Bunny Munro er en cocksman, en salesman og snart en deadman. Bunny lever for kortvarig gleder. Rus og sex. Bunny Munro II har ingen hemninger. Han selger kosmetikk og har sex. Det er det han kan. Døgnets timer brukes på å ha sex, fantasere om sex og/eller runke.
Denne infantile måten å leve på går på et vis. Helt til kona hans tar livet av seg. I en slag skyldfølelse og et forvirrende fluktforsøk tar han med seg sin niårige sønn, Bunny Junior, ut på en salgsturne. Bunny sliter med å sile vekk fantasiene og han mister grepet om virkeligheten. Han blir vrengebildet av Dorian Gray.

Det er mørkt og det er vridd. Litt Lynch, en bit Burroughs og en dæsj southern gotic ala McCarthy. Humoren er bitter som kald kaffe. Bunnys verden er møkkete og glorete på samme tid. Se for deg 70- talls porno. Mye hår og nærbilder. Og det er kaldt. Rått engelsk regn og en hjerteløs hovedperson. Jeg frøs når jeg leste denne boka.

Historien sier mye om å være misbruker. Om å være høyt oppe på amfetamin og sprit; å være en Duracellkanin (om å være gira enten det er på dop, alkohol eller sex). Cave skriver bra om å være rusa og fornedrelsen etterpå. Skamstanken. Og veien videre nedover, den deliriske reisen mot slutten; fornektelsene. Og øyeblikket en skjønner at en er en drittsekk! Rake veien til helvetes bakporter

Som ofte i Caves tekster er Djevelen tilstede og gjenferdene eksisterer. Cave himself har en cameo. Bibelske symboler og sangtitler er slengt inn i mixen. Teksten er et mekka for oss som elsker popkulturelle referanser. Det blir aldri det samme å lytte til "Spinning around" av Kylie.

Cave har mye han prøver å formidle. Noe om det skrudde med fokuset på sex i vår samtid. Alle plakatene med seksualiserte halvnakne tenåringsjenter som Bunny fantaserer til, beskrivelsene av kvinner kun basert på romper og pupper og de nedrige overgrepene. Men det ble for mye. Jeg gikk lei. Samtidig: om boka ble skrevet for å sjokkere var den for tam.
Og så det underliggende motivet om fedrenes synder. Tre generasjoner med navn Bunny. Må vi følge i våre foreldres fotspor?

Ingenting av dette gjør at jeg kjenner sympati med Bunny. Bunny er ikke bare en dårlig fyr, han er bare ikke en bra fyr. En helt vanlig mislykka fyr. Jeg brydde meg ikke om han angret og/eller fikk tilgivelse før han døde. Eller om han blir pult av djevelen som straff.

Utdrag: "Next to her is the seriously sexy Helen Claymore, who also gives Bunny nasty little looks, but Bunny can see that her heart isn’t in them and that she is clearly up for it. This is not an opinion but a statement of fact. Helen Claymore is dressed in a tight black tweed suit that does something insane to her breasts, militarizes them, torpedoes them, and something out of this world to her depth-charged rear end. Helen Claymore has been transmitting signals to Bunny in this way for years, and Bunny takes a deep breath and allows himself to open up to her vibes like a medium or spiritualist or something. He gives vent to his imagination and realizes for the millionth time that he has none and so he pictures her vagina. Bunny marvels at this for an unspecified moment. He sees it hovering before his eyes like a holy apparition and intuits the wonder of it and feels his dick harden like a bent fork or a divining rod or a cistern lever—he can’t decide which."

Boka kjennes noe unødvendig. The Death of Bunny Munro er ikke stor litteratur. Les boka for det såre portrettet av Bunny Junior! Han er perlen i alt det triste og kjedelige.
Boka er en bagatell i Nick Caves deilige vridde univers. Lytt til låtene hans isteden!
(I still love you, Nick!)

Omslaget er en vinner da!

Morbid moro!
Arvingene - Gareth P. Jones "Tvillingene Lorelli og Ovid Thornthwaite hadde prøvd å ta livet av hverandre så lenge at ingen av dem kan huske hvilket mordforsøk som var det første. Var det da Lorelli satte opp et skuespill om den franske revolusjonen, og Ovid skulle spille en aristokrat som ble henrettet med en ekte giljotin? Eller var det den lange, varme sommeren da Ovid klarte å fylle en ispinne med kompakt, men livsfarlig sprengstoff, som skulle detonere når isen nådde smeltepunktet?"

Slik starter Arvingene, og det var lett å bli glad i Lorelli og Ovid. De er kreative, kule og smarte trettenåringer. Deres søskenrivalisering er morbid og morsom lesing. De vokser opp uten foreldre, uten Internett og tv, men med en underlig stab som passer på og utdanner dem.

Livet til tvillingene får en brå vending da de bestemmer seg for å slutte med mordforsøkene. De inngår våpenhvile og tilkaller en advokat for å få endret testamentet slik at ingen av dem vil tjene på den andres død. Advokaten har med seg sin sønn Adam og bosetter seg på godset for å telle opp innboet. Mordforsøkene fortsetter. Hvordan kan det skje?

"Våpenhvile", gjentok broren og smilte bredt.
De bøyde seg over bordet og tok hverandre i hånden. Etterpå forseglet de avtalen med to stykker bursdagskake som de byttet med hverandre fjorten ganger før de begynte å spise, i tilfelle et av stykkene skulle være forgiftet.

Lorelli og Ovid minner meg litt om Wednesday og Pugsley fra Addams Family. Jeg elsker den familien. Både den gamle tv serien og de nyere filmene er underholdende. Som nevnt; tvillingene er tøffe, men handlingsforløpet er for forventet og humoren er forutsigbar. Skrivestilen minner meg om en serie som het En rekke uheldige hendelser av Lemony Snicket.

Men - jeg er ikke i målgruppa. For de mellom ni og tolv er dette en morsom bok med en grøssende krimgåte, heftige hemmeligheter og mange mistenkte. Julegavetips!

Jeg kjøpte boka for omslagets assosiasjoner til Addams Family og gotiske herregårder. Omslaget er fortsatt fint. Boka står med bildet vendt ut i hylla.

"Selv om år har passert, håper jeg min beretning er tro mot sannheten. Jeg har sett, nå skriver jeg."

Fra baksideteksten: Et FN-fly lander på en herjet flyplass. Den utflyttede fortelleren kommer tilbake til et land totalt ødelagt av krig. Som fotograf, beskyttet av vakter, beveger han seg omkring i den avsperrede hovedstaden. Romanen reiser det interessante og skremmende spørsmålet: Hva om Norge var rammet av borgerkrig? Og hva om man kom tilbake til et hjemland som ligger i ruiner.

Jeg hadde det vondt da jeg leste En vakker dag. Boka er en opprørende historie, en absurd og detaljert skildring av en reise gjennom et krigsødelagt område. Et Norge i borgerkrig skildres grusomt og grotesk.

Vi får ingen forklaring på hvorfor det ble krig. Ingen fakta om når, hvordan eller hvorfor. Bakgrunnshistorien er tynn, tam mot den voldsomme lidelsen. Jeg tror det er en hensikt at hovedpersonen og den ytre rammen er fargeløse mot de forferdelige herjingene og handlingene vi blir vitne til.

Hovedpersonen er en navnløs fotograf som, etter å ha mottatt et brev, reiser tilbake til hjemlandet Norge. Han dokumenterer besøkene på sykehus og i flyktningleire. Han dokumenterer, deltar ikke.

Språket er krystallklart og rent; kjølig distansert. For å understreke at hovedpersonen er en observatør, at vi lesere er observatører. For hva gjør jeg for de som opplever dette i dag? For barna som vokser opp og ikke kjenner annet enn krig og sult. Jeg gjør for lite.

Jeg kjenner ikke smerte fordi jeg er redd dette skal skje i Norge, jeg kjenner smerte fordi for mange av oss kun er observatører av alt det redselsfulle som skjer andre steder i verden.

En vakker dag er en nødvendig bok, en viktig påminnelse om at ikke alle har en like trygg hverdag som jeg har. En slags kvalmende maktesløshet sitter fortsatt i meg etter endt lesing. Om mennesker som reduseres til dyr av vold og nedverdigende handlinger. Om mennesker som lever på andres tap.
Og lukta! Stanken av søppel, lik og alt som råtner følger meg. Boka hadde en sterk effekt. Det er sjelden fiksjon engasjerer meg så intenst.

Samtaler med helt spesielle helt vanlige menn
Jens M. Johansson har intervjuet femten menn. Femten menn som er interessante på hver sin måte. I sine offentlige roller som forfattere, musikere og filmmakere; som personligheter og som privatpersoner.

Som leser får vi små glimt inn i personenes verden, vi oppdager nye sider; irriterende og interessante detaljer. Mange av de intervjuede sliter med ensomhet, med å være synlige og de gir råd om hvordan en løser det mot den offentlige verden (ofte alkohol!). Flere er åpne om sin sårbarhet, om sorg og smerte. Om barndom og egne barn. Og om døde fedre. Og er det en fasit på myten om at mange mannlige kunstnere mistet sine fedre i ung alder?

Flere av samtalene leste jeg to ganger. Jeg ble litt klokere og kjente økt forståelse.

Portrettene sto på trykk i Dagens Næringsliv fra 2004 til 2011. Min største frustrasjon med boka var at noen av samtalene ble for utdaterte, for irrelevante.

Det var uvant at det ikke var bilder av de intervjuede, men jeg likte det. Et bilde kunne ha forstyrret den magien ordene skaper. Det blir mer plass til mine indre bilder uten fotografier.

Johansson skriver i forordet: "Jeg kan lure på hvordan disse stakkars menneskene jeg har portrettert egentlig føler det å bli silt gjennom meg, å ufrivillig bli litt som denne mannen de har snakket med i noen timer på et hotell, i en restaurant, eller under et besøk i deres eget hjem, selv om de var noe helt andre, helt uavhengig av meg. Jeg kan lure på det. Men det plager meg ikke. Det er sånn det er. De er sett gjennom mine øyne. Det er mitt blikk".

Listen over mennene vi blir litt bedre kjent med gjennom Johanssons blikk:
Kjell Askildsen
Jon Fosse
Haruki Murakami
Jan Eggum
Lukas Moodyson
Even Benestad
Tore Renberg
Per Petterson
Jonathan Franzen
Dag Solstad
Lars-Lillo Stenberg
Lars von Trier
Fenris
John Ajvide Lindquist
Karl Ove Knausgård

Hva ville du gjort om du ble stoppet på grensen med en stor bunke pengesedler, 113 gram marihuana og asken til en avdød?

Et utrolig sammentreff er en ung gutts dannelsesreise ved hjelp av en vietnamveteran, lesingen av bøkene til Kurt Vonnegut og en vanskelig beslutning.

Det er også en historie om et underlig vennskap fortalt med vennlighet, varme og humor.

Samt ett innlegg i debatten om assistert dødshjelp. Bør en selv får velge når en skal dø?

Alex (også kalt Lex, etter Lex Luther siden han er tilnærmet skallet) er en ung gutt som ved et utrolige sammentreff overlever et møte med en meteoritt. Han får epileptiske anfall etter hendelsen og blir mobbet på skolen.

Disse opplevelsene gjør han innadvendt. Alex er en nerd med en stahet og nysgjerrighet som irriterer og morer. Han er både naiv og bedrevitende. Samt fascinerende tro mot seg selv.

Isaac Peterson er en ensom enkemann. Noen år inn i vennskapet med Alex får han diagnosen PSP og beskjeden om at han fort vil miste evnen til å snakke og etterhvert bevege seg. Alex og Mr Peterson tar et valg som vil endre alt.

Irritasjon: Når Frankenstein brukes om monsteret og ikke skaperen. Argh!

Et utrolig sammentreff oser av leseglede og nysgjerrighet etter kunnskap. Jeg lærte mer om ulike ting som hjernen, hasjdyrking og astronomi.

Jeg er glad for at jeg fikk være med på reisen til Alex og Mr Peterson.

Tror du på gjenferd?

Vinterfolket handler om sorg så sterk at en er villig til å gjøre alt for å få sin kjære tilbake til livet.
Vi følger Saras smertefulle galskap etter datteren Gerties død på tidlig 1800- tallet. I nåtid blir vi kjent med Ruthie og hennes forvirring etter morens forsvinning og oppdagelsen av Saras dagbok. Og samtidig møter vi Katherine som jobber seg gjennom sorgen etter at mannen døde. I bygda West Fall har barn forsvunnet i årevis og det har skapt en urban legende om et gjenferd som dreper. Og det fins et rykte om en oppskrift på hvordan en kan vekke de døde. Historien veksler sømløst mellom de ulike personene og tidsepokene, og veves godt sammen.

Ruthie er min favoritt, en bra skrevet heltinne. Hennes tenåringstrassighet og lengsel ut fra bygda er gjenkjennelig. Hun må ta noen tøffe valg og erfarer uhyggelige hemmeligheter underveis i historien. Hun interesser meg som karakter, og jeg kjenner sympati. Jeg heier på Ruthie!

Historien er uten store fakter, men med sterke underliggende følelser. Det er ingen direkte ekle scener, men intensiteten kjennes fysisk. Jeg kjente på smertefølelsen under lesingen, på kulden fra både vinteren og fraværet av den en elsker. Jeg liker at boken er stille og har en nærmest skjør stemning.

Det er en renhet i språket som kler romanens snødekte landskap. Ordene faller lik snøkrystaller mot bakken, i en jevn fin rytme.

Historien har et par twister som jeg ikke forutså og jeg holdt pusten en gang. Boka er ingen kommende klassiker, men en fin fortelling om spøkelser og savn.
Jeg koste meg med Vinterfolket.

Handlingen foregår i en liten finsk kystlandsby. Det er vinter og frosten smyger seg inn i teksten og under huden.

Enken Anna bor alene i et stort hus, Søsknene Kati og Mats deler et rom over matbutikken. Etterhvert bor Kati og Mats i Annas hus.

Kati har ansvaret for sin bror Mats. Hun gjør alt for å glede han, men hun kjenner ikke glede selv. Kati er innesluttet og mutt. Mats er et barn i voksen forkledning.

Den ærlige bedrageren er for meg en historie om ensomhet og fraværet av intimitet. Samt om ansvaret som kommer med å være intim, ved å innlede vennskap. Og om bevisstgjøringen av egne handlinger når en ikke lenger er alene.

Det handler også om å være annerledes. Som Kati. Og Mats. Om å være utenfor fellesskapet. Å være utenfor er så mye mer synlig i et lite samfunn. Det er ingen som liker Kati. Hun er ikke lett å kjenne vennlighet for. Anna prøver.

Tove Janson skriver godt om de ulike båndene vi mennesker knytter, både de praktiske og de basert på følelser. Jeg liker samtalene mellom Anna og Mats om eventyrbøker. Hvordan bøkene skaper rom for fortrolighet og nærhet mellom de to.

Gråsonene mellom godt og ondt er rammen rundt historien. Kati lurer Anna for husrom og penger; trygghet for broren. Anna lurer Kati for selskap. Hvem er den egentlige bedrageren? Les selv da vel!

Et interessant undertema er balansegangen mellom å være autentisk og å tekkes andre. Anna maler detaljerte vakre bilder av skogbunnen. Forlaget hennes har fått henne til å legge til blomstrete kaniner i bildene. Annas bilder blir utgitt som barnebøker og det blir laget plastfigurer av kaninene.(Jeg valgte å overse koblingen til Janssons eget liv da jeg leste boka).

Et minus med boken er den noe gammelmodig oversettelsen. Den gjør at noen av setningene blir for lange og noen ord litt latterlige (som - for meg - stundom i utdraget).

Den ærlige bedrageren er min første voksenbok av Tove Jansson - og jeg er glad for at jeg leste denne lille stille romanen. Boken er en vakker og varsom fortelling om et umulig vennskap.

Omslagskaninen har jeg kopiert og hengt opp på veggen i blå ramme.

Jeg gikk på butikken for å kjøpe middag. Da jeg kom hjem hadde jeg kjøpt en bok isteden. Sånt skjer.

Det er mange bøker som står i kø for å bli lest her mellom bokstablene. Men jeg har savnet Skarphedin Olsen så jeg lot han snike helt forrest i køen. Så da ble det knekkebrød til middag mens jeg leste Pergamentet.

Og det var et godt gjensyn* med Olsen og hans nevø Fredric Drum. Jeg ble sittende vet kjøkkenbordet til jeg var ferdig med boken.

Kryptologen Linus blir funnet myrdet og sporene leder mot hans kone Livia. Flere menn blir funnet drept. Alle med samme våpen. Det viser seg at alle de drepte har forsket på Voynich -manuskriptet. En kardinal følger med fra sidelinjen. I middelalderen oppdaget en munk en bok som ikke kunne brennes. Kan Skaphedins skarpsindighet løse mordmysteriet?
Boka er en underholdende lek mer enn en spenningshistorie. Som leser skjønner en fort hvem skurkene er, men det gjør ingenting. Nygårdshaugs krimbøker flommer over av fortellerglede, et sprudlende språk, gåter og ikke minst mat og vin. Jeg har gitt opp å prøve å like Stiltonost, men det var som om jeg kjente ostestanken under lesingen. Stiltonost og billig rødvin.

Det er mye humor i Pergamentet. Jeg både fniste og lo høyt.
Nygårdshaug har lagt inn litt Dan Brown (en forfatter av spektakulær litteratur heter David Broomfield i boka) parodi med gale geistlige og manuskripter som ikke må dekodes. Selvfølgelig er kryptologi og koder en del av historien.
Nygårdshaug bruker den populære oppskriften med å blande vitenskapelige og historiske fakta med mytologiske og religiøse påfunn. Heldigvis ispedd en dose tull og tøys.

Slutten er et nikk mot Tom Egelands romaner

Bokens pergament, Voynich-manuskriptet, finnes i virkeligheten, men ingen har klart å tyde det ekte pergamentet enda.

En dag - snart - skal jeg lese alle bøkene om Drum og Olsen på nytt. Og jeg håper at Nygårdshaug skriver enda en bok med disse to.

Den sommeren Devlin Jones var 21 fikk han sommerjobb på fornøyelsesparken Joyland. Han fikk nye venner, Tom og Erin som han både bodde og arbeidet sammen med. En kveld så Tom et gjenferd i The House of Horrors. De fant ut at en ung kvinne ble myrdet i en av spøkelsestogvognene noen år tidligere. Morderen ble omtalt som The Funhouse Killer. Erin hjalp han med å samle informasjon om tidligere uoppklarte mordsaker på unge kvinner. Ved sesongslutt dro vennene tilbake til sine studiesteder. Devlin ble værende på Joyland som en del av vaktmestercrewet. Han var besatt av tanken på å selv se spøkelset i The House of Horrors. Han ble også kjent med Annie og hennes syke sønn Mike. Begge får stor innvirkning på hans liv og jakten på The Funhouse Killer.

Devlin lærer om vennskap, seg selv og om å forholde seg til savn og død den sommeren. Og om å slippe taket og ta farvel.

Joyland er en nostalgisk skildring om å være ung, en reise i en gutts liv sommer'n 1973. Omslaget lovet meg pulp horror. Det fikk jeg ikke. Jeg ønsket meg mer av mordmysteriet. Men en fin, varm og melankolsk oppvekstskildring fra 70- tallet er helt greit. Stephen King er god på det også. Han er en dyktig historieforteller.

Jeg bladde meg gjennom de første sidene av boka, irriterte meg over hvor lite i teksten som hang sammen. Og så - uten å ta pause - oppdaget jeg at jeg nærmet meg slutten på boka. Timene hadde forsvunnet; jeg var forsvunnet inn i historien. Jeg hadde lest over 250 sider uten å bli rastløs. Også en ungdomsroman da!

Jellicoe Road tok meg med på en overraskende nydelig reise om de ukene som endrer alt for Taylor.

Boka handler om å bli forlatt - og om å bli funnet, om drømmer som knuses - og om håp. Om hvordan en kan lære å overleve med savn og sorg, men også om den legende kjærligheten.

Det er en ungdomsbok så den inneholder vennskap, tenåringsdrama og forvirrende følelser. Litt klining og musikk. Det kjennes ekte. Gjenkjennelig. Som en voksen leser var det vanskelig å ikke blande inn egne minner fra ungdomstiden under lesingen.

Noen scener, som når Taylor treffer igjen en venn fra Sydney, er smertefulle. Historien fra fortiden med Webb, Narnie, Tate, Jude og Fitz har mange triste elementer. Men boka tipper ikke over til å bli sentimental eller for klissete

Historien er ikke original. Men det er noe med måten Marchetta skriver på som gjør fortellingen frisk og fanget meg. Språket flyter fint og det er en rytme i historien som gjør personene levende. Det er en godhet mellom linjene. Som valmuene på omslaget (les boka så skjønner du!)

Taylor er en troverdig hovedperson. Hun er moody tenåring, en forvirret ung kvinne - og en tøff heltinne. Hun er både sårbar og sterk. Som leser forstår jeg de valgene hun tar og hun utvikler seg gjennom historien. Jeg ble engasjert i hennes historie.

Noe av det beste jeg vet er å bli overrasket positivt som leser. Jellicoe Road klarte det

Gutt møter jente. Gutt mister jente. Gutt gjør ting han ikke ønsker for å møte jenta igjen. Og mister henne. Vil de treffes igjen?

Latteren og døden er en kjærlighetshistorie med en tysk fangeleir som bakteppe. Boka har noen sterke scener, men boka er ikke for trist eller tunglest. Webeling har klart å skrive lett om et tungt tema. Språket flyter fint. Settingen virker autentisk.

Historien handler om hvordan mennesker kan vise varme, vennlighet og vennskap under umenneskelige forhold. Om hvordan latteren kan få oss til å glemme og kan være et samlende element. Om om Chaplins landstrykerrolle som et universelt komisk symbol. Jeg felt good etter å ha lest boka, så på den måten er det en feel-good roman.

Historien satt også i gang tankeprosesser om hvor ondskapsfulle mennesker kan være mot andre mennesker, og hva vi er villige til å gjøre for kjærligheten

Latteren og døden er utenfor mine faste litterære sjangere, men historien grep meg. Jeg er fornøyd med at jeg tok sjansen og leste denne historien.

Dealing with Dragons er en sjarmerende fantasyfortelling om en prinsesse som ikke liker å lære dans, broderi og etikette (som hvor høyt skal en skrike når en blir bortført av en drage). Hun vil fekte, lære latin, magi og matlaging, men blir nektet av foreldrene.
Prinsesse Cimorene kjeder seg og legger ut på en reise. Hun ender opp som hushjelp hos dragen Kazul og dagene blir etterhvert veldig spennende. Det er prinser som må avvises, ånder på glass, trollmenn, steinprinser, planer om å overta makten i dragehulene og rom som må ryddes. Og hun opplever magi, svik, kjærlighet og dragefeminisme (!). Cimorene er en tøff heltinne som minner meg om andre sta og smarte jenter som Merida (Modig) og Hermine (Harry Potter)

Og mer enn jeg kunne ønske jeg var en drages prinsesse kunne jeg ønske jeg hadde lest denne da jeg var elleve år. Dette er er befriende eventyr for jenter med humor og lek med eventyrmyterog kjønnsroller. Boka er fra 1990 men kjennes fortsatt frisk
Dealing with Dragons er den første av fire i serien Enchanted Forest Chronicles

Venninnene Masako, Yoshie, Yayoi og Kuniko jobber nattskiftet på en lunsjpakkefabrikk i en av Tokyos forsteder. De fire kvinnene sliter med forskjellige familieproblemer og håpløsheten ved å sitte fast i et liv de ikke ønsker. En natt kveler Yayoi sin fulle og utro ektemann Kenji. Masako og de to andre hjelper til med å partere kroppen og kvitte seg med delene. Gjennom denne groteske oppgaven finner de nye muligheter til å løse sine egne økonomiske og familiære problemer. Men det skjer tabber og det viser seg at det er flere involverte enn de tror. Masako må finne en trygg vei ut av farene som truer med å ødelegge henne samtidig som hun lar seg bli dratt inn i sitt egne skjulte mørke.

Masako Karori er en fascinerende og unik hovedperson. Hun er manipulerende og kald, men også omsorgsfull og støttende. Det komplekse vennskapet mellom de fire kvinnene er glimrende beskrevet.

Boka byr på skarp kritikk av det japanske samfunnet. Kirino er spesielt opptatt av kvinnenes ufrihet. Den daglige kampen for tilværelsen og trangen til komme seg bort - ut -er skrevet med en sjelden intensitet.

Det er - heldigvis - også scener hvor varme og vittig humor skinner gjennom i teksten.

For romanen er rått skrevet med detaljerte skildringer av makabre handlinger, grøssende grusomme elementer og en knugende desperasjon. Som leser kjente jeg på blodsmaken, søppellukten og kvinnenes etsende ensomhet.
Jeg er fan av denne boka (vel, jeg har lest den tre ganger!) og liker at den fortsatt har slagkraft til å berøre meg

Under lesingen av de første sidene tenkte jeg Kjedelig! Kjerringlitteratur! - men så smøg historien seg under huden på meg - og jeg la ikke boka fra meg før jeg hadde lest den ferdig. Og jeg gråt. Hulkende. Ikke fordi jeg var trist, men glad. Det gir kanskje ingen mening, men det er noe med fortellingen som vekker de mjuke emosjonene.

A.J. Fikry, enkemann og bokhandler ser ikke lenger hensikten med noe. Helt til toårige Maya blir en del av livet hans. Og så dukker det opp en irriterende selger.
Det blir kjærlighet og krøll i sjarmerende forviklinger. Koselig!

Utdrag: He wants to laugh out loud or punch a wall. He feels drunk or at least carbonated. Insane. At first, he thinks this is happiness, but then he determines it's love.Fucking love, he thinks. What a bother. It's completely gotten in the way of his plan to drink himself to death, to drive his business to ruin. The most annoying thing about it is that once a person gives a shit about one thing, he finds he has to start giving a shit about everything.

Jeg frydet meg over boka, men usikker på om jeg LIKER den. I flere år drev jeg en bokkafe og ved lesingen falt jeg inn i luktene og lydene ved å leve daglig med bøker. Det sanselige ved en bokhandel synes jeg er godt beskrevet. Men for meg ble fortellingen for overfladisk og manglet dybde. Den virker noe kalkulert. For til tross for at denne boka fikk meg til å gråte er jeg en hard og krevende bokleser. Men det er sommer og noen ganger er kjerringlitteratur akkurat det en trenger for å la emosjonene flomme.

Jeg er en boknerd og elsker referanser til bøker og forfattere. Her får vi bl.a David Foster Wallace, Alice Munro, The Book Thief, Edgar Allen Poe og True Blood serien i en skjønn mix.

Utdrag: We are not quite novels. We are not quite short stories. In the end, we are collected works.

Omslaget er vakkert med det svarte mot det dempede turkise og en enkelt kråke med et sørgebånd i nebbet. Om bare historien hadde holdt det omslaget lovet.

Romanen har en fin historie og et vakkert språk. Men jeg ble lovet en spøkelseshistorie på omslaget og historien er hverken spennende eller skremmende. Så min skuffelse ødela for en ellers god roman og preget min leseopplevelse.

Diane Setterfields forrige bok, hennes debut - Den trettende fortellingen (2006)- var en gotisk spenningshistorie som jeg frydet meg over. At Setterfield skrev så vakkert om litteraturens magi er noe av det jeg husker best fra den boken. Også derfor er jeg skuffet over Bellman & Blacks stillestående fabel. Jeg klarte ikke helt å engasjere meg i hverken handling eller personer under lesingen.

Boken er en karakterstudie over livet til William Blake fra han som tiåring dreper en kråke med sprettert til hans siste dager hvor minnene fra barndommen tar over tankene.

Jeg likte kapitlene om kråkene og hvordan kråkene nedstammer fra Hugin og Munin - Tanke og Minne. Det er mange interessante tanker om tid og minne i historien. Og om glemsel og isolasjon som middel for å overleve, for å ikke måtte reflektere over ens egen dødelighet når alle rundt en dør. Historien fikk meg til å tenke på Scrooge og En julefortelling av Dickens.

Alt i alt er Bellman & Black en god roman om en manns liv. Om en mann som er hjemsøkt, men ikke av spøkelser

Boka er Brees betraktninger om sin familie etter at moren forsvinner. Hun får tilsendt en pakke med papirer som inneholder e-post korrespondanse mellom naboer og mellom moren og hennes virtuelle assistent i India, mailutsendelser fra skolens rektor, brevvekslinger mellom moren og en tidligere venn, FBI rapporter, faxutskrifter, artikler og post-it lapper. Og alle de ulike glimtene av Bernadette blir til puslespillbrikker

Ved å gjennomgå brikkene av informasjon blir Bree bedre kjent med moren sin, hun forstår hvorfor hun forsvant og hvor hun skal finne henne. Og leseren får være med på letingen. Mer av historien vil jeg ikke avsløre.

Boken er et klassisk familiedrama krydret med et mystisk forsvinningsnummer og komiske elementer. Underveis i historien blir temaer som kjærlighet, identitet og trangen til å skape belyst. Karakterene får vist flere sider av seg sjøl- og de utvikler seg gjennom historien. Ingen er enten dumme eller snille. Og Bernadette er spesiell. Fantastisk spesiell!

Jeg liker det kaoset de ulike formatene og skrifttypene gir. Historien blir til en vev og alle trådene samles fint sammen til et godt håndverk.

Maria Semple skrev for humor tv serier som Arrested Development og Ellen før hun ble forfatter. Og den satiriske tonen i humoren er gjenkjennelig fra seriene. Humor som ofte er klein og noen ganger slem - og til tider pinlig gjenkjennelig.

Boka er lettlest og aldri kjedelig. Samtidig - kanskje er det bare meg - kjennes boka litt overfladisk, som om sjarmen er uten hjerte
Men både Bernadette og boka er underholdende og vidunderlige!

Harry Blackstone Copperfield Dresden er trollmann og detektiv. Han tar de fleste oppdrag for å kunne betale husleia. Du finner han i telefonkatalogen!
Han er også konsulent for politiet i okkulte saker. Chicago i Storm Front har vampyrer, feer, demoner, zombieskorpioner og mye annet merkelig skjult i skyggene. The White Counsil har kontroll på de med magiske evner. Helt til det dukker opp en person med så sterke magiske krefter at hjerter kan eksplodere på avstand. Det blir Harrys oppgave å finne ut hvem. Det roter seg til da han selv blir mistenkt.

Harry forteller selv historien i jeg-form. Han er en interessant karakter med sær humor og en egen evne til å gjøre alt han vet han ikke burde gjøre (akkurat sånn som jeg liker en litterær antihelt). Han er geeky, har en upålitelig ånd -Bob- i en hodeskalle boende i laboratoriet og han lager magiske miksturer.

The Dresden Files Boka har bøttevis av klisjeer og de kvinnelige karakterene er for endimensjonale (og hvorfor er de kun beskrevet med fysiske trekk?). Historien er kan virke mer som en introduksjon til Harry Dresdens verden enn en frittstående roman.
Alt i alt var det et par timer med trivelig og lett urban fantasy og jeg kommer nok til å lese flere av bøkene i serien.

Boka har noen fine popkulturelle referanser som "So we're looking for the wizard version of Mister Miyagi". Jeg tenkte på tvserier som Charmed og Angel under lesingen.

Storm Front er bok 1 av 13 i Dresden Files serien. Dresden Files ble til en 13 episoders tv serie i 2007 med Paul Blackthorne som Harry Dresden og Terrence Mann som Bob

Kan en klone kjenne kjærlighet?

Hun er et navnløst ekko, en kopi laget i tilfelle originalen dør. Om det skjer skal hun sømløst bli originalen.
Dagene til bokas hovedperson går med til å lære alt om originalen Amarra og hennes families liv. Hun må formes for å være identisk med Amarra både fysisk og mentalt. Utfordringene i å måtte tilpasse seg en annens tanker og følelser er mange.

Skaperne av ekkoene kalles Weavers. De holder til i et festningsbygg kalt The Loom. Om ekkoene ikke tilfredsstiller oppdragsgivernes behov eller de forsøker å rømme blir de returnert til The Loom for eliminering (unstitching). I tillegg er det jegere som jakter på ekkoene. I mange land er det illegalt med ekkoer og mange ser på dem som sjelløse monstre.

Amarra omkommer i en bilulykke og vår hovedperson må reise fra en isolert tilværelse i England til Bangalore i India for å bli Amarra. Etter seksten år med trening skal hun oppfylle sin hensikt. Men er hun klar?

I som så mange andre YA bøker er identitet et viktig emne. I The Lost Girl handler det om å finne seg selv i dobbelt betydning. Både som en tenåring og som en ekko. Mandanna skriver fint om de klassiske temaene død, sorg, kjærlighet og håp fra en tenårings synspunkt. Kan en kopi av en kjær avdød mildne sorgen? Hva er vi villige til å gjøre for kjærligheten? Kan en klone kjenne kjærlighet?

Boka har elementer som minner om Kazuo Ishiguros Never Let me Go og den gir meg assosiasjoner til filmen The Island med Scarlett Johansen og Evan McGregor fra 2001. Men der klonene i Never Let me Go og The Island er skapt for organhøsting er ekkoene i denne historien kreert for å erstatte et menneske. Det er spennende og enda mer skremmende.

Jeg er fascinert av kloner for tiden og jeg valgte The Lost Girl for klonetemaet. For meg ville historien blitt mer "realistisk" om leserne ble fortalt mer enn at ekkoene "blir stiftet sammen". Vi får vite at Veverne har kreert ekkoer i 200 år, men ikke noe om selve skapelsesprosessen. Jeg savnet den informasjonen under lesingen.

Frankenstein og hans monster er nevnt flere steder i boka. Det er tydelig at Mary Shellys historie om Frankenstein er en inspirasjonskilde for forfatteren. Samtidig blir det en viktig roman for bokas hovedperson. (Har du ikke lest Frankenstein? Gjør det!)

Mot slutten ble det for mye kjærlighet og jeg mistet noe av interessen for hovedpersonen (men jeg nærmer meg 50 og dette er en YA bok så det sier mer om meg enn historien antar jeg). Jeg ønsket meg mer sci fi og mindre romantikk.

Sangu Mandanna debuterte med denne boka. Hun skriver historien energisk og emosjonelt. Språket flyter fint og til tider er det vakkert.

Alt i alt likte jeg The Lost Girl. Jeg leste de nesten fire hundre sidene i en setting og frydet meg over både språk og spenningselementer under lesingen.
Etter endt lesning reflekterte jeg over de etiske spørsmålene rundt kloning og jeg grublet på om jeg kunne valgt å leve med en ekko som erstatning for min datter (om det ble et tema/ mulighet).

Lucifer Box er hemmelig agent for det engelske kongehuset i begynnelsen av forrige århundre. Han er portrettmaler for overklassen som skalkeskjul, en djevelsk sjarmerende forfører (han tar ikke hensyn til sosial status eller kjønn) og er en pompøs dekadent dandy.

Når to vitenskapsmenn forsvinner i London og en engelsk spion i Italia blir funnet myrdet blir Lucifer Box sendt på oppdrag til Napoli. En italiensk greve oppfører seg mistenkelig og en vakker genial forbryter har skumle planer. I Napoli lærer Lucifer mye om vulkaner og oppdager at ingen eller ingenting er som det gir seg ut for. Itillegg er det noen som prøver å drepe han.

Handlingen er fjollete, helt uten et ordentlig plot og med deilige vulgære og groteske personer. Språket er overdådig blomstrende og alle personene har merkelige navn som Miss Bella Pok, Mrs Midsummer Knight og Jocelyn Poop. The Vesuvius Club er underholdende fra begynnelse til slutt og jeg gleder meg til å lese bok to (av tre) om Lucifer Box.

Det var umulig å ikke assosiere til Oscar Wilde og hans protagonist Dorian Gray og Woodhouse sine fortellinger med Jeeves og Wooster under lesingen. Og noen scener som er steampunk sci fi på sitt snåleste er en fin hyllest til H.G.Wells

En annen av mine favoritter, Stephen Fry har blurbet: The most delicious, depraved, inventive, macabre and hilarious literary debut I can think of

Boka er illustrert med bisarre blekktegninger

Det opprinnelige dramaet om Medea ble først skrevet av Eurepides (uroppført i 431 fk).
Medealand er om kvinnen Medea som blir forlatt av mannen hun elsker, mister all verdighet og dreper sine barn. Stridsberg skriver fram Medea så jeg som leser kjenner hennes fortvilelse i kroppen, jeg blir Medea og deler hennes smerte under lesingen. Sara Stridsberg skriver vakkert og vemodig om sorg og galskap.