Dette er boken for deg som elsket "Boktyven". Det er 2. verdenskrig og vi følger en ung, blind jente i Frankrike og en ung, teknisk begavet barnehjemsgutt i Tyskland. Samtidig som vi følger de to ungdommene, får vi en parallell historie om jakten på en stor edelsten som den tyske statsmakten vil ha taket i. En vet selvsagt fra starten at livene til disse to vil krysse en dag, men ikke når og hvordan, og det gir en underliggende spenning. Jeg synes boken passer aller best for folk under 25, men jeg som er 51, likte den godt!

Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet, for jeg elsket "Den lukkede bok" av samme forfatter. Der "Den lukkede bok" var om Georg Brandes samtid, er denne satt til vår egen tid. En ung, svært urban arkitekt skal ordne opp med sin fars begravelse i en liten dansk landsbygd, men han blir stadig holdt igjen i bygden, og bygger etterhvert opp en ny tilværelse der med å realisere et bygg hans far aldri fikk bygd opp. Han har tenkt å være observerende, og prøver å la være å involvere seg i innbyggernes liv, men ender opp med å rote til og å få sterke bindinger overalt i bygden.

Min innsigelse er at den er litt forutsigbar. Hvis du vil lese om tilsvarende tematikk, vil jeg heller anbefale "Mors gaver" av Enger.

En kvinne rydder opp i sin mors saker, og særlig ser hun på julegavelistene som moren sirlig har ført opp hvert år. De er det strukturelle prinsipp som boken fortelles rundt. Familiens historie veves sammen gjennom disse små øyeblikksbildene av gaver gitt og gaver mottatt gjennom årene. Jeg er omtrent like gammel som forfatteren, og dermed fortelles litt av min historie også, kjennes det som. Jeg synes det er en fortelling om tap. Noen lister er levningene som er igjen etter et rikt liv og datteren prøver å gi dem liv og innhold for å kunne holde på moren sin litt lengre og for å få et bilde av hvem hun egentlig har vært i tillegg til å være morsfigur.

Jeg var rett og slett sjokkert over å finne en så spennende dystopitrilogi jeg ikke hadde hørt om, og så var den til og med skrevet av C. S. Lewis! De tre romanene er svært forskjellige, nesten som om tre forskjellige forfattere har skrevet dem, og den første er desidert mest spennende, synes jeg. Lewis har rett og slett maktet å skape fantasier om liv på andre planeter som er helt annerledes enn det en har lest før. Levende liv er annerledes enn på jorden, lyder er annerledes, samfunnssystem helt forskellig, og så forskjellig at en tenker at han faktisk klarer å beskrive noe som ikke fins, ikke bare noe som er nesten likt noe vi har sett på jorden allerede. Bind tre foregår på jorden og er svært dyster.

Jeg fikk denne boken av en nederlandsk venninne. Jeg hadde gitt henne The Miniaturist i gave, og samtidig spurte jeg henne om tidskoloritten og den historiske rammen stemte. Selv om hun mente den var ganske korrekt i fremstillingen, sendte hun meg The Cost of Sugar for å vise hvordan sukkerproduksjonen til nederlenderne virkelig gikk for seg i produksjonslandene.

Vi følger en plantasje i Surinam der slavedrift gjør det mulig å produsere billig sukker. Slavene blir behandlet som dyr, og de gjør etterhvert opprør. Språket er interessant: Forfatteren bruker en god del surinamske replikker med oversettelse.

Forfatteren er selv vokst opp i Surinam og blir sett på som en ekspert på surinamsk historie.

The Cost of Sugar er også filmatisert.

Det er en forutsetning at du har fulgt med på Downton Abbey for å ha glede av denne romanen. Jeg har bare sett en episode her og der og er nok dermed ikke i målgruppen. Ellers er det en klassisk oppbygget feelgoodroman. Handlingen er lagt til en bygning for velstående mennesker der en butler arrangerer Downton Abbey-kvelder for beboerne. Selvsagt fører disse samlingene leietakerne sammen og leserne blir kjent med bakgrunnshistoriene til både dem og butleren.

Jeg synes det ble ganske kjedelig, selv om jeg burde forstått hvilken bok det var...

Det gjør nesten vondt å gi en roman av Amy Tan terningkast 3, men dette var ikke et spesielt vellykket prosjekt. Den virker ikke gjennomarbeidet nok. I tillegg var det innbindingsfeil i den første versjonen jeg leste, slik at det plutselig manglet 50 sider. Jeg synes hun repeterer seg selv, og at boken er 200 sider for lang. Jeg har lest bedre om kurtisaner før. I enkelte deler av boken, særlig da hun tar for seg hovedkarakterens barndom, er det interessant, men det taper seg etter hvert når nye karakterer forteller, og jeg som leser blir rett og slett uinteressert i å finne ut hvordan det går. Jeg leste boken ferdig, men det var mest på trass.

Leste du noen gang 84, Charing Cross Road? Hvis du likte den, vil jeg påstå at du vil like denne også. Komposisjonen ligner. Alt leseren får vite, er formidlet via brev som krysser havene og årtiene. I nåtiden brukes også epost og sms. En mann i London med bakgrunn fra mange steder i Europa, og en kvinne i Paris med lignende bakgrunn, finner hverandre via en annonse; kvinnen har et bilde som hun mener fremstiller hennes mor som ung, og på bildet er også noen andre personer hun ikke kjenner identiteten til. Hun har ingen å spørre, så hun setter en etterlysning i avisen.

Hvert kapittel starter med en malerisk beskrivelse av motiver i forskjellige gamle foto. Det at resten av romanen er fortalt gjennom brev, gjør boken levende og handlingsmettet, og det at du må vente på neste brev for å få mottakerens reaksjon, gjør at spenningen holdes konstant. Litt etter litt avsløres fortiden gjennom fotoene og det betrakterne klarer å grave fram på grunn av dem.

Jeg lyttet til denne boken via lydbokappen Storytel i grunnen bare fordi jeg lette etter en bok som ble opplest av Penelope Rawlins. Hun er en fabelaktig leser. Denne romanen har tre opplesere, og i tillegg til Rawlins nydelige representasjon av den kvinnelige hovedkarakteren, gir Jeremy Swift en gripende, levende stemme til romanens mannlige.

Det er ikke skrevet mye om forfatteren, Hélène Gestern, på nettet. Hun er fransk, og hun har vunnet flere priser for akkurat denne romanen.

Deilig klisjé: Lydbok på engelsk: Lest inn av Penelope Rawlins. Romanen er ikke god; den er en klisjé med klisjé på, men likevel har jeg kost meg gjennom den, mest på grunn av at Rawlins er en fabelaktig leser. Hun gjør romaner til de reneste hørespill.

Dette er en romantisk søtsuppe, der alle kjente gater og steder i New York er listet opp, og plotet er kjent fra omtrent alle andre kjærlighetshistorier du har sett/hørt/lest.

Akkurat nå var det dette jeg trengte å lese: Ukompliserte kjærlighetsforviklinger som gav hjernen pause. Trenger forstanden din en mental skylling, kan dette være boken for deg...

Jeg gir terningkast 4, for det er ikke et fantastisk drama. Likevel er dette et stykke jeg bruker mye! Det er gull i undervisningssammenheng, for det er et fortettet drama med kun 3 karakterer, og det kan leses i løpet av en dobbel undervisningstime. I videregående vil alle, selv de som leser sent, komme seg greit gjennom dette skuespillet. Og det er spennende innhold, så elevene driver seg selv gjennom det. Jeg deler klassen opp i grupper på 3 (evt. 4, så leser en sceneanvisningene), og så får dramaet utfolde seg.

Jeg skulle ønske dramaet ble trykket i nytt opplag, for jeg tror ikke det er å få tak i.

Romanen ble nominert til The Man Booker Prize i 2014 og er en underlig sak hvor fortellerteknikken gjør at du ikke helt vet hva du leser før langt inn i boken. Likevel føler du deg ikke forvirret, så ikke la deg skremme av den opplysningen.

Hovedkarakteren mistet ikke mindre enn to familiemedlemmer i løpet av kort tid da hun var barn, og som ungdom forsøker hun å forstå hva som har skjedd. Broren er bare forsvunnet, og hun prøver å nøste opp i hva som har skjedd med ham. Dette er ikke en kriminalroman, men heller en bok som viser hvordan en historie kan se helt forskjellig ut sett fra forskjellige personer og også fra forskjellige ståsteder i livet.

Det er mye intertekstualitet i denne, og det at jeg har lest de fleste tekstene det vises til, høyner min leseopplevelse. De som har studert evolusjon og psykologi vil nok kunne kjenne se en ekstra dimensjon, men det er ikke nødvendig med bakgrunnskunnskap for å nyte boken.

Hovedpersonen er kompleks og har en litt skrudd og ofte humoristisk tilnærmelse til livet. Spesielle oppvekstforhold har gjort henne rar og såpass spesiell at hun ikke passer inn noen steder.

"Hadde vi kastet terninger, ville Rune Christiansen fått en sekser. Ja, en sjuer", skriver Krøger i Dagladet. Brenner og bøkene fristet også lesere til å lete fram denne romanen. Derfor: Jeg hadde så lyst til å elske denne boken! Men det gjør jeg ikke. Jeg har ikke lyst å kaste terninger, heller, for jeg kan ikke påstå den er dårlig, bare så fjern og full av LEDE. Den kvinnelige hovedpersonen er litt som Hustvedts protagonist i Sommeren uten menn: Som en kvinne av en annen art enn kvinne, uten gjenkjenningsverdi i alle fall for undertegnede. Jeg klarer heller ikke å fri meg fra at den er skrevet for eliten, med namedropping som ikke har annen funksjon enn å holde leseren på avstand hvis han/hun ikke har den rette bakgrunnen: "Visste Agnes at Roland Barthes døde etter å ha blitt påkjørt av en bil? Stemte det at Daphne du Maurier hadde et forhold til skuespilleren Gertrude Lawrence? Var Robson Walser virkelig så forrykt at han hørte stemmer" (s. 108). Jeg har lest og liker Roland Barthes, men finner ikke denne jeg-vet-om-alle-disse-menneskene interessant. Som du skjønner; denne boken irriterte meg.

Jeg har forstått at mange har lovprist denne romanen, men selv forstår jeg ikke hvorfor. Den fikk meg bare til å føle meg uintelligent, og nå som jeg skriver dette, kjenner jeg meg slem.

Denne boken er så vakker at det er til å gråte av. Jeg pleier å dele bøker inn i om de er "nobelprislitteratur" eller ikke når jeg skal forklare i hvilken grad en bok er riktig god eller mer underholdende. Denne romanen er helt klart nobelprislitteratur. Språket er poetisk, det virker autentisk for stedet handlingen er lagt til, og det har et herlig indre driv. Hovedpersonen setter seg ned på en stol i et fremmed kjøkken, og bare en enkel handling som dette blir skildret på en slik måte at det river og sliter i leseren.

Fikk denne anbefalt siden jeg er interessert i slektsgranskning. Boken er ubegripelig kjedelig og med premisser ingen lesere kan kjoepe. Det er nesten flaut aa sette den paa leselisten, men folk maa jo advares.

Jeg maa innroemme at jeg ble litt skuffet, for jeg har lest ting av Hustvedt jeg virkelig har likt. Med denne romanen skjoenner jeg at amerikanske kvinner lever totalt forskjellige liv fra norske, faktisk saa mye at jeg omtrent ikke kjente meg igjen i noe. Jeg klarer ikke aa synes at protagonisten er spennende eller kan "si" meg noe viktig.

Jeg fant noe av det samme som en annen leser: jeg elsket boken uten helt a forsta hvorfor. Stillferdig, men intenst pa samme tid.

Boken er ganske underholdende. Hvis du leser på bokomslaget, så er det akkurat det du får, verken mer eller mindre. Både den, Thomas Espedals "Gå" og Rachel Joyce's The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry får deg virkelig til å ville GÅ.

Hva gjør du om du finner ut at mannen din har gjort noe aldeles forferdelig for lenge siden, før dere giftet dere? Denne boken er god på å levendegjøre akkurat dette etiske dilemmaet. Den får deg til å tenke, og det er lett å kose seg med den, til tross for at den har klare svakheter: En del klisjeer, og ufrivillige karikaturer.

Kort og godt: Jeg liker denne. Språket er deilig. Det skjer lite på det ytre plan, men mye på det indre, og alt er fortalt så pussig. Og hvis du har lest mye, vil du finne spor av et utall andre bøker inne i denne. En gavepakke for både folk som leser mye og folk som ikke har lest noe i det hele tatt.

Du forsvinner i bøkene, i livet til Ditlevsen mens du leser. Anbefales ikke til personer med hang til depresjon for hun er altfor flink til å vise oss mørket.