Bokelskere.no

Jeg er helt uenig... Språket var paddeflatt. Det var som å lese en skolestil, i beste fall en dårlig ungdomsroman. Alt for mye "det der med" og "greia med" og "det var vel" og "det jeg vil frem til" og "men det var ikke det jeg skulle fortelle" osv. Konfliktene mellom de tre var banale. Temaet er alvorlig historien er trist, men jeg følte at jeg visste alt hele tiden, det var aldri noen overraskelser, aldri noe høydepunkt...

Å, herregud. Denne boka var så utrolig laaaaang. Nå leste jeg nylig Haruki Murakamis Trekkoppfuglen og den er omtrent like lang i antall sider (650 sider-ish), men den var ikke laaaaang. Fy faen så laaaaang Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? var. Hovedpersonen, som jeg ikke lenger kan huske hva het, er en evig to'er. Og vi forstår det uten at forfatteren skal SI det om og om igjen. Jada. At livet er middelmådig og at noen synes det er helt greit, er ok. Men å stadig vekk si det, tyder ikke det på at man ikke synes det er greit? At man egentlig helst vil være en ener? Likevel holdt jeg stand. Jeg leste videre. Jeg leste videre fordi hovedpersonen drar til Færøyene og fordi jeg syntes at i hvertfall dét var litt interessant. Beskrivelsene av Færøyene. Det fikk meg til å tenke på Orknøyene. Det var i hvertfall Orknøyene jeg så for meg i hodet mitt. Et øde landskap med bare får og vind og hav rundt på alle kanter. Jeg tenkte litt at jeg hadde lyst til å flytte til Orknøyene/Færøyene. Vill vind som rusker i håret og rivende sjøluft i lungene er det beste jeg vet. Det syntes menneskene i boka også, helt til de bestemte seg for å lage en båt på egenhånd og seile med den til Karibien. Det blir en litt for enkel slutt for meg altså. Skolestilaktig. I samme sjanger som «bla bla bla bla også våknet han og det hele hadde bare vært en drøm.» Også er det så utrolig tydelig at det er en MANN som har skrevet denne boka. Jeg hater det når bøker får meg til å tenke «Det er så sykt en MANN/DAME som har skrevet denne.» Det er ingenting positivt i det, med mindre forfatteren heter Jens Bjørneboe og boka Uten en tråd.

Jeg får bare hoppe i det og innrømme at jeg ikke likte denne boken. Måtte ta mange setninger om igjen, og fant ikke rytmen, så det ble et slit.

True that. Og avslutningen var et kjempegjesp av kvasifilosofisk forstå-seg-på-isme. Svulstig, overdådig og altfor mange oppblåste hemmeligheter, som egentlig bare endte i et kjedelig plask. yaaawn!

Nei dæven, nå får det være nok fra denne karen altså. Ikke bare følger denne boken samme formel som tidligere titler, men det virker her som Herr Brown selv har innsett at boken bygger på litt mye fakta og litt lite handling, så han har dratt ut visse partier i det aller lengste. Har fortsatt noen få sider igjen, men de går unna som pultost, selv etter det noe overraskende vendepunktet. Lurer på hvilket tema han velger i neste bok, struktur og oppsett er jo bare en copy/paste jobb unna å være i boks.

Les i vei, du din herlige kommunist. Jeg spår at det kommer til å gå deg som det gikk din kone og Hamsun: Du kommer til å synes det er BÅNN DRIDEN kjedelig om du leser det igjen. Litterær surrealisme synes jeg er like uinteressant som en tur på Ikea, og er det en ting denne romanen ikke var for meg, så var det underholdende (med unntak av i kortere passasjer hvor den gnistrer til). Desto mer jeg tenker på sånne romaner som Mesteren og Margarita - alt det der helsikens allegoriske tøyset - jo mer får jeg lyst til å gå turer på høyfjellet og se ørnen seile over hodet.