Bokelskere.no

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg må med skam melde at jeg ikke ble like revet med av dette bejublete eposet som mange andre har blitt, - skjønt jeg vet faktisk også om folk som har gitt opp underveis.

Det er jo i utgangspunktet et fantastisk flott prosjekt, - å følge en familie gjennom mer enn hundre år og se hvordan livet til enkeltmedlemmer blir preget av både tiden de lever i og av slektens medlemmer og historie. Forfatteren bruker innledningsvis et fascinerende bilde av et vakkert teppe hvor hver person er en tråd, og hvordan disse danner et mønster og blir til et nydelig teppe, sett i sammenheng. Men jeg vet dessverre ikke hvor vakkert dette bildet egentlig ble, til det var renningen, som var laget av tid og sted, for preget av verdens ondskap under revolusjoner og i krig, samt av et paternalistisk samfunn, - som forøvrig også rammet mennene. Det er hovedsakelig kvinnenes skjebner vi leser om her, og de blir faktisk uhyggelig like, - og det går stort sett ikke så bra med dem. Dette skyldes imidlertid ikke bare de ytre omstendighetene, - det skyldes også deres personligheter, psykiske reaksjoner og valg. Vi følger dem tett, litt for tett etter min oppfatning, alle deres tanker og følelser blir utmalt til det kjedsommelige, vil nå jeg si. Så selv om jeg til tider ble revet med av handlingen og syntes det var interessant å følge den historiske utviklingen i Georgia, ble jeg lei av det ordrike tankespinnet til hovedpersonene, som jeg heldigvis ikke kjente meg igjen i, - jeg gledet meg bare til boken endelig ville ta slutt!

For en betrakter og ikke minst formidlingsevne, denne må du lese!

"I den franske eliten som bestod av høytstående personer innen politikk og kulturliv har det gjennom mange tiår vært en toleranse for å forgripe seg på barn. De mente at siden barn og unge tross alt er seksuelle vesener så spilte det ingen rolle om de voksne tok seg til rette. Og de var ikke så nøye med om barna var under den seksuelle lavalder. De tilhørte 68-generasjonen hvor trangen til å føle seg fri gikk foran alt annet, også tryggheten til egne barn. Og ofte kunne denne friheten de higet så veldig etter minne mer om frihet til å knulle rundt med hvem det skulle være,barn eller voksen-det spiller ingen rolle.

Det er en trist familiehistorie som blir skrevet frem for flere familiemedlemmer tar livet sitt, og mye av boken tar opp den enorme skammen og ikke minst skyldfølelsen Camille satt med etter at hun fikk vite at broren ble utsatt for overgrep. Det skulle gå mange år før det ble fortalt videre og hele tiden tærte dette på henne som person, men hun hadde lovet «Victor» å tie. Når de til slutt valgte å fortelle ble ikke situasjonen noe bedre, snarere tvert i mot for det kunne virke som hele familien gikk i oppløsning. Moren som skulle være barnas høye beskytter endte med å bebreide barna og ikke mannen hun var gift med og som hadde utført udåden. Hun fremstod etter hvert som offer selv på grunn av vissheten om at barna hadde pratet sammen om dette, noe de i følge henne ikke burde.

Den smerten som Camille og brødrene bærer på er vond å lese om. Det samme er den skyldfølelsen og skammen Camille sliter med lenge etter at hun selv har blitt voksen og stiftet familie. Moren slet også med et mørke og opplevde stor sorg når begge foreldrene hennes tok livet sitt med få års mellomrom. Hun slet med alkoholisme og depresjon i mange år. Det er selvfølgelig vondt å lese om, men det er jeg ikke helt forstår er hvordan hun som en feministisk aktivist kan bli så kuet av mannen hun er gift med og være så blind for det som skjer rett under nesen på henne. Men igjen er det denne trangen til frihet som de sier som betyr mest og barna er nærmest bare litt i veien."

Camille Kouchner skriver fantastisk og nærmest poetisk noen ganger og boken anbefales på det aller sterkeste! Uten å nevne ordet overgrep klarer hun likevel å la ubehaget komme snikende gjennom sidene. Og jeg vil tro at boken som skapte sterke reaksjoner i Frankrike når den kom ut tidligere i år har vært med å bidra at enkelte lover angående barns rettigheter blir endret i landet.

Les gjerne hele omtalen min her.

Den tredje løgnen. Agota Kristof.

Huff da!
Siste bok i en trilogi som jeg hørte på lydbok. Angret litt på formatvalg i denne tredje, for her fikk jeg mange og store behov for å bla tilbake for å sjekke om jeg har forstått ting galt, eller om forfatteren har full kontroll og har lurt meg ut på tur.
Guttene har blitt voksne og leter etter hverandre, sin historie og sin identitet. Viktigheten av det å få og kunne gi omsorg er nok det viktigste for identitet og flokkfølelse - det er det jeg tror Agota vil fortelle oss.

Jeg mistet altså tråden her, har så mange hull og logiske brister, at jeg flere ganger under lyttinga måtte sjekke om jeg hadde sovnet og dermed gått glipp av noe.
Rar trilogi, som begynte på topp, avdekte flere og flere problem - og jeg tror jeg må gjøre noe jeg aldri ellers gjør - nemlig å lese bøkene om igjen. Neste gang, ikke lydbok.

En bok som har vært svært synlig før jul og i jula. Det var ikke derfor jeg ville lese den, men noen ganger trenger man lett underholdning, Tre menn til Vilma var alt annet enn lett bok å komme seg gjennom.

For monotont i lengden
Brukte unødvendig lang tid på den siden den er på over fire hundre sider. Kunne godt ha blitt forkortet med to hundre sider, for å stramme den opp og gitt den mer tempo. Tempo er ikke alt, men dette ble vel langdrygt. Humor er også et sjansespill. Enten liker man den type humor eller ikke. Hvorfor mange har falt pladask over boka, skjønner jeg godt. Men selv klarte jeg ikke helt å leve meg inn i historien. Derfor ble dette tung underholding for min del. Litt morsomt at hun heter Vilma. For da tenker jeg på hun i Flintstones, bare at hun skriver fornavnet med W.

Boka skal ha ros for å ta opp et aktuelt tema uten å overdrive, nemlig om ensomhet. Et gjentakende tema i media i de siste årene. Men det blir tatt opp i denne boka på en harmløst og realistisk måte, i hvert fall nesten. Hovedpersonen Vilma er ensom. Hun har arvet et hus av en slektning og har huset for seg selv. De få gangene hun er sosial, er gjennom jobben som musikklærer. Da hun får vite hvor dødelig ensomhet kan være, har hun på en måte et ønske å gjøre noe med det, men hun kjenner ikke mange, og har ingen nære kontakter. Hun snakker med en kvinne hun jobber med, men er de egentlig venner, eller bare bekjente? Så hun er en dame som holder mye for seg selv. En dag får hun uventet besøk. Det er presten som kommer sammen med en annen mann. Den andre mannen er patolog. Han vil spørre Vilma om hun ønsker å se faren sin for siste gang? Samtidig har de en del brev de vil gi henne, som også er fra faren hennes, som døde nylig. Vilma har aldri kjent faren sin. Vil hun bry seg om å lese dem og kommer denne hendelsen, og brevene gjøre en endring på livet hennes, eller vil alt bli det samme som før?

Stor interesse for filmatisering
Tre menn til Vilma har ikke bare vekket popularitet blant lesere, men også hos filmskapere. Som sagt, skjønner jeg godt hvorfor denne falt i god jord for mange, men selv strevde jeg med å bli engasjert, og i det hele tatt leve meg inn i historien. Likte noe av humoren. Det tok bare tid før de godbitene kom, og ofte føltes humoren noe anstrengt. Likte heller ikke spesielt godt en del av forklaringene i parentes. Det var ikke helt nødvendig.

Det jeg likte minst med boka var brevene faren gir henne. Vi også får lese dem, og de handler om hvordan han møtte moren hennes, og kjærligheten som oppstår. Det er en fin tanke, men jeg likte bedre å lese om Vilma og om hennes liv her og nå fremfor innholdet i brevene fra faren hennes.

Boka sammenlignes med Love Actually og Elling. Så ikke helt likheten i noen av dem, og det er heller ikke så viktig. Jeg prøvde og ville gjerne like denne boka, ikke bare fordi den er populær. Ofte liker jeg ikke populære bøker, men noen av karakterene var lett å like og noen hendelser var småmorsomme, men selve handlingen nådde ikke helt opp for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke bare, bare å være familiens favoritt, spesielt ikke når de plutselig vender ryggen til. Det skjer med Violet Rue Kerrigan.

Fra yndling til rotte
Hun er bare tolv år til hun går fra å være en yngdling til å bli en rotte. Hun er den yngste i familien og hhun ar til sammen seks søsken! Hun er godt likt og barna prøver å respektere foreldrene sine selv om de av og til skuffer. Faren deres har en slags stolhet som ingen ønsker å kødde med. Men sent en kveld da en tenåringsgutt, som er svært kjent i området, blir påkjørt og senere banket opp, kommer aldri til bevissthet igjen og dør av skadene. Samme kveld kommer tø brødre av Violet sent hjem, og de oppfører seg underlige, og hun ser dem gjemme noe. Dette er noe som opptar henne, og etter en stund, innrømmer hun det for noen. Hun blir tatt vekk fra barndomshjemmet, og plassert i et midlertidig hjem, før hun får vite hvor hun skal. Det blir så bestemt at hun skal bo hos en tante og onkel som er barnløse. Sakte, men sikkert, vender familien ryggen til henne. Til tross for forsøk på kontakt og forsoning, får hun bare en kald skulder tilbake. De eneste hun har er tanten og onkelen. De andre ser på henne som en sladrehank. En rotte. Et skadedyr. Årene går og hun må tilpasse sin egen tilværelse. Ting er heller ikke bedre på skolen da de fleste vet hvem brødrene hennes er, og de vet hva hun har gjort. De nevnte brødrene hennes sitter nå i fengsel på grunn av henne. Kommer hun til å bli gjenforent med familien igjen, eller blir hun ekskludert resten av livet?

Dette er en kompleks, men samtidig lettlest og svært engasjerende roman om gammel tematikk som klasskille, raseskille og familiebånd. Er virkelig blod tykkere enn vann, eller kan man bli sviktet av sine nærmeste? Som sagt, gammel tematikk som man har lest om mange ganger før, men Oates forteller det på en svært engasjerende og stille måte. Man blir dratt inn fra første side. Karakterene er svært fargerike og har mye dybde. Handlingen i seg selv er ikke det spesielle eller det som er mest spennende å lese, men karakterdrivet. Hvordan de handler og reagerer. Hvordan de snakker med hverandre, og hvor lite kontroll man kan ha over livet, for mye dreier seg om tilfeldigheter. Noen ting vil man ta tilbake, men ofte er det for sent. Noen betaler dyrt for det livet man lever. Det gjør Violet. Hun ville lette på en byrde og vise rettferdighetssans. Familien hennes viser at hun handlet på feil måte, og viser sin skuffelse med å være kalde og utilgjengelige. Man er spent på om hun vil nå frem til noen av dem i det hele tatt, og hva vil skje med Violet dersom brødrene hennes slippes ut? Mange spennende faktorer spiller inn.

Stille og svært engasjerende fortellerstemme
Har også sansen for Oates fortellerstemme som er saklig og nøktern. Det er en dramatisk historie, men hun overdriver ikke. Spenningen skapes nesten av seg selv, og når man først har lest noen sider, må man bare lese noen sider til, for man vil så gjerne finne ut hva som vil skje med Violet, for man får stor medfølelse for henne, og hun klarer også å være litt morsom i alt det mørke som skjer rundt og med henne. Hun ser det komiske i de fleste ting. Hun prøver å gjøre det rette, og det er menneskelig å havne i situasjoner man ikke alltid har kontroll over selv.

Jeg leste Svart vann av Joyce Carol Oates i fjor og som jeg likte veldig godt, men må innrømme at jeg liker Mitt liv som rotte hakket bedre. Den er svært intenst og man får mer empati for karakterene i Mitt liv som rotte enn de i Svart vann. Slik er det i hvert fall for meg. En svært sterk roman om en jente som forsøker å gjøre det rette og samtidig leve sitt eget liv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne hørte jeg som lydbok og forfatteren leser selv. Han fikk meg til å le høyt, men også blunke panisk for å ikke begynne å gråte på toget. Jeg er hele tiden usikker på om det jeg hører er sant. Forfatteren advarer tidlig om at han gjerne forteller skrøner eller legger på litt. Og boka starter med at han selv omkommer i en bilulykke. Men boka handler altså om hans egen oppvekst, og mest om hans mor, Ingjärd, som er litt av en type. Her beskrives mange morsomme hverdagssituasjoner, man får en god og komisk innføring i slekttreet på begge sider, og utfyllende beskrivelser av diverse familierelasjoner. Selv om boka er morsomt skrevet, med mye humor, overdrivelser og kommentarer, tar den likevel leseren med inn i det triste og vanskelige, for familien får urimelig store påkjenninger som det står respekt av å gjennomleve.

Jeg elsket denne boka i likhet med den forrige! Språket er godt og historiene er elegant sammenvevd med hverandre. Men trenger ikke å ha lest første bok om Lucy Barton i det hele tatt for å lese denne.

Endelig fikk jeg lest denne boken, som har stått ulest i bokhyllen i flere år... det har så lett at det kommer nye fristelser, og dermed blir noen bøker hoppet over, og litt «glemt». Dette ble en fin leseopplevelse. Sitter tilbake med en del tanker om valg vi gjør i livet, og hva som styrer våre handlinger - og hva som skaper vår identitet.
Den radikale advokaten Joel Litvinoff rammes av slag og faller i koma. Hans kone Audrey, med sine høye idealer og fordommer, lar følelsene få uttrykk i et sinne som går ut over absolutt alle i hennes nærhet, - med unntak av den arbeisdsky fostersønnen Lenny. Datteren Rosa som etterhvert har blitt en ganske desillusjonert radikaler, søker tilhørighet i den ortodokse jødedommen. Mens den milde og kuede datteren Karla, som lever i et temmelig tomt og følelsesløst ekteskap, forelsker seg i den arabiske kioskeieren Khaled. En dag dukker en fremmed kvinne opp på trappen, og den allerede vanskelige situasjonen får enda en ny dimensjon...
Blir allikevel bare terningkast 4 fra meg, trolig fordi jeg føler meg litt utslitt av alt sinnet fra Audrey

En bra historie. Til tider litt for mange mennesker å huske på. Likte måten den sluttet på. Alt i alt en god bok!

En underfundig historie som vil få deg til å trekke på smilebåndene hele veien igjennom. Debutant Linda Skomakerstuen har en upretensiøs stil og har skrevet en bok som vil appellere til mange.
Jeg er spent på hva det neste vil bli fra denne forfatteren.

Det er synd å si det, men jeg begynte faktisk å le et stykke uti boka, høyst ufrivillig. Dette ble bare så alt for teit. "Lukk øynene" fikk meg faktisk til å tenke på "The Blair Witch project". Ikke fordi historiene likner hverandre, men fordi de er like tåpelige...

Mange liker denne. Det gjorde ikke jeg. Men det kommer av at denne type bøker ikke er noe for meg. Mer om romanen i dette blogginnlegget

Den har blitt en av mine også. En utrolig vakker, vond og sterk historie, full av vemod, sjarm og dybde.

Jeg har akkurat lest "Understrømmer" gang nummer to. Jeg syns ofte det er en nedtur å lese en tidligere lest bok, det som var bra første gang blir litt for enkelt andre gang. Her var det motsatt, historien, både de sagte og de usagte, traff meg fortsatt sterkt. Denne boka anbefaler jeg.