Bokelskere.no

Ja, det er meg jeg snakker om.
Ikke at jeg har blitt stort eldre enn sist, men jeg kjenner meg definitivt surere.

Hvis jeg forsøker å rasjonalisere det, så er det hele naboens skyld.
Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men naboen min har blitt oppgradert. Den unge mannen som bodde der før, har blitt byttet ut med en ung dame.
Jeg tror ikke jeg har sett henne mer enn en gang siden hun flyttet inn, og det er det eneste inntrykket jeg sitter igjen med. En ung dame. Punktum.

Nå har hun bodd her noen måneder, og hun har blitt skikkelig varm i trøya.
Nå er klokken halv to om natten, og musikken står på full guffe.
Det har den gjort siden klokken 8 i kveld. Til å begynne med var det bare litt irriterende. Jeg så på TV og reagerte på at det var litt høy musikk, strakte meg etter fjernkontrollen og skrudde ned lyden, med det resultat at jeg ikke hørte hva de sa på skjermen, uten at det påvirket musikken i det hele tatt. Jeg blir stadig minnet om hvor lytt det er mellom leilighetene her.

Løsningen, sånn i utgangspunktet, ble å skru lyden på TVen OPP, sånn at jeg i størst mulig grad overdøvet musikken.
Jeg klarte det selvfølgelig ikke helt, så jeg endte opp med å se på dagens opptak av "Bones" akkompagnert av en blanding av reggae og hip-hop.
"Booth, dette er ikke liket av den mannen vi trodde det var", med "Ev'ryone smokin' sensemil, now" i bakgrunnen...
fulgt av
"Hva er det du sier, Bones?" med 50 cent og "What's up niggah" gjennom veggen.

Jeg har i alle fall fått med meg hvor viktig musikken er for tv-opplevelsen. Dagens historie handlet visst egentlig om en seriemorder på frifot, men med mitt påtvungne musikkutvalg fremsto det som en kamp for eller mot dop. Og de mest spennende partiene, i allefall basert på musikken, var når de snakket med moren til drapsmannen helt i begynnelsen.

Men dette er en stund siden.
TV-kvelden er over, og jeg ligger her og bedriver tekstanalyse av mer eller mindre moderne amerikansk musikk.
Når hun innimellom slår over på soft jazz, så er det nesten så jeg rekker å sovne, før reggae og hip-hop/rap tar over igjen.
Bruken av skjellsord er veldig fremtredende, og jeg er veldig lei av ensformig reggae. Det er mulig det finnes større variasjon der ute, men naboen har så langt ikke funnet den.

Så jeg ligger.
Jeg kaster på meg.
Jeg vrir meg.
Jeg vurderer å stå opp, kle på meg og banke på døren. Til naboen, altså. Og virkelig VISE at jeg er en sur gammel mann.
En stund lurte jeg på om hun bare hadde satt igang en eller annen form for spilleliste og gått. Men jeg har kommet til å at det er hevet over enhver tvil at hun er der inne. Hun har nemlig begynt å eksperimentere. Og selv om jeg er rimelig lei av reggae, så er det ENDA mer frustrerende å høre 20 sekunder av hver sang før hun går videre.

Jeg klamrer meg i øyeblikket til sengetøyet for ikke å stå opp og si ifra.
Jeg er oppdratt til at man skal gi naboene plass. Sannsynligvis er jeg feil oppdratt, og gir naboene for mye plass. Men jeg har virkelig ikke noe ønske om å bli hengt ut av hele blokken som "den sure gamle mannen som ikke engang liker musikk". Jeg elsker jo egentlig musikken, det er naboen jeg er i tvil om.

Nå har det skjedd et mirakel. Det er stille. Helt stille.
Men det har også skjedd det jeg var redd for skulle skje. Jeg er ikke lenger trett!
Kanskje jeg skulle spille litt musikk? Sette meg i stuen og spille Bon Jovi's "living on a prayer" en 8-10 ganger med varierende lydstyrke.
Hmm... 10 ganger tar vel sån ca en halvtime... det er litt for kort tid. Det er kanskje min tur til å lage en spilleliste. Bon Jovi, Kraftwerk, Evanecence og Bjørn Eidsvåg, kanskje. Og hadde jeg ikke noe screamo liggende et sted? Og gammel noise rock...

Jeg leste denne boka i februar 2013, ti år etter at den ble utgitt. Det er en god bok, men det er ikke et must for meg å lese flere av forfatterens bøker selv om det står to uleste i bokhylla. Jeg blir fort lei og synes kanskje det blir for heseblesende innimellom. Link til et lite innlegg på bloggen.

Husker du noe mer enn dette? For eksempel om forfatteren var norsk eller ikke? Og om det var barne- og ungdomslitteratur eller litteratur for voksne?

Artig med Luke Skywalker eller noen andre i Star Wars. Ikke noe kjedelig liv det der...

For min del har det ofte vært sånn at det er en film som åpner øynene mine for en bok eller serie, og jeg har sjelden blitt skuffet over den rekkefølgen. Bøkene er jo som regel enda bedre enn filmen

Ja, når en gutt på 13 år ber om anbefalinger, så er det kanskje ikke det mest motiverende å starte med en kommentar om et bortkastet liv? Jeg har ikke engang hørt om 1984, og kjenner at jeg ble noget provosert av denne kommentaren

Umiddelbart kommer jeg på to ting;

Vær åpen for å diskutere hva som helst som har med bøker å gjøre.
- Twilight-serien. Eller serien kontra filmene om du får folk som ikke har lest så mye men ser film.
- Ringenes Herre/Hobbitten. Eller bøkene kontra filmene.
eller annen triviallitteratur

Ikke moraliser. Sånn verden har blitt idag er det viktigere AT ungdom leser enn HVA de leser. Moralisering gjør at de flykter inn i "ferdigtygde løsninger" som film ot tvspill.

Åh, ikke prøv å innbille meg at jeg lever et bortkastet liv uten å lese den. Marthin Luther King og Nelson Mandela har ikke nødvendigvis lest den, men det betyr ikke at de har levd et bortkastet liv :P

Na er vel tråden havnet litt ut på viddene her, - aldersdiskusjonen hører vel kanskje heller hjemme i tråden om bøker til eldre, eller den tråden du slettet. Men jeg hiver meg innpå likevel.

Nei, jeg mener bestemt at man ikke bare kan dele opp mennesker i alder. Jeg har nettopp mista ei nær tante på 76 år. Med henne snakket jeg blant annet om psykoogi og menneskets mentale tilstand i ulike situasjoner. Dette fordi her hadde hun sine interesser. Hun likte også å lese og vi diskuterte ulike bøker vi hadde lest. Så har jeg andre kjente i akkurat samme alder som slett ikke interesserer seg for slike emner og da blir samtale-emnene andre. Har vi felles interesser prater vi kanskje om det, har vi ikke det blir det vel kanskje mer småprat. Jeg har venner i ulike aldre, både ynge og eldre enn meg selv og jeg klarer ikke å se at jeg "tilpasser" samtaleemner etter alder, - heller etter personlighet og interessefelt. Om de er 20 eller 60 spiller liten rolle!

Men selvfølgelig er noen interessefelt tilpasset alder og livssituasjon. Er man 25 og småbarnsforeldre har man ofte venner i samme alder og samtalene dreier seg ofte om ting som berører deres hverdag. Jeg har beholdt mange av mine barndomsvenner og da er jeg mest sammen med dem i sosiale lag. Men når det gjelder andre interesser utenom det rent "vennemessige" opplever jeg at kurs jeg går på f.eks har en herlig blanding av alder, - da er det interessen som binder oss sammen og slike bekjentskaper/vennskap kan ofte bli sterkere enn de rent aldersbetinga vennskapene.

Kanskje du skulle slutte å sette folk i bås og heller se litt "bak" hvert enkelt menneske? Da tror jeg du vil få mange gode opplevelser :-)

Interessant, Trond G :-) Da kan det være du møter igjen noen fra "Dødens tid" i "Mørke makter" (som er en spøkelseshistorie/koselig såpeopera)? Der opptrer et gjenferd fra tida rundt Svartedauden, en prest som hater huldre....

Ja.

antikvariat.net er litt kranglete. Men denne lenken burde få opp boka :-)

(For what it's worth: En etterkommer fra huldrefolket i denne boka dukker også opp i Ustads serie Fire Søsken, i boka Mørke makter. Kanskje flere steder også?)

det kan je vettu.. æ prøv! ;)

Hvis du ikke MÅ eie den så kan du alltids fjernlåne den på biblioteket om de ikke har den på ditt lokale. Det gjorde jeg :)

Tja...
Jeg kan jo starte med å si at jeg ikke er enig med deg i de oppblåste frontpartiene. At de er spesielt fine å ta på. Her kan det selvfølgelig være JEG som er gammel og småsær, men jeg har alltid ment at når jeg vil ha en pipeleke, så finnes det bedre (og billigere, i alle fall på sikt) utgaver enn de som er fastmontert på diverse blondiner der ute.

Når det gjelder seriøse forhold, så er min erfaring at det er mange flere "hverdager" enn det er "la oss sitte ned og diskutere litteratur"-dager, så jeg vil konsentrere meg om å komme gjennom hverdagene først.
Kan vi i tillegg diskutere litteratur, så er det en bonus, ikke en livsnødvendighet.
Det ER en grunn til at mange av forholdene kneler når forelskelsen møter hverdager, men den grunnen er normalt ikke "hun burde kontret min Shakespeare-referanse med et Oscar Wilde-sitat".

Legg til at det finnes smarte mennesker der ute som ikke liker å lese, og at det finnes dumme mennesker som er mer opptatt av å FORTELLE hva de har lest enn å ta det til seg...

så ender du i alle fall fra min side opp med et rungende "JA" som svar på spørsmålet ditt.

Lesegleden kommer fra min mor og min mormor. Min mormor hadde mange velfylte bokhyller (i hvert fall slik jeg husker det - jeg var ganske liten når jeg så dette) og jeg syntes det var et vakkert syn med alle disse bøkene. Men min mor er nok største pådriver her. Hun leste alltid for min bror og meg når vi var små. Hver kveld leste hun forskjellige barnebøker for oss. Og hun behandlet bøkene med en så stor respekt. Med sine vakre hender bladde hun om med elegante bevegelser. Det var magi og vakkert på samme tid. Når jeg begynte å lese selv, så brukte jeg fort mye tid på biblioteket. Både på skolen og det lokale og leste alle hestebøkene som var skrevet tror jeg. Og vi hadde også masse spennende bøker hjemme. Blant annet noen dyreleksikon jeg elsket over alt på denne jord. Kunne bla i disse i timesvis og lese og lære om alt fra katter og hester, til krypdyr og insekter. Selv den dag i dag elsker jeg å bla i disse bøkene. For meg er bøker mer enn en historie. De er fysisk vakre å se på og gir en god følelse av å holde i hånden og å bla i sidene. Kanskje jeg har en bokfetisjme?? Selv om jeg hata regnskapsboka mi og rev denne i fillebiter etter endt videregående :)

Det er jeg akkurat nå - og jeg er hundre prosent overbevist om at vi er en perfekt match likevel, i den grad noen kan være det. Å passe sammen handler ikke bare om felles interesser, men om å forstå hverandre på et dypere nivå. Så lenge vi kan kommunisere på et nivå som overgår det nivået jeg kan kommunisere med så mange andre, spiller det ingen rolle at våre hobbyer er ulike. Hun kan ha glede av å lese en bok, men hun gjør det ikke særlig ofte. Det er en stor forskjell på denne typen folk og dem som sier, nærmest med stolthet i stemmen: "Jeg har aldri lest en bok i mitt liv!" eller "Den beste og eneste boka jeg har lest er Naiv. Super av Erlend Loe!".

Man må ikke lese masse bøker for å være et intelligent menneske. Jeg er sikker på at kjærresten min og jeg er like intelligente, eller så er hun smartere enn meg (hjernen hennes later ofte til å være litt kjappere). Hun er veldig glad i å synge og spille gitar, noe jeg aldri kunne gjort på hobbybasis engang, fordi jeg er tilnærmet tonedøv. Hva om noen spurte henne: "Kunne du noen gang vært sammen med en som ikke driver med/kan spille musikk?". Hun spiller nok mer enn jeg leser, så det må jo være et relevant spørsmål. Og likevel synes jeg det er tåpelig, og jeg har aldri følt at vi har lite til felles, snarere har vi mer til felles enn jeg sikkert har med hundrevis av mennesker som elsker litteratur.

Det man bør ha felles er heller verdier, fremtidsvisjoner, og ikke minst kommunikasjonsstil og forståelse for hverandre som personer. Så ja, jeg synes faktisk det er rart å kreve at en potensiell partner skal dele én bestemt interesse. De fleste mennesker har mer enn én interesse uansett. Og det som gjør et forhold vellykket er ikke hvilke interesser man har, men hvor godt man kan samarbeide og samtale i det daglige liv.

Jeg har lyst til å anbefale:

Mitt liv av Charles Chaplin. Se omtale.

Det store togrøveriet av Michael Chrichton. Se omtale.

Å,det var nok bare foreldrene mine som har lært meg opp til det. Jeg ble opplært i å lese da jeg var et og et halvt år gammel, og jeg kunne lese hva som helst da jeg var fire, og det var selvsagt på kinesisk. Da jeg kom til Norge ville jeg fortsette å lese, selv om det var norsk og jeg ikke forsto mye, og etter MAAANGE år fant jeg fram til bokelskere.no og ble hekta.

Jeg har vel vært en bokelsker siden jeg lærte meg å lese. Brukte biblioteket veldig mye som barn og, og det var jo "ukult" på den tiden, men for noen flotte leseopplevelser jeg har hatt!

Og for å svare på neste spørsmål, så er det viktig for meg å iallefall gi barna mine mulighet til å være glad i bøker. Vi har kjøpt en hel del barnebøker og faktabøker, og jeg og ungene er på biblioteket ca en gang i uka og låner/leverer. Datteren min på 6.5 leser selv, så hun låner hestebøker og typiske lyserosa bøker, mens sønnen min på 5 leser KUN faktabøker om vulkaner, naturkatastrofer, dinosaurer, motoriserte kjøretøy ol. Han er i ferd med å knekke lesekoden, og det er jo stas! For meg er det ikke viktig hva de leser, bare de har interesse for å lese noe, det gjør jo ting betraktelig mye enklere på skolen.