Bokelskere.no

Jeg husker en gang jeg kom til et lite, fattig hjem i en landsby. Der begynte jeg å kjenne på nøden. Derfra begynte jeg å interessere meg for politikk, det jeg føler er politikk. Politikken er nettopp å la seg bevege av en etisk og spirituell impuls, å identifisere seg med livet til de andre, å bry seg om velstand og nød i samfunnet generelt. Da jeg følte den første impulsen, ønsket om å hjelpe noen, da jeg følte smerten ved å se at noen hadde det vondt. Allerede den gang var jeg involvert i politikk.

I den Månen Da De Røde Liljene Blomstrer kom de til De store skoger, som bare noen år tidligere hadde vært Santee-område, men som nå var strødd med gårder og nybyggergrender. Om ettermiddagen 3. juli forlot Lille Kråke og Wowinapa den leiren de hadde reist på et bortgjemt sted og gikk for å plukke bringebær i nærheten av Hutchinson-kolonien. Ved solnedgang fikk to nybyggere som var på vei hjem fra jakt, øye på dem. Ettersom staten Minnesota nettopp hadde begynt å betale en skuddpremie på 25 dollar for Sioux-skalper, begynte nybyggerne straks å skyte.

Men å være så utstoppa av pengesedler rundt alle sidene på kroppen, det gir ikke fred hverken natt eller dag. Slik var det altså å være en mektig mann. Slik ja - men det ergerlige var at han kjente seg akkurat den samme som før. Den korte foten var ikke blitt lengre, han så likedan ut når han spegla seg i sjøen, han kunne ikke ete seg mer enn mett, og om noen kom og bød ham dyre blomster istedenfor ost på kaka, så var han mann for å stå i en slik bekostning, men ville det smake?

Det begynte en uklar famling i ham, han øynet et ubestemmelig lys - og bort til det måtte han. Det fans en verden med djupere tanker, vakrere landskaper, større og klokere mennesker enn der han nå ståka omkring, og denne verdenen kunne han finne i bøkene.

Et land mot Ishavet, som alle gutter langs kysten drømte om å få komme til. Der ble det øvd storverk. Der kunne en vinne rikdom, der kappsegla karene med døden. En folkevandring hadde søkt der opp gjennom mange hundre år, og en god del bleiv på sjøen. Noen kom heim med en blank skilling, men de fleste segla livet igjennom i fattigdom. Og likevel - dit opp søkte de igjen, år etter år, den ene slekta etter den andre. Det var eventyret. Dit måtte de. Og nå var det hans tur. Nå så han Lofoten.

Han sa, her henter de fattige sin rikdom, her henter de svake sin styrke. Hit går den redde og finner håp. Og må en ikke bøye sitt hode for en makt som kan gi menneskene en rikdom som ikke fins og en styrke som svekker dem i samholdet og et håp som fratar dem alt håp for dette liv?

For vi vet jo ikke av noen annen Gud enn naturlovene, enn livet. Og vi krenker livet selv. Verden er blitt bygd skjevt, med noe slags innretning som gjør en mengde mennesker til jagete dyr i tilværelsen og et fåtall som har det svimlende godt og ikke kan skjønne at ikke alle de andre er glade for det og gjerne lot seg piske til døde for det. Og selve dette er vold mot livet synes jeg. Det er ikke naturens mening at det skal være slik. For naturen har nok til alle.

Jeg likte den da jeg var ung. Jeg likte den den gangen jeg trodde kjærlighet var noe muntert og festlig. Der står "kjærlighet", hvor det skulle stått "elskov".
Jeg spurte om hun ikke mente det var noenlunde det samme. Da så hun på meg. Du vet like godt som meg at elskov er nytelse og - gjerne for meg - lykke. Og at kjærlighet er heller - å ja. Helst jævlig.

You are not unfamiliar with the anxieties that precede armed conflict, you say? Aha! Then you have been in the service, sir, just as I suspected! Would you not agree that waiting for what is to come is the most difficult part?