Nok en bra bok fra Teige.
Denne gang fra miljøet rundt bedehusene på vestlandet, i mix med overgrep, fyll og masse dobbelt moral.
Det hele er overbevisende og bra skrevet. Og ganske spennende til tider. Det kunne blitt en solid femmer, men synes slutten ødelegges av overdrivelser og flittig bruk av tilfeldigheter, som det blir vanskelig å tro på.
Det stormer på havet, redningsmannskaper stenges effektivt ute da sjøen slår over alle broer, samtidig med telefon nettet slutter å virke, både for fast telefoner og mobil. Viktige beskjeder gis, men mottager oppfatter akkurat lite nok til ikke å bli advart mot dødelige farer.
Det som kunne blitt en meget spennende avslutning blir da mer et, ...jesp.

En virkelig bra bok. Spennende og interessant. Mørke hemmeligheter fra krigens dager, overbevisende blandet med bygdedyrets ødeleggelser.
Anbefales på det varmeste!

Likte denne boka godt. Mysteriet rundt selve koden i særdeleshet. Plottet er også bra. Om ikke spenningen hele tida er på topp, så er boka likevel vanskelig å legge fra seg. En gammel og en ny forsvinning-sak med mange mulige, men få plausible løsninger etterforskes på noe et noe u-ortodoks vis. Og den ellers så plettfrie Hr. Wisting må jobbe litt utenfor "komfort sonen" for om mulig å fremprovosere en tilståelse fra en av de aktuelle mistenkte.
Mye bra her og jeg koste meg godt underveis.
Positivt og typisk for Horst er også troverdigheten og den nokså nøkternt fortellerstilen. Her utpensles ingen grusomheter og det krypes i liten grad rundt i mørke skumle kjellere med hevet øks ventende bak neste sving. Ingen "grøsser m.a.o., men nok spenning til at det er godt driv i boka.
- Jeg tenkte lenge at her har vi en "femmer".

Men, slutten av boka bringer Wisting på "hyttetur" med en mistenkt. Dialogene her synes jeg er stive, tomme og unaturlige. Nesten litt ubehagelig å lese. Disse to karene er liksom beste venner, og så har de så lite å snakke om...
Denne delen ble for meg mindre troverdig, og femmer'n forsvant.
Likevel en solid terning med kast 4

Forsåvidt godt skrevet, og et viktig tema.
Godt gjort i det hele tatt å spinne en roman rundt det faktum at Biene (polinering) er helt avgjørende for vår livsførsel.
Artig og litt lærerikt også å lese om utviklingen av den moderne bikuben.
Problemet for min del er at hele historien etter hvert ble nokså forutsigbar.
At biene har forsvunnet i deler av USA og sikkert også andre steder, vet vi jo allerede.
Det kom derfor ikke som noen bombe.
Og når denne lille kineseren i fremtidscenarioet plutselig ble syk, tok det ikke mange sidene med lesing før i hvert fall jeg skjønte hva som hadde skjedd.
Og da blir det rett og slett nokså kjedelig.
Jeg sa puuuh, da siste side endelig var lest.
Terningkast 4 er derfor generøst, sett fra min side, men hun fikk 1 ekstra pga temaet.

Hadde relativt store forventninger til dene boka. Nobel prisvinner og greier. Og, det er jo en del å glede seg over, det skal sies. Likevel gikk det dessverre slik, at etter noen sider, følte jeg den ene sida ble en kopi av den foregående. Ingen spenning egentlig og lite som egentlig overrasker.
Og slik ble de neste 400 sidene faktisk. Litt kjedelig, rett og slett. Kanskje det er meg det er noe galt med? Dette skulle jo liksom være "top of the line" nnen genren.

Jeg har lest en del bøker fra andre, adskillig mindre kjente kinesiske forfattere som f.eks. Amy Tan og Anchee Min, som i (mye) større grad har grepet meg, dratt meg inn i fortellingen og vekket mine sanser, min nyskjerrighet og empati.
Rød Asalea f.eksempel!

Kjøpt som Lydbok, beregnet på en lang biltur, som ikke ble noe av.
Da ble det ørepropper "på senga" i stedet.
Er ikke særlig glad i lydbøker (med unntak av i bil). - Har lett for å glippe taket i fortellingen.
Så jeg ville antagelig fått mer ut av å lese boka, enn bare passivt å lytte.

Innledningen er, etter min mening laang, og fortellerstilen ytterst omstendelig. Hver lille handling utført av bokas hovedperson, "jeg-personen" Lo blir gjenstand for en omstendelig "konsekvensanalyse" og pepret med detaljer. Mye av dette opplevde jeg som helt unødvendig og derfor noe langtekkelig.
Handlingen foregår i hovedsak på et lite Cruise skip, men før denne båten legger fra kai, må man gjennom flere hundre sider for liksom å bli kjent med Lo.
I korthet vil jeg vel si hun er en lett forfyllet, usikker nevrotiker, med jevnt forbruk av antidepresiva siden 13 års alderen.
Jeg får vel bare erkjenne at jeg ville ha litt problemer med å omgåes Lo i det virkelige liv.
Det å lese noen hundre sider om henne i en bok er mer enn nok.
Dog skal det sies at boka etter hvert blir ganske spennende og har en god del uventede vendinger. I det ene øyeblikk aner man kanskje en løsning på de ytterst mystiske hendelsene, bare for i neste øyeblikk å erkjenne at man var på villspor. Hvem er venn og hvem er fiende?
På dette området er fortellingen både troverdig meget fiffig lagt opp. Har men først kommet seg gjennom de første 200 sidene fester boka grepet bedre og bedre, inntil de aller siste og meget spennende kapitlene.
Dette er en ganske original krim, fri for bestialiteter á la Nesbø, realistisk og ganske så spennende. Men dette veier ikke helt opp for den litt for lange historien og den omstendelige forteller stilen.

Kanskje ville jeg gitt en femmer om jeg hadde lest boka, Nå får en firer være mer enn nok.

Vedr. handlingen:
- Det er mulig jeg sovnet fra et kapittel eller to under veis...
Jeg sliter i alle fall litt med identiteten til ett av ofrene (likene) helt på slutten.
Om noen med full forståelse av hele løsningen kunne sende meg en msg., hadde det vært fint!

Mor og far skilles i en alder av ca 70.
Deres tre barn tar skilsmissen nokså forskjellig og boka gir hver og en av dem en jeg-stemme som forklarer hvordan de opplever, ikke bare skilsmissen, men også hverandres måte å håndtere den nye situasjonen på.
Familien må vel klassifiseres som gjennomgående intellektuell og de legger også stor vekt på å fremstå som sådan. Alle ord og handlinger analyseres og vurderes. Diskusjonene verdsettes tilsynelatende høyt men det synes som om det viktigste for flere av dem er å "vinne" diskusjonene, heller enn å forstå motparten eller ta lærdom av andres synspunkter.
Trass i at "barna" alle er godt voksne, med ektefeller, barn og egne hjem, er de alle sterkt knyttet til mor og far og hverandre. De ferierer alltid sammen på "hytta", og har en rekke faste tradisjoner som ikke må brytes. Egentlig er de vel temmelig konservative alle sammen, selvom de forsøker å fremstå som noe annet.
Når så mor og far skiller seg, rakner det for flere av dem. Helt utrolig!

Mens jeg leser tenker jeg; For en slitsom familie å være i. Alltid å skulle konkurrere med hverandre om stort og smått, skjule reelle problemer, hvem er "best", og hvem besøkte mor sist. Fikk Liv en nyhet fra mor eller far, FØR f.eks. Ellen, må dette analyseres av den som ble den ulykkelige no. 2. Som om informasjons rekkefølgen til enhver tid er synkron med hvem som da står mor eller far nærmest.
For meg fremstår dette mer barnslig enn intellektuelt. I hvert fall umodent. Nesten uvirkelig.
- Er det noen som har det sånn?
Dette blir for meg litt typisk for hele boka. Samtlige personer er tilsynelatende oppegående og skolerte mennesker, men de oppfører seg alle som umodne fjortiser. Lillebroren i flokken er kanskje et unntak, i det han tydeliggjør forventningspresset fra familien (og samfunnet) og forkynner en livsstil fri for tvang og forpliktelser.
Men, det rakner for han også. Knuten til konvensjonene blir for sterk, også for han.
Boka er overtydelig, omstendelig og mangler spenning og drivkraft.
Rett og slett kjedelig.

En av Chris Tvedts absolutt beste bøker. Meget velskrevet og spennende fra første til siste side. Krim blir ikke så veldig mye bedre enn dette og jeg holder ham som en favoritt blant Norske krim forfattere. Jeg liker krim når handlingene ikke blir for ekstreme, slik at det hele blir troverdig. Her tror jeg på historien helt fram mot slutten, egentlig. Da glipper det litt..
Persongalleriet er derimot meget overbevisende fortalt for de mest aktuelle skikkelsene, som Edvard og Victoria. Levende og troverdig. Men jeg mer enn aner viktig deler av løsningen nokså tidlig (hvilket jeg ikke pleier..), noe som demper spenning en aning. Og, som sagt, troverdigheten glipper noe på slutten.
Likevel en "page turner" av høy klasse og vel verd en femmer.
Gleder meg til neste C T bok, som bare mååå komme.

Krim blir ikke stort bedre enn dette!
Befriende fri for gørr og blod. Realistisk og troverdig tvers igjennom.
Likevel meget spennende fra første til siste side.
- Lenge siden jeg leste forrige bok av Tvedt, men dette må da være hans aller beste?
For tiden holder jeg kort og godt Chris Tvedt som Norges beste krim forfatter.
Fortjener en sekser, denne her

Bra begynnelse. Historien om Lars er spennende og gir boka fint driv. Lenge tenkte jeg at dette er jammen bedre enn forrige bok. Men så parkeres Lars "på trygt sted" og det blir mye slektninger og enda mer religion som fyller sidene.
Og stakkars indianere som får sine jaktmarker ødelagt av alskens gudshus og dyrket mark.
Enda verre var det vel sydover, i USA.
Merker jeg blir i dårlig humør av å lese om all denne gudetroen.
Hadde det ikke vært fordi forfatteren heter Hoem, og unektelig skriver godt, hadde jeg ikke spandert mer enn en treer her, men strekker meg til en firer, vesentlig på grunn av historien om Lars.

Som ren krim synes jeg denne boka blir litt tam.
Men du verden for en fin roman.

Mye bra i denne boka, og lenge tenkte jeg at den er i hvert fall bedre enn " Bare et barn".
Men så tar det litt av, liksom og historien blir mer og mer komplisert. Og med det forsvinner også troverdigheten, for min del.
Skal jeg være ærlig, er jeg sannelig ikke sikker på om jeg helt skjønte " løsningen" heller, når siste side var snudd.

Likte boka godt.
Lett å lese, jevnt spennede i jakten på gåten(es) løsning.
Og, som alltid med J L H; troverdig.
Anbefales.
En solid firer

Likte denne boka godt, selv om den ikke er spesielt spennende til "krim" å være.
Derimot troverdig, uten overdrivelser.
Må leses, særlig av de som allerede har forsynt seg med noen av hans gode bøker.
Her får men den forsiktige starten på Wistings karrière, selv om dette ikke er første bok.

Har nølt litt med min omtale av denne boka. De samme gjelder for øvrig også den boka jeg leste etter denne; John Harts «Syndenes forlatelse».
(Ingen, what so ever, likhet med Den Dunkle Dottera forøvrig!)
Årsaken til denne «nølingen» er imidlertid den samme. Jeg finner liksom ikke helt ut hva jeg skal mene om noen av dem. Og ingen av dem innfrir helt.

Den Dunkle Dottera i hovedsak en klassisk Ferrante bok. Og eminent oversatt av Kristin Sørsdal.
Fra tidligere bøker, kjenner man igjen både skikkelser og hendelser.
Det er litt som om man har lest boka før, bare at dette er «kladden»? Fokuset er vel mor-datter forholdet og det evige spørsmålet stilles: «gjorde jeg rett»..?

Slike spørsmål stiller sikkert de fleste foreldre seg av og til. Gjorde jeg det rette for barna, eller tok jeg et egoistisk valg?
Litt av problemet er at jeg ikke helt skjønner hva denne boka bidrar med i så måte, bortsett da fra å minne om akkurat dette?
Dette ble rett og slett litt kjedelig for meg, trass i disse litt snodige hendelsene nede på stranda.
Og det som skjer i kjølvannet av dette igjen, virker nærmest forvirrende på meg.
Hadde det ikke vært for måten Ferrante skriver på, som også her er både vakkert poetisk og direkte på samme tid, hadde jeg kanskje ikke orket å lese den ferdig.
Det blir terningkast 1 for fortellingen og terningkast 3 for Ferrantes måte å fortelle på.
En (generøs) firer totalt.

Har nølt litt med min omtale av denne boka. De samme gjelder for øvrig også den forrige boka jeg leste; Ferrantes «Den Dunkle Dottera».
(Ingen, what so ever, likhet med Syndenes Forlatelse forøvrig!)
Årsaken til denne «nølingen» er imidlertid den samme. Jeg finner liksom ikke helt ut hva jeg skal mene om noen av dem.

Syndenes forlatelse er i hovedsak en klassisk John Hart bok. Persongalleriet består av helter med høy moral og stor viljestyrke, mens bandittene, i hvert fall de «største» av dem, ikke kjenner noen grenser for grusomhet i jakten på personlig vinning.
Som sagt, nokså typisk John Hart. Mitt problem med denne boka, er vel at jeg synes det her blir litt for mye av det hele. Det overdrives jevnt over i hele boka. Det er ingen grenser for hvor mye smerte og tortur «Adrian», som har sittet 13 år i fengsel for et drap han hevder ikke å ha begått, kan tåle.
Han biter tennene sammen og utstår alt.
Og når han da endelig slippes løs, inntreffer «selvfølgelig» en rekke hendelser og endatil drap, som på ny gir de mørke kreftene i politiet akkurat det de trenger for å arrestere han på nytt.
Og stoltheten hans er så stor at det å nedlate seg til å komme med en forklaring eller forsvare seg, er helt uaktuelt.
Og med det svinner troverdigheten til både historien og til de viktigste personene i plottet.
Jeg synes historien etter hvert rett og slett virker oppkonstruert.
Det samme med en god del av dialogene. Halve setninger, hvor det essensielle bites av eller holdes igjen når det naturlige ville være en mye mer pågående og oppklarende samtaleform partene imellom.
Dette blir stadigvekk en forutsetning for framdriften av fortellingen.
Såpass ofte at jeg lar meg irritere av det hele.
På det verste syntes jeg dette nesten ble litt dumt og jeg tenkte at dette ikke er verd mer enn en treer, toppen.
Men, så er det jo en del positivt å si også da.
På tross av at fortellingen til tider minner om et eventyr, og ikke en hardbarka krim, er den vanskelig å legge fra seg. Ofte er den ganske spennende, aldri kjedelig. Og man blir såpass godt kjent med hovedpersonene at, som i en god roman, bare må du finne ut hvordan det hele ender.
Boka er lang. Det skjer mye. Det hele er godt fortalt og henger bra sammen. Tipper det er lagt mye arbeid i denne historien.
Strekker meg derfor til en firer.

Må bekjenne at dette er den første boka jeg har lest av V. H.
Grep fatt i den da flere av mine Facebook venner hevdet de absolutt IKKE skulle lese en slik «sladre historie».. Sånt trigger imidlertid meg.

Og takk for det, for dette er en fantastisk bra bok.
Ikke bare er det en medrivende og faktisk ganske spennende historie. Hun har dertil et godt og levende språk, litt sånn som Solstad (på sitt beste) innimellom, halvt fritatt for gjengse grammatiske kjøre regler, men forklarende og presist. Og litt poetisk vakkert.

Boka har jo en grunnfortelling, men spretter litt fram og tilbake i tid, og noen ganger litt til siden. Skjønner at noen finner dette forstyrrende, men jeg opplevde det heller omvendt. Fordypende liksom, som om forfatteren trinn for trinn åpner døra til Bergljot sitt indre, slik at vi etter hvert får en slags forklaring på hva hun sliter med og hvorfor selv ikke den velmenende søsteren lykkes i å skape forsoning mellom «Bergljot» og den øvrige familien.

Vigdis serverer her en uhyre sterk fortelling. Så sterk og så troverdig fortalt, at det nesten gjør vondt innimellom når Bergljot blottlegger sine innerste tanker og følelser i den opprivende familie-kampen.

Arv og Miljø er en meget god tittel, for det er nettopp dette det handler om.
Arvestriden er sentral og fordeling av hytter både knytter og splitter søsknene, men tjener også som en katalysator for at Bergljot skal opparbeide det mot som kreves for at hun skal stå åpent fram med sin historie og bli trodd. Hennes oppvekst var ikke som de andres, noe vi langsomt får ta del i.

Fortellingen er mye mer enn en beretning om incest og et arveoppgjør. Den berører barns rolle modeller generelt og hvor forskjellig de enkelte i en barneflokk kan oppleve miljøet i det som i utgangspunktet burde være helt likt. Og hvordan dette er med på å forme personlighetene videre i livet. Mange vil nok kjenne igjen større eller mindre elementer fra egen oppvekst, forhold til foreldre og egne søsken eller kanskje et arveoppgjør som ikke tilgodeså alle på en rettferdig måte.
Ofte tenker man, dette skjer bare med meg. Kun i min familie.
Fasadene rundt oss skinner, og beskyttes.

Her er mye å lære faktisk, mye klokskap i en både spennende og realistisk fortelling.
Og det mener jeg, helt uavhengig av om den egentlig er en selvbiografi eller en roman.

Fin krim av Horst.
Realismen i fortellingen er høyere enn snittet av norske krim-forfattere, noe som for min del gjør det hele mer spennende. Og spenning er jo hele vitsen med denne sjangeren.
Boka er lettlest og til tider en skikkelig page turner.
Det hele gikk unna på to flyturer + noen dager på stranda.

En sjeldent sterk fortelling. Nøkternt fortalt, men desto mer gripende.
Gjør nesten vondt, en gang iblandt.
Må leses!

Sjelden jeg leser bøker av typen "dokumentar", men i mangel av noe annet fant jeg denne som u-lest i bokhyllen min. Husker ikke engang at jeg hadde kjøpt den.
Men for et funn!
Åsne skriver meget godt, det vet vi jo. Nøkternt, saklig og presist. Dette er en form jeg synes passer ekstra godt for denne sjangeren. Her skal fakta tale sin egen historie. Sminke hører prosaen til.
Og i denne boka finnes det ikke mye "sminke". Ja, jeg må nesten beundre henne for ikke å la følelsene "løpe løpsk", med så mye dramatikk, ikke minst på det sivile plan, som hun her blir vitne til.
Ja, til tider er det rett og slett rystende det hun beskriver. Om sivilbefolkningens lidelser. Om
krigens tilfeldige spill med liv, død og lemlestelser.
Mye av boka dreier seg om livet i Bagdad og hvordan Saddams regime forbereder seg til krig, det vil si; hvordan de i sin suverenitet skal ydmyke og jage Bush og hans inkompetente soldater så langt ut i ørkenen at de ikke engang finner veien hjem igjen...
Bath partiets propaganda apparat kjenner ingen grenser. Åsne og hennes journalist kolleger fotfølges rundt til de utvalgte severdigheter, godkjent av Mr. Saddam og hans informasjonsministerie.
Men Åsne vil mer. Hun vil under huden på befolkningen. Hva tenker de egentlig? Er virkelig Saddam kongenes konge, alle Irakeres redningsmann og venn?
Lett er det ikke å holde en "fri" samtale med en tilfeldig sivil Iraker, og de er alle, så og si uten unntak, fryktsom bundet til de offisielle "sannheter".
Når krigen går mot sin uvegerlige begynnelse tar de fleste journalistene fornuften fatt, og finner en vei ut av landet. Åsne har sine kvaler, men uten å røpe for mye, vil jeg si at hun her også utviser et mot det står høy respekt av.
Boka er ikke bare en meget lærerik, informativ og rystende beretning om krigen i Irak, men den gir oss også et godt bilde av de utfordringer det må være å få et land uten lederskap fote igjen. Var det verd en krig å avsette Saddam?

En mesterlig godt skrevet dokumentar og en klar 6'er!