-- Navnet ditt, sier han
-- Veronica. Men for guds skyld kall meg Ronnie.
-- Hyggelig å møte deg Veronica, sier han.

Andrea Olsen

Hugs kva eg gjorde,
hugs kven eg var.
Hugs kva eg ga opp,
og alt det eg bar.
Aldri må du glemme
at eg bana veg,
men óg at min skugge
ikkje dekkjer deg.

Hugs kva eg gjorde,
hugs kven eg er.
Min hug er med deg
kor enn du fer.
Og framfor alt anna
må du hugse på
at kven du sjølv er
er det viktige nå.

Regine Nordli Jensen

Arif Saim Bey var full av medlidenhet med Idris Bey, hans hjerte blødde for ham, men hva kunne han gjøre? Mannen tilhørte en utdøende rase av hederlige, oppriktige, modige menn. Det var en ære å ha en slik mann til fiende. Arif Saim Bey var virkelig stolt av det.

Fremskrittene Russland hadde gjort opp gjennom årene, var utelukkende teknologiske. Jeg husket en debatt jeg hadde deltatt i på nettet, om hvorvidt mennesket hadde tatt kontroll over egen evolusjon gjennom den teknologiske utviklingen. Mange mente at ja, siden man nå hadde kartlagt det menneskelige genet og kunne dyrke fram for eksempel vev, organer, hud og negler, var evolusjonen tilsidesatt og kun relevant for de dyrene som måtte lære seg å overleve med de endringene menneskene forårsaket på kloden. Andre, som jeg, mente at det var teknologiens egen evolusjon vi bevitnet, ikke vår. Vi var i ferd med å gjøre oss selv overflødige, og frivillig, om enn ubevisst, flytte oss et trinn ned i næringskjeden.

Biblioteket i Årdal var lite og sjarmerende. Det var omtrent på størrelse med toalettet på Nasjonalbiblioteket i Russland

Et redd menneske er et dårlig menneske. Gud forbanne redde mennesker.

Så vanka det ein kyss bak ei dør og litt kjæling bakom ei anna dør. Dei visste ikkje ordet av det før dei fann ut at det var rettast å sende ut ekteskapslysing.

-- Eg reknar med at du er omvend, sa Eilert.
-- Nei, sa Kate. -- Eg er berre rangsnudd.

Åh, for ein by, sa tante Lina til dottera mi, for ein strålande og betydningsfull by: Her har ein snakka alle språk, Imma, her har ein bygd alt mogleg, her har ein slått sund alt mogleg, her har folk ingen tillit til sladder og gjer ikkje anna enn å sladre, her har du Vesuv som kvar dag minner deg på at alle bragder utført av mektige menn, dei mest storslåtte verk, kan elden, jordskjelvet, oska og havet gjere til ingenting på få sekund.

Og dessutan finst det svært få ekte intellektuelle. Størsteparten bruker heile livet på sløve kommentarar til andres tankar.

Barna har lenge prøvd å finne ut hva som driver meg. Da eldstedatteren min var fire, så hun en gang strengt på meg over kjøkkenbordet og sa med en klokskap som langt overskred alderen: "Problemet med deg, pappa, er at du bare bryr deg om sauene."

Jeg husker hvordan farfar drev hundene sine på klippedagene. Han strevde med å være rask nok selv, men hadde en topp gjeterhund. Den het Ben og var en vakker, kraftig bygd, svart-hvit border collie, en sterk hund som kunne drive en stor saueflokk. Han trente til og med Ben opp til å få tak i en sau på kommando uten å skade den, å bite tak i ulla uten å treffe skinnet, og bruke styrken sin til å holde den fast inntil farfar kunne humpe nærmere og få tak i den. Men Ben var ganske frekk – han visste at gamlingen ikke fikk fatt i ham, så han pleide å erte farfar ved å hoppe og sprette foran ham når de gikk for å jobbe, og farfar pleide å kjefte og skrike.
F… ta ditt, f… ta datt. Trusler om den mest ondskapsfulle straff når han fakket ham.
Ben bare hoppet og spratt og smilte.
Men straks jobben var i gang var Ben fullt konsentrert, og sammen klarte de nesten alt mulig. Når han hadde jobbet bra, var alt det frekke glemt og ble ikke nevnt igjen, ikke før dagen etter, da de gjentok forestillingen. Senere, da farfar ble enda eldre og fikk slag, satte vi sengen hans inn i dagligstuen i våningshuset. Vi slapp Ben inn til ham, og han var så glad for å se sin elskede gjeterhund at han gråt.

Å bli venner med ett folk, kan være det samme som å bli uvenner med et annet. Om dere var blitt i landet, ville dere før eller senere blitt blandet inn i skrælingenes stridigheter.

En lat bonde på Grønland blir snart en sulten bonde.

Gud ga ham nok, og enda vil han ha alt. Slik er blekansiktet.

Et særtrekk ved kolonikrigene i Nord-Amerika var at man måtte overvinne villmarkens slit og farer før de fiendtlige hærene kunne møtes. En stor og tilsynelatende ugjennomtrengelig grense av skog skilte Englands og Frankrikes to fiendtlige provinser fra hverandre. Den hardføre kolonisten og den veltrente europeeren som sloss ved hans side måtte ofte utholde måneder i kamp mot fossende stryk eller slite seg oppover ulendte fjellpass for å få anledning til å vise sitt mot i krig.

Jeg var sunket så dypt at hvis jeg hadde valget mellom å elske en kvinne og å lese en bok om kjærlighet, så ville jeg vakgt boken.

Så red disse to riddere sammen, så deres lanser brast og hestene sank i kne, men ridderne kom seg ledige av sadelen, utdrog sine sverd, og fór mot hinannen som to villråner, så gnistene sprang av deres rustninger, og de gav hinannen svære sår.
"Ved Jesus," sier herr Percival til slutt, "til denne dag har jeg kun kjent en mann som torde lignes ved eder. Fagre herre, si meg eders navn!" "Herre," svarte Lancelot, "jeg har ikke annet navn enn Le Chevalier Mal Fet. Men hvem er I?" "Jeg heter herr Percival av Galis," svarer denne, "kong Pellinors sønn."
"Akk," mæler Lancelot, "hva har jeg gjort; har jeg såret deg, som er en ridder av Det runde bord og en gang var min venn og stallbroder!" Dermed kaster han fra seg skjold og sverd, faller på kne og gråter. "Herre," sier Percival forferdet, "hva er dette? Jeg besverger eder, nevn meg eders rette navn." Da slår han opp sitt hjelmgitter og mæler: "En gang het jeg Lancelot." Og herr Percival sprang frem, tok ham i sine armer og kysset begge hans kinn: "Nu takker jeg Vårherre og hans hellige moder at jeg har funnet deg, som jeg har søkt i to år."

"Aldri levet jeg gladere dag, ti større ære kunne ikke times min ætt, enn at Artur blir min måg. Og jeg skal gi min datter det i medgift som jeg vet Artur vil like best av alt, ti land og gods har han nok av, ellers skulle alt mitt være uspart for ham. Men jeg vil gi ham med fru Guniver Det runde bord, som kong Otar Dragedreper skjenket meg en gang; det er gjort i gamle dager av en fremmed på disse øyer, og han var av Josef av Arimateas følge og hadde lært tømmermannshåndverket av Josef av Nasaret, Vårherres fosterfar. Det er plass til ett hundre og femti riddere om Det runde bord, men to småsvenner kan lettelig bære det på sine skuldre."

I gårdens siste leilighet bodde en polsk bryggesjauer, hans kone og deres fire barn. Han var i ferd med å skjenke en boks øl over i et glass da han hørte Katie.
"Kvinner!" brummet han foraktfult.
"Å, klapp igjen," snerret kona hans.
Og alle kvinnene i huset spente seg hver gang Katie hylte, og de led med henne. Det var det eneste kvinnene hadde til felles - den urokkelige vissheten om hvor smertefullt det var å sette barn til verden.