alt skrevet for et aldeles yngre publikum enn meg.

De norske derimot, har det motsatte problemet. Her er det mange hemmeligheter og skjult mystikk mellom linjene. Disse har virkelig tolkningspotensiale aka norskoppgave på ungdomsskolen - typiske "nåtidens ungdomstema" som trakkasering, MMS, pass deg for den store stygge ulven, for godt til å være sant osv. Men klarer den egentlige målgruppen å catch alle disse lagene? Ser de moralen i visa? Og hvorfor skal alt være så forbanna alvorlig og trist? Hm, jeg undres.

Oppsummering: liker klart Glaser Munch og Sunne sine bøker - men jeg er tross alt toogtredve og klart ferdig med hjertesmerte-epoken min...