Bokelskere.no

Kjell Oskar Selman: Det beste arbeid hender kan gjere - fra diktsamlingen Draumen å danse på vatnet (1978)

Det beste arbeid
Hender kan gjere
Er å ta i eit menneske

Ingen kan ta
I eit menneske
Med knytta neve

Ingen kan ta
I eit menneske
Med folda hender

Det beste arbeid
Hender kan gjere
Er å opne seg

Ingen ting er sterkare
Enn ei knytta neve
Som opnar seg

Ta i eit menneske

Folda hender
Som opnar seg
Kan gjere eit under

Ta i eit menneske
Det er det beste arbeid
Hender kan gjere

«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore. Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog. Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre, mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset, påbygd med én etasje.
Han har ingen returbillett.
Vi har nesten ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for godt.»

Fortelleren i romanen De kaller meg ulven av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet, for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan. Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter og familie.

Sønnen har gjort en klassereise, og bor i enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.

Vi får bli med tilbake til en barndom der han vokste opp mellom to kulturer. En mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å jobbe.

De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli berørt av.

Omtale fra dette blogginnlegget

«Etter hvert som jeg nærmer meg femti, svekkes følelsen av alltid å ha mer tid til rådighet. Følelsen av at livet har enormt mange muligheter, at mange av dem vil kreve hardt arbeid og sterk vilje, men at jeg har det i meg, og kan velge. Følelsen av at det meste kan endres eller gjenopprettes, gjennomføres eller avsluttes, gjøres godt igjen eller gå seg til, at det alltid fins muligheter for en ny start, at jeg kan komme ut av gamle mønstre og tilbøyeligheter. Nå innsnevres mulighetene, livet lukkes, eller livet er som det er. Avfinne seg med det! Troen og håpet blir mer pålitelige. Det er for sent å lære seg sjakk eller et nytt språk eller lese Simone de Beauvoir eller Ulysses, for sent å tenke at jeg skal innta en annen rolle i et forhold til en mann. Jeg tror ikke lenger at jeg kan endre meg dramatisk, eller at noen andre kan det. Likevel er viljen min til det større enn noen gang, og kanskje også evnen.»

Da jeg startet på roman Mine barn av Trude Marstein, kjente jeg at det buttet imot. Så veldig forskjellig fra romanen Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. Min første tanke var: nå skal vi høre en navlebeskuende fortelling. Dette vet jeg ikke om jeg orker!

Romanen spiller seg ut over to dager på et torp i Sverige. Et feriehus som hovedpersonen Anja eier sammen med tidligere ektefelle Ivar som hun har to barn med: Lotte og Falk. Fra forlagets omtale av romanen:

«Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.»

Alle barna: i tillegg til Lotte og Falk er Tuva kommet til torpet. Tuva som Anja har fra et forhold hun hadde før hun sammen med Ivar. Solveig har ikke barn. Tuva, som Anja har et anstrengt forhold til, er der sammen med kjæresten Adrian. Adrian er psykologistudent, og finner naturlig nok denne familiekonstellasjonen interessant. For selv om jeg sleit litt i begynnelsen ble også Trude Marsteins roman en god og interessant leseopplevelse.

Det er noe tidstypisk med fortelleren Anja. Tenker på Børresens sang om måkene som skriker: Skal ha! Skal ha! Hun fremstilles ikke usympatisk. Barna har og er verken vært vanskjøttet eller mishandlet. Tror at antipatien jeg kjenner for henne i begynnelsen har med Ivar å gjøre. Når jeg begynner å få et bilde av Ivar, slik Anja beskriver han, så jeg for meg Finn, kjæresten til Pørni (TV-serien). Bare det at jeg ikke så den herlige Pørni i Anja. Så hun ikke varsellampene lyse når hun traff Ivar. At hans personlighet kombinert med hans ønske om mange barn ikke lot seg kombinere med hennes drøm om å skrive bøker. I tillegg til full jobb i et bokforlag.

Men nå er det slik at Trude Marstein skriver innmari gode bøker. Etter hvert tok den analyserende delen av meg over for den dømmende, og det ble en god leseopplevelse. Med Anjas tilbakeblikk på livet sitt sammen med det som skjer på torpet disse dagene, var det ikke vanskelig å finne noe jeg kunne kjenne meg igjen i. Og i romanen ligger det materiale til flere historier, og da tenker jeg særlig på Tuva. Hvordan har hun, med egne ord, opplevd sin oppvekst. Og hva med Solveig, hvordan opplever hun egen tilværelse med Ivar. Og hvordan vil Anja oppsummere livet ti år frem i tid. Konklusjonen min etter å ha lest Mine barn av Trude Marstein er at det er en god roman.

Jeg kan anbefale dette intervjuet med Trude Marstein på NRK: Trude Marstein stryker med lett hjerte. Det blir mer og mer spennende å lytte til hva juryen har å si til bøkene som er nominert til P2 lytternes romanpris. Nå har jeg lest tre bøker som jeg opplever er veldig forskjellig.

Omtalen er fra dette blogginnlegget

«Det fins et tjern som er så kaldt og dypt at klekking foregår nesten en måned etter skjema. På folkemunne har det vært sagt at det er bunnløst. Eller at det har dobbel bunn. Det som i hvert fall er sikkert, er at nymfene lever lenger nede i dypet. De blir feitere og større før de klekker, fordi vanntemperaturen forsinker nymfenes modning og ferd mot overflaten. Det ryktes at det ble satt ut fisk der så tidlig som på Bernhard Herres tid. Det sies også at man skal holde seg vekk fra tjernet på torsdagskvelder — uvisst av hvilken grunn.»

Lars Ellings roman Fyrstene av Finntjern er nominert til P2 lytternes romanpris 2022.
Fyrstene av Finntjern er den andre romanen av de nominerte jeg har lest. Jeg synes den er fantastisk. Det gjorde et veldig inntrykk å lese den. Ikke minst fordi den bygger på en sann historie. Det vil overraske meg om den ikke kommer til finalen.

Mer om romanen her i dette blogginnlegget

Det første jeg tenkte på da jeg startet å lese romanen Kirurgen av Ida Hegazi Høyer, var en episode i 2020 i radioprogrammet Drivkraft der Marie Louise Sunde var gjest.

«Marie Louise Sunde er kirurg, gründer, forfatter og likestillingsforkjemper. Hun sa opp kirurgjobben i protest mot ukultur og maktmisbruk på operasjonsstuen. I dag kjemper hun for kvinners rettigheter verden over og er daglig leder i selskapet Equality Check, som er en slags tripadvisor der de ansatte kan vurdere hvor likestilt egen arbeidsplass er.»

Romanen er en av seks romaner som er nominert til prisen jeg skrev om i dette innlegget:

P2 lytternes romanpris 2022, de seks nominerte

Det er sjelden jeg leser bøker der hovedpersonen er fremstilt så gjennomgående usympatisk som kirurgen Henrik Wold. Tenkte innimellom på de ufordragelige finanskarene i TV serien Exit.

Henrik Wold er en ufordragelig fyr uten sosiale antenner. Sikkert en eller flere slike som fikk Marie Louise Sunde til å si opp jobben sin på Ahus. Kanskje forfatteren har latt seg inspirere av hennes historie. At det i prestasjonsyrker finnes slike mennesketyper er ingen overraskelse. Uansett: det skal bli spennende å lytte til juryens diskusjoner rundt romanen.

En smakebit:

«Det var en iboende systemfascinasjon som hadde ført ham til medisinstudiet. Behovet for å skru ting fra hverandre og betrakte de ulike bestanddelene, fikse det som var defekt, få maskinen til å virke igjen. Ikke nødvendigvis ønsket om å redde liv, slik mange trodde. Å redde liv var selvsagt en bonus, det samme var høy inntekt, men det var det tekniske aspektet som hadde vært det mest forlokkende, altså selve håndverket, noe som også var hovedårsaken til at det å skulle nøye seg med å være allmennlege hadde vært utenkelig for ham. Prat hadde aldri vært hans sterkeste side, verken privat eller i jobbsammenheng, og bare tanken på å måtte snakke med pasienter dagen lang, slik han hadde erfaring med fra turnus, bød ham imot. Han hadde et par venner fra studietiden som nå jobbet som fastlege, og han skjønte ikke hvordan de holdt ut. For ham var det ille nok med de korte samtalene han ble pålagt å ha med dem han opererte. Enkelte pasienter ville ha et ansikt på mannen med skalpellen, som de sa. Enkelte pårørende kunne også være svært forlangende, som nå — første operasjon på dagsordenen var en niårig jente som hadde blitt innlagt i løpet av natten etter tre dagers opp kast med påfølgende dehydrering, magesmerter og feber. Til tross for væskebehandling og kvalmestillende medisin hadde ikke symptomene gitt seg, og alt tydet på blind tarmbetennelse. Å fjerne en blindtarm var normalt sett et elementært kikhullsinngrep, den basale informasjonen kunne like gjerne blitt gitt av en operasjonssykepleier, men de smått hysteriske foreldrene hadde altså insistert på å få snakke med ham. Så rolig han kunne gikk han bort til dem, der de satt og ventet i gangen ved kaffebordet, mor med fett hår og mørke ringer under øynene, far med maniske fingre knugende i det digre hipsterskjegget. Praten tok ikke mer enn om lag ti minutter, hvor han i grove trekk forklarte dem hva han skulle gjøre og hvordan det skulle foregå, men det var likevel nok til å irritere ham.»

Omtalen er fra dette blogginnlegget

«Vi lever så mange liv inne i livet vårt, mindre liv med mennesker som kommer og går, venner som forsvinner, barn som vokser opp, og jeg forstår aldri hvilket av livene mine som er selve rammen. Når jeg har feber eller er forelsket, fremstår alt som så selvfølgelig, selve mitt «jeg» synker tilbake og gir plass til en navnløs lykke, en helhet med detaljene bevart, uadskillelige og tydelige ved siden av hverandre. Etterpå husker jeg tilstanden som velsignet. Kanskje det er slik helheten kan fortelles, med mennesker som uten rang vandrer inn og ut gjennom ansiktet mitt. Ingen «begynnelse» og ingen «slutt», ingen spesiell kronologi, bare øyeblikket og det som oppstår der.»

Roman Detaljene av Ia Genberg ble omtalt i NRK radioprogrammet Åpen bok. Etter å ha hørt på omtalen bare måtte jeg lese romanen som er på 139 sider. Den skuffet ikke. Detaljene ble en god leseopplevelse.

Forlaget omtaler den den slik:

«En kvinne ligger til sengs med feber da en håndfull mennesker fra fortiden trer fram for henne: en ekskjæreste som nå er en berømt programleder, en venninne som forsvant sporløst fra en dag til den neste, en mann som etterlot seg noe uventet, en mor som bare ønsket å ha det litt bedre. I feberens spente tilstand flimrer de forbi - alle møtene, tilfeldighetene og øyeblikkene som utgjør et liv.
"Detaljene" beveger seg i sporene etter disse menneskene, fra 1990-tallets Stockholm via København til havnebyen Galway på den irske vestkysten. Det er en roman med fire portretter og tusen detaljer, om lefsete pocketbøker, psykedelisk dans, uovervinnelig ungdom og nagende uro. Hvilken er den perfekte nyttårskjolen til millenniumsfeiringen? Kan et elsket menneske virkelig forsvinne? Og hva skjedde egentlig med alle de flyktige relasjonene som en gang betydde alt?»

Best likte jeg historien om Niki – her er et utdrag;

«Antagelig fikk hun en diagnose til slutt, som alle andre som var «helt sprø», «jævlig snåle» eller «generelt ekle», og kanskje har hun gått noen runder i psykiatrien med åpen behandling og medikamenter og behandlingsplanlegging og automatisk genererte SMS-er med påminnelse om timeavtaler. Kanskje har hun en liten dosett som hun skramler med om morgenen, piller som holder følelsesgudene i hennes indre i sjakk, og kanskje går hun regelmessig hos en kvinne med briller i en autorisert profesjon på en klinikk som hjelper henne å få et bedre syn på seg selv, «og da han sa det til deg, hvordan håndterte du følelsen som oppsto?» Jeg har lett etter svar, en eller annen ledetråd, på samme måte som de fleste en gang har lett etter spor av gamle venner og fiender på internett, men navnet hennes finnes ikke engang på websidene som overtok etter telefonkatalogene som de sluttet å distribuere til alle landets husholdninger for flere tiår siden. Hun finnes ikke noe sted, har ingen konto på sosiale medier, hun verken blogger eller publiserer fotografier eller filmsnutter, i hvert fall ikke i eget navn. Mot slutten av nittitallet traff jeg på en felles bekjent som fortalte at Niki hadde solgt leiligheten i Atlasområdet da den ble omgjort til borettslag, og flyttet til en annen by, eller kanskje utenlands. Vår felles bekjent var usikker, siden hun selv var blitt avvist i forbindelse med flyttingen. Niki hadde brutt med Stockholm, gjort det slutt med hele byen og alle dens innbyggere og alle som noensinne hadde kjent henne her. Hun hadde lovet aldri å sette sine bein i dette mugne hølet igjen, men bosette seg et sted der det var mulig å puste. Hun fikk med seg et stort overskudd fra salget av leiligheten hun hadde jukset til seg. Jeg antar at det er sånt en hovedstad kan tilby en «helt sprø» person, i bytte mot det hun ga oss: fest, varme, kaos, utskjelling, tusen ting å irritere oss over og selverkjennelsen som følger av dette.»

Gjestene synes jeg er morsom og spennende. Ikke til å legge fra seg. Jeg fikk opp pulsen flere ganger. Det er det ikke alltid jeg får av bøker som kategoriseres som spenningsbøker. Ser at anmeldere kategoriserer romanen som et kammerspill (et skuespill som er skrevet for en liten, intim scene). Helt klart at handlingen i romanen hadde passet som et skuespill

«Ofte strevde hun med å forstå hvorfor hun hadde søkt jobb i et departement. Tanken på å jobbe i statsforvaltningen hadde ikke engang slått henne før våren hun leverte masteren, da hun hadde sett et oppslag på karrieresenterets korktavle om invitasjon til en bedriftspresentasjon og til sin egen overraskelse gjorde et såpass godt inntrykk på speed-daten, som karriererådgiveren insisterte på å kalle de korte møtene interesserte studenter fikk med de utsendte fra departementet, at hun ble forespurt å søke et vikariat som taleskriver. Hun sendte en søknad uten noen videre forhåpninger, men for hver terskel hun trådte over, forstod hun at jobben var innen rekkevidde.»

Hovedpersonen Ingrid i romanen Statsråden kommer av Birger Emanuelsen, utgitt i 2021 og på 220 sider, får jobben som taleskriver for statsråden.

«Nå hadde hun jobbet der i tre år, og selv om hun ikke klarte å plassere hele årsaken til arbeidsplassen, merket hun at hun kretset nærmere og nærmere erkjennelsen av at når viljen først går i stykker, ramler hele huset sammen.»

Den dagen vi møter Ingrid, forstår vi at hun ikke lenger er i jobben, det er planlagt avslutning for henne. Det kommer frem i andre kapittel. Romanen starter slik:

«Ingrid hadde kjørt nesten seks kilometer hjemmefra da hun oppdaget hvor lite som skulle til for å gli over i motsatt kjørebane. På europaveien foran seg så hun hvordan bilen skjenet over midtstripa, hvordan den smadret inn i den motgående trafikken, og i redsel for at det skulle skje, i frykt for å miste kontrollen, blinket hun ut mot veiskulderen og bremset ned til full stans. Bilen ble stående og pruste, halvveis ut i kjørefeltet, og ikke før et vogntog slamret forbi, med hornet blå sende mot henne fra siden, klarte hun å finne en gruslomme hvor hun kunne parkere. Regnet hadde skåret et bekkefar i den leiraktige grøfta ved asfaltkanten, og vannet var farget rødlig, nesten oransje, av jern. Utenfor den smale stien hun fulgte innover lå det tjukke gresset så langt at det lignet bregner. Jorda var fuktig, men hun hadde gode sko, og etter hvert som hun kom dypere inn mellom trærne, og skogen lukket seg, ble pusten lettere. Jeg skal ingenting, hvisket hun og fortsatte å gå. Jeg må ingenting, sa hun, litt høyere denne gangen, og lyden av hennes egen frie stemme gjorde henne ubekymret på en måte hun ikke kunne huske å ha kjent på lenge. Hadde hun ikke savnet dette? Var det ikke nettopp dette hun hadde savnet? Å ikke skulle noe, å ikke ville noe, annet enn å bevege seg bort fra det hun ifølge sine forpliktelser skulle Og ville. De siste tre årene hadde fått henne til å tenke at savn var en bortkastet, nesten litt barnslig følelse, for om hun virkelig skulle tillate seg å savne noe, ville hun måtte åpne slusene, og da ville hun savne ikke bare å kjenne denne lettheten, men alt som var ugjenkallelig: ikke kun fra tiden før hun hadde sin første arbeidsdag i departementet, men fra noe i fortiden, noe tapt og forbigått, som da hun og Eirik på en hyttetur med et vennepar hadde fått servert havregrøt og lukten av kanel hadde virket så sterkt at hun måtte unnskylde seg fra bordet.»

Jeg synes Statsråden kommer er en roman med et interessant tema. Birger Emanuelsen har selv jobbet som taleskriver, men presiserer at personene i romanen er fiktive. Det som for meg trekker romanen i negativ retning, er formen som er valgt. Det finnes ingen avsnitt i kapitlene. I tillegg til lange setninger. Jeg synes det var slitsomt å lese. Særlig i begynnelsen. Tror det var en del detaljer i handlingen som jeg overså. Og selv om det ikke har noe å si for min leseopplevelse: bokomslaget synes jeg er tragisk. Ikke fordi jeg har noe imot aper. Men jeg ser ikke sammenhengen mellom romanens handling og bokomslaget.

Omtalen er kopi fra dette blogginnlegget

«Kan man ta et helt menneske og skyve det vekk? Voi ei. Intet menneske får plass i en liten rute i prestens bok, sorte pennestrøk i kirkeboka, det er ikke der du finner meg, selv om de skrev meg ned. Selv når de meg opp på de dødes side, og krysset føyer seg til navnet Brita Caisa Seipajærvi, kommer livet mitt til å være det de forteller om meg, de som kjente meg. Eller kjente til meg.»

Jeg hadde såvidt observert romanen Kniven i ilden av Ingeborg Arvola før jeg fikk den i julepresang. Kjente igjen omslaget fra diverse bokanmeldelser uten at jeg hadde heftet meg med den. Faktisk var min første tanke at jeg skulle bytte den i en annen bok. Men heldigvis gjorde jeg ikke det. For det ble litt av en leseopplevelse. Det er skrevet mye om romanen, f eks her på Bokklubben.no:

«Brita Caisa Seipajærvi er 35 år – halvveis i livet. Hun er så vakker at mannfolkene faller som fluer. Hendene er varme og helende. Brita gjør syke dyr friske, og mennesker kan hun også hjelpe. De to barna, Aleksi og Heikki, har to forskjellige fedre. Hun har ikke vært gift med noen av dem. Den ene var allerede gift, den andre døde. Det er grunnen til at hun fire søndager på rad sto til spott og spe i kirka og ble dømt som løsaktig av presten. Brita er beryktet og skandalebefengt. Fremtiden er ikke på hjemplassen. Hun må ut på vandring! Brita og ungene pakker sleden med det lille de har og setter reinen foran. Hun reiser for godt og skal aldri mer vende tilbake til stua til mor og far med nedslått blikk. Heldigvis har hun evnen til å smile sola fram. Året er 1859.»

Kniven i ilden» handler om Ingeborg Arvolas tippoldemor Brita Caisa Seipajærvis dramatiske liv i Finnmark.

Jeg er født og oppvokst i Finnmark. Romanen fikk meg til å tenke på min oldemor Marie Magdalene. Det er ikke så lenge siden jeg fikk vite om henne og at hun i 1838 som ettåring kom til Finnmark sammen med moren og en søster. De hadde fått skyss med samer fra Nord Sverige til Finnmark. Var det hungersnød som hadde fått moren til å ta med seg barna og reise. Eller var det historien om at mannen, som var skysskar over Torneelva, var blitt ranet og drept, som hadde fått henne til å reise.

Historien om nybyggerne i Neiden fikk meg til å tenke på bøkene til Laura Elizabeth Ingalls Wilder som på norsk har tittelen Huset på prærien. Jeg har både sett filmatiseringen og lest bøkene. Dette er bøker mest for barn. Romanen til Brita Caisa Seipajærvi er ikke for barn.

Her i dette intervjuet sier Ingeborg Arvola bl a dette:

«- Brita Caisa blir omtalt som en skjønnhet, men jeg greier ikke helt å se henne for meg. Var hun virkelig så pen, eller hadde hun noe ved seg, en utstråling, noe man må legge merke til? Hvordan torde hun dra alene med to små gutter til et annet land. Fire søndager hadde hun stått kirketukt - på utstilling til spott og spe - likevel, hun kunne valgt å bli. Hun må ha vært trygg på seg selv.»

Jeg ble bergtatt av historien Ingeborg Arvola har skrevet om Brita Caisa Seipajærvi. Hun og de andre menneskene som har fått en rolle i romanen ble så levende for meg. Heldigvis er det planer om at historien blir en serie på tre bøker. Og muligens blir det en film av romanen.

Omtale fra denne bloggen

Jeg har brukt nesten to måneder på å lese siste roman i trilogien om Thomas Cromwells vekst og fall av Hilary Mantel: Speilet og lyset som ble utgitt i 2020 og på norsk samme år. Jeg kjøpte romanen samme år som den ble utgitt. Hilary Mantel døde 22. september i 2022. Jeg trodde jeg skulle klare å lese den ferdig til 1. desember, men så kom jula og «alt det der».

Det er et stort persongalleri i romanene. Selv om forfatteren har opplistet hvem som er hvem innledningsvis, er det lett å gå seg vill. Særlig når jeg har lest de to første bøkene i 2016 (Ulvetid) og 2017 (Falkejakt). Før jeg startet lesingen av Speilet og lyset, så jeg filmatiseringen av de to første bøkene. Tanken på regimet til Putin slo meg ofte under lesingen. Skremmende at et land styres slik som i Russland i 2022.

Jeg er glad jeg har kommet meg gjennom de fantastiske bøkene Hilary Mantel skrev før hun døde. For jeg må innrømme at av og til kjentes det som et slit med tanke å få lest ferdig en bok på over 800 sider. Jeg er veldig imponert med tanke på hvilket forarbeid det må ha vært for å få skrevet trilogien.

«Jula kom som den pleide og var som den pleide, lik seg selv og ulik seg selv, for nå så hun den utenfra og kunne ikke annet, selv om hun ofte forsøkte å la være, for hun savnet, hva savnet hun? Det var allerede tapt også for savnet, det var det hun lærte. Farfaren var mindre og mattere enn før og farmoren tørrere, som en av de glemte gamle rynkete potetene i bunnen av potetbingen i kjelleren, og farens bibelstemme for høy og for høystemt, og moren mer ubekvem enn ellers, eller hun så det først nå, og ingen juleaktivitet kunne dempe Elisabets angst for eksamen. Lasse løp ikke omkring og maste ikke, men var høflig og flink, stor gutt og sang alle seks sanger uten innsigelser, uten glede. Falt ikke ned som eple eller pære, men satte seg rolig ned mellom gavene, og hvis han gledet seg til noe, virket det som, var det til å kunne sitte i sofaen med de voksne og snakke stygt om Tofte. Paula ble snart tilbudt plass i sofaen og hadde ikke noe valg, satt mellom putene og kjente vulkanen.»

Etter en repeterende og kjedelig beskrivelse av familiens jule-, påske- og sommertradisjoner, traff historien om Paulas meg som et skudd. Gjenkjennelse er stikkordet. Min egen sorgfølelse da barndommens glans med jula var borte. At jeg ble konfirmert mot egen vilje. For «husfredens» skyld. Som den gang opplevdes som overkjøring. Skulle ønske at presten jeg møtte var like klok som presten Paula møter.

Romanen Femten år. Den revolusjonerende våren av, utgitt i 2022 og 183 sider, er den beste romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth. Som etter andre ekstra gode leseopplevelser ser jeg for meg romanen filmatisert.

Paula og Lasse er på besøk hos mormor og er ved rullesteinstranda, sekvensen som starter slik synes jeg er nydelig tenkt og skrevet:

«Det var en usedvanlig varm, lys og vindstille dag, og elva rant mildere og stillere enn ellers. De la seg på de store, glatte og varme steinene like ved bredden og plukket de små grønne steinene, ikke større enn rosiner som lyste på bunnen fordi de var våte. Noen var matte og likevel grønne som irr, mens andre var nesten gjennomsiktige i sola som glass, de la dem i et bærspann og sa ikke noe særlig i det milde suset fra vannet. Samfunnsfaglæreren hadde sagt at man ikke kan gå gjennom den samme elva to ganger, for den elva du går gjennom gang nummer to er en annen enn den du gikk gjennom første gang, vannet vil være et annet. Og hun forsto jo hva han mente, men syntes ikke hun kunne bruke det til noe, det gjaldt jo alt mulig, for alt forandret seg jo hele tiden som biologilæreren hadde lært dem, cellene delte seg ustanselig i kroppen så hun på en måte ikke var den samme nå som for et år siden og ikke den samme i dag som i går og ikke den samme som for to minutter siden, og likevel var hun jo den samme på den måten at hun husket hvordan hun hadde hatt det i går, og særlig hvordan det hadde vært da hun satt alene i kirken og nesten husket diktet læreren hadde lest opp på frigjøringsdagen, også nå kom det nesten før det glapp, men det var nærmere nå, så det kom vel i morgen, og bare det at hun kunne forestille seg morgendagen gjorde at hun hadde en følelse av å henge sammen selv om alt var i kontinuerlig forandring, også steinene.»

Utdrag fra dette blogginnlegget

Da jeg i februar 2020 skrev blogginnlegget:

Fyrvokterens datter på Kjeungskjær - bøker og filmer der det å bo på et fyr er tema,

kjente jeg ikke til boken til Maren Uthaug Der det finst fuglar. Årsaken er vel at romanen til Uthaug, som ble utgitt på dansk i 2017, ble gitt ut på norsk etter at jeg skrev innlegget. Uansett, det var tilfeldig jeg leste om romanen for noen uker siden, og siden den har fått så gode anmeldelser måtte den leses.

Jeg synes Maren Uthaug har skrevet en god historie. Men jeg ble ikke så begeistret som mange har blitt av denne romanen. Siden jeg, dessverre, ikke har noen utdannelse innenfor litteratur, er jeg forsiktig med å slenge rundt meg med litterære uttrykk. Men nå skal jeg driste meg frempå med at jeg synes karakterene var flate. Jeg hadde forventet en viss utvikling jf. at historien foregår over mange år.

Her i NRK radio programmet Kulturstripa 1.4.2020 intervjues Maren Uthaug om romanen. Det kan hun fortelle at karakteren Feite, rundbrenneren, har hun hentet fra oldefaren. I tillegg har andre historier fra slekta vært med på å gi liv til historien i romanen.

«Putin kom til makten ved krig, og krigen i Ukraina kan fort bli hans undergang. At han i det hele tatt kom til verden, skyldtes både flaks og heroisme. Han vokste opp med to foreldre, men var også et barn av annen verdenskrig.
Mens vi gikk gjennom ingenmannsland, funderte jeg på hvilke måter krigen har definert ham: Finnes det en forbindelse mellom beleiringen av Leningrad under annen verdenskrig, der hundretusener sultet i hjel, og beleiringen av ukrainske Mariupol, der de russiske soldatene forsøkte å sulte ut befolkingen?
Jeg bestemte meg for å skrive en bok som oppsummerte Putins langsomme kupp mot den russiske grunnloven, som han fire ganger har sverget troskap til. Opprettelsen av en kriminell skyggestat gjorde konflikt og krig til en nødvendighet. Det begynte i Tsjetsjenia.
Kvinnen i boblekåpen som sto foran meg i passkøen, hadde opplevd de mørkeste sidene av Russland. Sønnen hennes var kidnappet og drept av soldatene til Putins åndelige barn, den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov. Da hun klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ble huset hennes jevnet med jorden av bulldosere.
Samtidig har Putin tilsynelatende opprettholdt en nesten utrolig popularitet gjennom 22 år som leder: Hva er betingelsene i kontrakten han inngikk med Russland (eller i alle fall betydelige deler av befolkningen), og hvordan har kontrakten endret seg over tid?»

I 2017 leste jeg Putin - Mannen uten ansikt av Masha Gessen om ble utgitt i 2012, og jeg ble skremt av det jeg leste. Det har gått fra vondt til verre etter at boken til Masha Gessen ble utgitt.

Boken sitatet over er hentet fra er en bok som nettopp er utgitt: Krigsherren i Kreml Putin og hans tid skrevet av Aage Storm Borchgrevink.

Når det flommer over av nyheter av Putins krigføring i Ukraina og «ekspertenes» analyser av Putin, hans medsammensvorne, osv; hvorfor kjøpe og lese bøker om tema er et betimelig spørsmål. Svaret er at boken til Aage Storm Borchgrevink er interessant og godt skrevet.

I dag på NRK.no er det en artikkel med overskriften En presset president:

«Vladimir Putin har styrt Russland med jernhånd i over 20 år. Aldri før har så mye stått på spill. Nå møter han økt motstand i hjemlandet.”

Men de som er med i Putins «maktvertikal» har alt å tape på endring:

«I en artikkel fra 2017 beskrev økonomene Filip Novokmet, Thomas Piketty og Gabriel Zucman hvordan eiendom i Russland er konsentrert i hendene på en liten elite. Tallene deres pekte mot at den relative ulikheten var på linje med situasjonen før revolusjonen i 1917. Om lag hundre dollarmilliardærer og hundre tusen dollarmillionærer kontrollerte landets pengestrømmer. De hadde saltet ned mer penger i utlandet enn verdien av Russlands samlete husholdninger.
Kapitalflukten var muliggjort av skatteparadiser og vestlige staters konkurranse om å tiltrekke seg investeringer. Mens Putins elite var stjeleren, var Vesten heleren. Penger som burde vært brukt til å betale for russiske skoler og sykehus, bidro i stedet til å gjøre eiendoms prisene i London, Venezia og New York kunstig høye. Omfattende korrupsjon, svakt rettssystem, en flat inntektsskatt på tretten prosent samt ingen arveavgift sørget for at skjevfordelingen ble opprettholdt.
«Ekstrem ulikhet later til å være akseptabelt i Russland så lenge milliardærer og oligarker er lojale mot den russiske staten og det som oppfattes som nasjonale interesser,» skrev de franske økonomene. «Om denne skjøre balansen vil vedvare i de kommende år og tiår, gjenstår å se.»186
Statens oppgave er i første rekke å beskytte den nye elitens interesser, blant annet gjennom å begrense demokratiske rettigheter. Det var denne logikken som lå under Putins prosjekt om å samle Russland i maktvertikalen. Menneskerettighetsbrudd var koblet sammen med økonomisk kriminalitet. Dette oligarkiske systemet preget ikke bare Russland, men i forskjellig grad hele det tidligere Sovjetunionen, med unntak av de baltiske landene.»

Jeg kan også anbefale denne interessante samtalen på NRK’ Ekko der Aage Storm Borchgrevink deltar:

Burde vi sett ukrainakrigen komme? Kunne vi ha hindret krigen i Ukraina dersom vi hadde reagert kraftigere på Russlands aggresjon i andre tidligere sovjetstater? Var disse krigene Putins forsøkslaboratorier?

Forlagets omtale av boken:

«Hvordan kunne lederen av vårt store naboland bli så mektig og farlig? Aage Storm Borchgrevink har fulgt Russland og president Putin tett de seneste tjue årene. Nå bruker han sin kunnskap om mannen og landet til å skrive om Putin som politisk leder.
Mange har fryktet Vladimir Putin, men få hadde forventet den brutale invasjonen av Ukraina. Aage Storm Borchgrevink, har skrevet en kortfattet og levende biografi om Russlands president. Det er en fortelling om det moderne Russland, fra familien Putins tragedier under annen verdenskrig, gjennom oppveksten i Leningrad og frem til Sovjetunionens fall, som også ble alvorlig for KGB-agenten Putin. Etter et blaff av frihet på 1990-tallet, strammet Putin grepet og bygget et Russland med velstand for de få og ambisjoner om å gjenoppstå som stormakt.»

«Kjensgjerninger har en egen autoritet. Men de alene er ikke nok til å bygge opp en biografi. De må veves sammen med en hel del overbevisninger, følelser og tanker som mer eller mindre ubevisst uttrykker forfatterens livssyn. Jeg har hele tiden lagt an på å være meg dette bevisst. Under skrivingen av Picassos historie har jeg latt meg lede av en notis jeg en gang fant stukket inn i en fransk bok. Jeg oversatte den og har hatt den stående i glass og ramme på mitt skrivebord. Jeg følte etter hvert at det var Picassos personlige instruks til meg: Det som det kommer an på, er at du skriver om en mann som om du malte ham. Jo mer av deg selv du legger i det, jo mer du klarer å forbli deg selv, desto nærmere kommer du sannheten. Forsøker du å være anonym — på grunn av hat eller respekt — gjør du det verste du kan gjøre, du prøver å forsvinne. Du må være til stede, vise mot; først da blir det interessant, først da skaper du noe.»

Jeg har i tidligere vedlegg skrevet om at jeg var på Picasso-museet da jeg var i Paris i sommer, og hvor overraskende fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så. Nå har jeg lest en biografi om Pablo Picasso (1881- 1973) som ble utgitt i 1988: Picasso Mester og vandal av Arianna Stassinopoulos Huffington. Like overrasket som jeg var over hvor fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så på museet, like overrasket ble jeg å lese biografien. Overrasket ble også forfatteren, fra forordet som starter slik:

«Overraskelse er et viktig særmerke ved Picassos kunst, og overraskelse var det jeg hyppigst følte mens jeg arbeidet med denne boken. Som så mange andre i min generasjon er jeg oppdratt til å betrakte Picasso som den mest fantastiske, den mest respektinngytende, den mest originale, den mest allsidige, den mest innflytelsesrike, den mest forføreriske og helt sikkert den mest forgudede kunstner i det 20. århundre. Etter en dag på den store retrospektive Picasso-utstillingen i Grand Palais i 1980 gikk jeg til fots gjennom gatene i Paris. Jeg var nødt til å bevege meg litt for å klare å suge inn den voldsomme kraftstrømmen som hadde veltet inn over meg fra de nesten tusen Picassoene som fantes på utstillingen: malerier, tegninger, skulpturer, trykk, keramikk. Legenden om Picasso som trollmann og tryllekunstner var til fulle bekreftet. Men dypt under all beundringen og min fysiske tretthet ulmet en følelse av uro.»
To år etter den retrospektive utstillingen begynte jeg arbeidet med boken. Etter fem år — med utallige overraskelser underveis — sto legendens Picasso for meg omtrent som drømmehelten i et kjempemessig narrespill, sammenlignet med den Picasso jeg i mellomtiden hadde lært å kjenne, og som jeg har forsøkt å gjenskape i boken. Jeg følte meg nesten som Henry James da han sto overfor «en hard og glansfull edelsten ( som funklet og skalv og smeltet hen. Det som i det ene øyeblikk så ut som bare overflate, ble i neste nå til bunnløst dyp». Mannen som i det ene øyeblikk var et enestående geni, ble i det neste en sadistisk manipulator. Det virket som om et liv ledet av brennende lidenskap for malerkunsten, for kvinner, for ideer, plutselig ble til historien om en mann som ikke kunne PICASSO elske, som bare var oppsatt på å forføre, uten tanke på kjærlighet, en mann som ikke engang var drevet av begjæret etter å eie, men hadde en tvangsmessig trang til å ødelegge. «Jeg tror jeg kommer til å dø uten å ha elsket,» sa han en gang. I realiteten var det denne kampen mellom skaperinstinkt og ødeleggelsesdrift som var den innerste kjernen i hans liv, og det er denne kampen som er hovedtemaet i min bok. Vitnesbyrdene om den skapende Picasso er mangfoldige og gloriøse. Hans frodige skaperkraft er legendarisk. Med sine bilder og sine vyer satte han sitt merke, ikke bare på kunstens verden, men på hele det 20. århundre. Men det som vitner om ødeleggeren Picasso, er preget av tragedie: selvmordet til hans annen kone og til sønnesønnen og Marie-Thérese Walter, som gjennom mange år var hans elskerinne, hans første kones psykiske forfall, de nervøse sammenbruddene til Dora Maar, den strålende kunstnerinnen som han levde sammen med i «Guernica»tiden. Alle figurerer de på den lange listen over ulykker blant dem som kom for nær det destruktive nedfallet fra hans personlighet. Under arbeidet kom jeg — til å begynne med motvillig — over en god del nye eksempler på ødeleggeren Picasso, under de hundrevis av intervjuer jeg selv eller mine medarbeidere hadde i Paris, Barcelona, Sør-Frankrike eller andre steder hvor vi fant mennesker som hadde kjent Picasso mens han levde, og som utilsiktet, eller fordi de ikke hadde latt seg forblinde av myten, avslørte fakta om geniets mørke sider.»

Biografien starter slik:

«Han var død da han ble født — det trodde de i hvert fall. Han pustet ikke, og det var ingen bevegelse å se hos det guttebarnet som Dofia Maria Picasso de Ruiz fødte natten til 25. oktober 1881. Etter forgjeves anstrengelser for å få liv i barnet, etterlot jordmoren til slutt den livløse kroppen på et bord for i stedet å ta seg av Dona Maria. Don José Ruiz, mannen til Dofia Maria, og de mange av familien som hadde møtt opp for å være til stede ved fødselen, ga opp barnet som dødfødt. Men ikke slik med Don Salvador, Josés yngre bror, som var en dyktig og myndig lege. Han lente seg over barnet og blåste røyk fra sigaren sin rett inn i dets nesebor. Der hvor jordmoren hadde spilt fallitt, klarte tobakksrøyken å få til en reaksjon. Den første mannlige arving i familien Ruiz, han som fikk navnet Pablo, gjorde sin entré i livet «med en grimase og et brøl av raseri».

Vi følger Picasso fra han ble født til han dør. Selv om Picasso manipulerte de fleste som han kom i kontakt med, er det kvinneshistoriene til Picasso som er gjorde størst inntrykk å lese om. Og det var mange av dem, og disse er bare noen:

Han fikk en sønn, Pablo, med Olga Khoklova som var gift med. Maya, som var tema for utstillingen da jeg var på museet i Paris, fikk han med Marie-Thérèse Walter. Han levde mange år sammen med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma. På slutten av livet levde han sammen med Jacqueline Roque som han etter hvert giftet seg med. Forholdet han hadde med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma, er viet stor plass i biografien. Det kan virke som om Françoise Gilot, som er en kjent kunstner, fortsatt lever.

Forordet om det svært spesielle mennesket Pablo Picasso avsluttes slik:

«Jo flere oppdagelser jeg gjorde om hans liv, og jo dypere jeg dukket ned i hans kunst, desto mer løp de to linjene sammen. «Det er ikke det en kunstner gjør som teller, men det han er,» sa Picasso. Men hans kunst var så helt igjennom selvbiografisk at det han gjorde, det var også ham. Hans livsskjebne overskred grensene for personlig lykke og ulykke. Å gjenskape den ble ikke bare et personlig, men også et intenst møte med en mann hvis levnetsløp spente over 91 år og var en fantastisk ferd full av skaperkraft og ødeleggelse.»

Fra bokomslaget - kjøpte den gjennom Finn.no:

*«Mange hevder at Pablo Picassos kunst er bilde på vårt århundre — søkende, utfordrende, brutalt og fullt av håp. Like motsetningsfylt var personen som skapte denne kunsten.
Hans sprudlende kreativitet ga ham en enestående suksess, men han hadde også et sinnelag og en livsstil som kunne være helt ødeleggende for hans omgivelser.

I denne stort anlagte biografien viser forfatteren oss mannen bak myten, mennesket bak maleriene, manipulatoren bak maskene. Det er et portrett ikke bare av Pablo Picasso, men også av hans tid, hans miljø og hans verden.

Picasso kunne være sine venners beste venn og deres verste fiende. Den fanatiske Francomotstanderen var en diktatorisk familiemann. Den styrtrike egoisten var et fremtredende medlem av kommunistpartiet. Den kvinneglade bohemen var smålig sjalu. Den utadvendte verdensborgeren huset samtidig et mørkt sinn.

Arianna Stassinopoulos Huffington gir oss en populær, omfattende, men også partisk beskrivelse av kunstneren. Boken har vakt stor oppsikt, er svært omdiskutert og er blitt en enorm suksess.»*

Omtalen er fra dette blogginnlegget

«Vi hadde vært mann og kone i fire år. Han hadde flere ganger sagt at han ville forlate meg, men så døde barnet vårt, og dermed fortsatte vi å holde sammen. Han ville at vi skulle få oss et nytt barn, han sa det ville gjøre meg godt, derfor elsket vi ofte den siste tiden. Men det lykkes oss ikke.»

Jeg fant romanen Det tørre hjertet av Natalia Ginzburg på biblioteket i hylla for nye bøker. Romanen ble utgitt i 1974 og oversatt til norsk i 2022.

Det er ikke det store persongalleriet. Handlingen starter i nåtid, og allerede på første side får vi vite at fortelleren skyter ektefellen Alberto. Etter hvert får vi vite hvordan hun møtte han, hva som ledet til ekteskapet og drapet.

«Når en jente er veldig mye alene og fører et heller monotont og strevsomt liv, med slitte hansker og bare noen få mynter i veska, lar hun fantasien løpe av med seg og blir derfor forsvarsløs overfor alle de feil og fallgruver som fantasien daglig forfører henne med. Som et svakt og hjelpeløst offer for fantasien leste jeg Ovid for atten jenter som satt stuet sammen i et kaldt klasserom, jeg inntok måltidene i pensjonatets dystre spisesal mens jeg kikket ut av de gulmalte glassrutene og ventet på at Alberto skulle komme og ta meg med på en konsert eller en spasertur. Hver lørdag ettermiddag gikk jeg på bussen i Porta Vittoria og reiste til Maona, og dro tilbake søndag kveld.»

Mer skal ikke jeg røpe av innholdet i den gode romanen på 120 sider.

Forlagets omtale:

"Han hadde bedt meg gjøre klar en termos med te til reisen. Jeg hadde gått ut på kjøkkenet og laget teen, hatt i melk og sukker og helt den over på termosen, så hadde jeg skrudd lokket godt til og vendt tilbake til kontoret hans. Det var da han viste meg tegningen, og jeg tok revolveren opp av skrivebordsskuffen og skjøt ham. Jeg skjøt ham mellom øynene."

Fire år før skuddet faller, har hun møtt den mye eldre Alberto. De går lange turer langs elven og i byens gater, han har med sjokolade og bøker til henne, og han tegner ansiktet hennes i skisseboken sin. De ser ut som elskere, men er det ikke. Alberto forteller ingenting om seg selv, og hun stiller få spørsmål. Hver kveld pudrer hun ansiktet og setter seg til å vente på ham inne på det vesle pensjonatværelset. Ofte kommer han ikke. Likevel venter hun, drømmer om ham og forteller seg selv at hun er forelsket. Og selv om han sier tydelig ifra om at han ikke er det, frir Alberto, de gifter seg og får et barn. Men Alberto er en mann som blir fort lei.

I et usentimentalt og direkte språk dissekerer Natalia Ginzburg et ekteskap. "Det tørre hjertet" er en fortettet og ulmende roman om betinget kjærlighet og forvrengte oppfatninger, om trange kvinneliv og endelig løsrivelse.

«Enhver vil gjerne forstå kunsten. Hvorfor forsøker man ikke like godt å forstå fuglesangen? Hvorfor elsker man natten, blomstene, alt rundt oss uten å ville forstå det? Men når det dreier seg om et bilde, må folk plutselig forstå det. Hvis de bare kunne begripe at en kunstner skaper fordi han må skape, at han selv bare er en ubetydelig liten del i verden, og at han ikke bør få mer oppmerksomhet enn det mange andre får som gleder oss i verden, selv om vi ikke kan forklare dem. Folk som vil forklare bilder er på villspor.» Picasso

Pablo Picasso 1881-1973 Århundrets geni av Ingo F Walther er lånt på biblioteket. Utgaven er sjabby, den er skrevet i og noen sider av boken er fjernet. Hoveddelen av boken omhandler Picassos liv som kunstner, og mange av hans kunstverk er omtalt. Innimellom er Picasso sitert, som sitatet over. Interessant bok. Gleder meg til å lese biografien jeg har kjøpt på Finn.