Bokelskere.no

Jeg vet ikke om jeg kan ta deg på noe, Krister, og jeg kan vanskelig se for meg at jeg kan ta TEL på noe i denne romanen heller. Men jeg kan kanskje oppklare enkelte ting for deg (tror jeg), selv om jeg synes du har lest boka godt. For meg så var dette en befriende roman å lese. Jeg begynte å lese TEL i 2001, og endte opp med å ferdistille en hovedfagsoppgave om Grøftetildragelsesmysteriet i 2004. Jeg stortrivdes både i det Lundske universet og språket gjenom alt han skrev fram til Uranophilia, men falt av litt der, og enda mer forvirret og skuffet var jeg etter Inn. Jeg vet ikke om jeg skjønner mye mer i dag, men Sraahlbox var fantastisk, og også oppklarende i forhold til det sentrale berepet "verdensmaskinen" i TELs romananer. Til tross for den ironiske distansen som må leses inn i førstepersonsfortellingen, så er andre del, forklaringen fra singulariteten/verdensmaskinen, belysende, både for boka og forfatterskapet, og kanskje skal vi tro at dette er TELs "biofaktiske" fortelling, slik det antydes at verdensmaskinene livnærer seg og overlever på.

Og jeg er enig med andre som sier noe om essaysamlingene. Særlig Om naturen og Forgreininger er fascinerende, og gode innfallsvinkler til forfatterskapet. Likevel, selv om den er verre å lese, er det nok pamfletten utgitt på H-press, Språk og natur, som er "løsningen" på de siste fem bøkene til TEL. Her forklarer han hvordan han ser på språket som levende, dynamisk, vitalt og naturlig, og dette er det som skrives fram, av en eller annen, både i Compromateria, Uranophilia, Inn og Straahlbox. Språket lever av seg selv, nærmest uavhengig av forfatter, tekst og fortelling. Tydeligst sees dette i Inn og Straahlbox i de passasjene der det bryter helt sammen, og består av alle mulige typer språk (nesten). Hvis vi i tillegg leser inn en forkjærlighet for teknologi (tenk på bilkjøringen til Martha i Leiegården), en nomadisk vitalitet og et ønske om å forstå individualiteten i et moderne samfunn, skrevet fram gjennom språket, så kan det hende vi nærmer oss en forståelse for TELs forfatterskap.

Straahlbox er en fantastisk bok, og noe av det beste TEL noensinne har skrevet. Etter Inn sa jeg at nå er det på tide at han skriver om noe annet, noe nytt, nå håper jeg han fortsetter enda lenger inn, inn i det andre, og gir oss mer av dette.

Fantastisk film, "Requiem for a dream".

Strøksnes er blant våre fremste forfattere av lesverdig, underholdende sakprosa, sammen med navn som Ivo de Figueiredo, Frode Fanebust, Kjetil Østli, Karsten Alnæs, Frank Rossavik.

I denne boken er han på sitt beste. Sannsynligvis er det langt på vei tilfeldig. Det begynner nemlig ikke så veldig lovende. Så lenge han er på noenlunde rett spor, fungerer teksten bare måtelig bra. Heldigvis tar det ikke altfor lang tid før hele prosjektet hans begynner å gå i oppløsning i jungelheten. Og når alt går til helvete, blir dette drivende bra lesning.

Dette er bare i beskjeden grad en bok om saken til Moland og French. Hvis Strøksnes' plan var å klarlegge denne, mislykkes han fatalt. Men om man ikke blir særlig mye klokere på saken, får man et meget interessant innblikk i forholdet mellom de to mennene. Særlig fremstår French som en fascinerende, enigmatisk og langt på vei imponerende fyr.

Men det er Strøksnes selv som er hovedpersonen. Han er ikke bare en hvit mann i Kongo; etter hvert som han roter det stadig mer til for seg selv og sine omgivelser, blir han en meget blek mann i Kongo. Og vi skjønner godt hvorfor. Med litt mindre flaks kunne denne boken endt med tre nordmenn i fengsel i Kisangani. Eller blitt utgitt posthumt med tittelen "To mord i Kongo".

Veldig enig med deg her. Jeg har bestilt bøker fra play.com noen få ganger, når de har hatt gode tilbud e.l., men for det meste opplever jeg at bookdepository.co.uk vinner suverent både på kundeservice, leveringstid, priser og ikke minst utvalg.

En fin og spennende tråd du har startet her.

Vinduet og Vagant abonnerte jeg på tidligere, nå kjøper jeg dem i løssalg. Granta Magazine, The New York Times Book Review og The New York Review of Books blir lest på nett og lesebrett. Likeså blir bokomtaler/anmeldelser i Washington Post, The Gazette (Montreal), The Observer og Dagsavisen også lest elektronisk med jevne mellomrom. Morgenbladet kommer i postkassen min med gode innspill til videre lesing hver uke.

På halv pris av mammutpris-salg rasket jeg med meg Göran Häggs Mussolini-biografi. Jeg har lest litt i den, og den byr på en del interessante perspektiver og analyser.

De siste par tiårene har sikkert de fleste lagt merke til hvordan mange har advart mot de skumle og autoritære konsekvensene av å følge ulike ideologier. På 90-tallet var det endog en del som proklamerte at “ideologiene var døde”. Jeg har selv vært i enkelte debatter med slike.

Med en forståelse av ideologi som en helhet og sammenheng i politikken, er det vanskelig å forstå en slik kritikk. Mangel på helhet og sammenheng vil gi selvmotsigende og løsrevne, tilfeldige beslutninger i ulike saker. Det er neppe en god politisk strategi for framtida. Derfor er det interessant å se hva Hägg skriver i forordet til Mussolini-biografien, hvor han maler et bilde av diktatoren som noe helt annet enn “læregutten” Hitler:

“Mussolini var en helt annen mennesketype, leder og skurk. Fra 1915 av traktet han etter en enste ting - makt. I løpet av de neste tretti årene rakk han å uttrykke og svikte stort sett hver eneste kjente oppfatning på denne jord. Han var en mer moderne politiker enn sine samtidige, selv om opplegget med uniformer, ritualer, parader og allsang tippet helt over. Han minner om dagens politikere, som i stedet for å ta opp spørsmål opp fra en ideologisk overbevisning tar fatt i saker som slår an og gir dem selv og partiet deres makt. […] Tony Blairs retorikk i forbindelse med krigen i Irak har slående likhetstrekk med Mussolinis argumentasjon da han angrep Etiopia. Mussolinis egen skjebne og den som rammet folkene rundt ham, viser hvor farlig det er å kaste all ideologi over bord og late som om man er enig av rent politiske årsaker. [...] I utgangspunktet kan en slik tomhet virke ufarlig eller til og med nyttig. Av eksemplet Mussolini kan vi lære hva manglende ideologi kan føre til, og kanskje unngå faren ved å verne om demokratiets muligheter for konstruktiv uenighet og utviklende, fredelige konflikter.”

Å forsøke å sette seg inn i ulike politiske ideologier kan være arbeidsomt, men hvem sa at demokrati skulle være enkelt? Dersom demokratiet skal fungere er det avhengig er man avhengig av noe mer enn at folk slipper en seddel i en urne hvert fjerde år. Man er også avhengig av at folk faktisk tar seg bryet med å sette seg litt inn i de sakene de skal være med å avgjøre. (Helst burde deltakelsen vært større på et mer grunnleggende nivå også, men det får bli en annen diskusjon). En manglende ideologisk bevissthet vil gjøre befolkningen lett mottakelig for glatte politiske demagoger som hopper på populære standpunkt i enkeltsaker, og hopper videre, med teflondressen på.

Dette gjelder selvsagt fortidens diktatorer av Mussolini-typen, i uniform, men også dagens politikere i dress og slips og med glattkjemmet hår. Så - sett deg inn i ideologi, men like viktig - sjekk ideologien opp mot de faktiske forhold, og finn ut hvem du stoler på. Mange tankesett kan framstille en historie med en overbevisende indre logikk, men dersom de kontinuerlig kontrolleres opp mot virkeligheten, faller de hurtig sammen. Et løsrevet eksempel: Stoler du på “den amerikanske drømmen”, eller stoler du heller på det statistikken faktisk viser angående sosial mobilitet?

Det er ikke en enkel jobb, men det er det som kjent få ting her i verden som er verdt noe som er.

Jeg synes dette er boka denne Faldbakken virkelig viser alvor. Han trekker leseren inn i en oppsiktsvekkende verden, som både fasinerer og utfordrer. Samtidig som teksten har en genial måte å skape et forhold til leseren. Og stor litteratur, hva hviler det på? Jeg vil si dette er en stor bok, i det den leses på sine premisser: skandinavisk misantropi. Og for å fortsette: boka han er en standhaftig litterær nerve.

Allikevel er smak basert på det subjektive og oppfattelsen av en bok foregår kun i ens egne hoder. God eller dårlig. :)

Ei god bok etterlater meg med den magre trøsten som finnes i erkjennelsen av at heller ingen andre er i stand til å forandre seg.

Jeg foreslår "Om barna vet man ingenting" av Simona Vinci.
Dette er første, og eneste gang, jeg er blitt advart av en bokhandler, "vil du virkelig kjøpe den boken?" - og med god grunn.

Jeg ba om tips på bøker av makaber eller bestialsk karakter, og her er lista jeg skal fordype meg i framover. Lista er ikke i leseprioritert rekkefølge.

Å lese Thure Erik Lunds bøker, for meg, er som å scanne livsverdenen vår og se for seg at vi har en ubegrenset (cyber-lesing?) lesning av inntrykkene. Man åpner nettsiden: der står det fem overskrifter, ti reklamer, alt leses opp og alt foldes ut av språkregisteret som er tilgjengelig og altvitende. På det vis er det som om disse "språkinstansene" han snakker om, som er meget fremtidsrettede, allerede finnes i fremtiden og skuer tilbake, og så folder ut boka Straahlbox inn i Thure som skriver, og inn i meg som leser. Den er alle akkutte inntrykk som vi ikke fokuserer på, den ser på alt, og folder det ut. Det fascinerer meg.. og jeg håper noen kan ta meg på noe, og bekrefte noe. Jeg har ikke lest essayene hans, og har hørt de er noe oppklarende. Ellers minner Straahlbox meg mest om Compromateria, om jeg skal peke til en annen som ga meg samme følelse: at jeg møter en grense, krysser den ikke, får ikke til, men bare faller, ruller langs den og skredes videre av språket selv. Sidene flyr, jeg glemmer meg selv, og jeg vet ikke hvor jeg skal.. "før du har prøvd å gå baklengs inn i mørke natta", har du ikke lest Lund.

Hilsen perpleks, kuriøs, synsende og forvirret Thure Erik Lund-leser.

En fyr sa en gang at hvis du treffer alle med kunsten din, så har du mislykkes. I hvert fall i å skape kunst. Og jeg deler i grunn den oppfatningen. Om noen kan fortelle meg hvem som sa dette, så er jeg for øvrig takknemlig. Uansett, jeg tenkte jeg kunne lage en liste for de virkelig smale bøkene som vil frastøte majoriteten av de som forsøker seg, enten det er på grunn av innhold, form eller begge deler. Jeg har foreløpig ikke så mange bidrag selv, da en del av intensjonen nettopp er å få tips om de merkeligste bøkene som finnes der ute.

Kun en bok pr. forfatter, hvilket betyr at man i noen av tilfellene vil kunne flere besynderlige bøker av samme forfatter. Og kun skjønnlitteratur.

Bøker som treffer deg som et knyttneveslag i magen, som stikker som en kniv og som aldri slipper tak i deg igjen. Jeg begynte med bøker jeg selv hadde lest, men har lagt til noen flere etter forslag fra andre.

Jeg tenker ikke legge til flere bøker på lista basert på andres anbefalinger, men folk må selvsagt stå fritt til å komme med forslag fra egne leseerfaringer basert på listas tittel.

Det finnes mange tragiske skjebner, og det kan være både vondt og vanskelig å lese om disse. Det var allikevel ikke primært dette jeg hadde i tankene da jeg satte opp lista, da var det mange andre bøker som hadde blitt med, om mishandling, krig, voldtekt og annen jævelskap. Denne lista kunne hett "Forferdelige fortellinger fra virkeligheten" eller noe i den duren.

Skillet blir nødvendigvis ikke vanntett, og var nok ikke fullstendig gjennomtenkt da jeg først lagde lista (da hadde vel ikke "Fange i natt og tåke" vært med). Men altså bøker som "gjør vondt", hva var det da jeg mente? Den opprinnelige beskrivelsen har fått stå, men nå uten direkte oppfordring til å komme med egne forslag.

Et "work in progress", dette.

Hva skjer når man ryster i sivilisasjonens pilarer og ser at de slett ikke er så stødige, men skjelver og truer med å utløse kaos ved den minste berøring? Jo, man blir enten en mannevond misantrop, en forherliger av det utsvevende liv, av den komplette frihet og av bunnløs egoisme, eller man anser at det å kjenne til det som skjuler seg bak kulturens koder har en terapeutisk effekt i seg selv, og kanskje endog gir de nevnte pilarene et mer solid fundament. Eller alt dette og mer, kanskje bare litt forbanna; "hva nå?". På denne listen ønsker jeg kun å inkludere bøker som våger å dykke ned i skitten og si det få tør, som drister seg til å hevde at alt kunne vært annerledes, eller som avdekker den hyklerske selvgodheten og tilhørende fornektelsen som spirer i moderne samfunn. Bigotteriet, rett og slett.

Jeg er selvfølgelig åpen for forslag til tilskudd, og da gjerne med en liten begrunnelse. Litt diskusjon omkring bøkene vil bare være en bonus om så skulle skje.

Audiatur er definitivt min yndlingsbokhandel, de har de mest interessante bøkene - altså de man ikke nødvendigvis finner noen andre steder fordi de ikke er bestselgere osv. En idealistisk bokhandel som er midt i blinken for meg, i hvert fall. Finnes også på nettet. Ellers kjøper jeg bøker fra Litteraturklubben (når de har bøker på salg), som er en nettbokklubb jeg er med i, samt Libris og Fretex.

Hvis den er en klassiker så er det i kraft av sine mange hestekrefter, sitt dreiemoment, selve sin snerrende rå motorkraft. Her er det lite finesse og lite dybde, men derimot mye rendyrket hat. Hat mot det livet som ikke var slik man forestillte seg det ville være. Hat mot alt det hyklerske man er nødt til å forholde seg til. Og ikke minst hat mot livet selv, dets forgjengelighet og endeløse meningsløshet. Michel H. er en av de store misantropene i litteraturen.

Jeg synes Sci-fi er en nyttig sjanger for å utforske menneskets frykt og drømmer for utvikling og Det Ukjente. Selv leser jeg mye sci-fi og horror, og tilskriver dette min skeptiker-natur. Jeg er åpen for å godta svært lite av det "alternative" som gjør mange andre menneskers liv mer spennende (sett inn et hvilket som helst fenomen som krever Tro for å eksistere, som lyder søkt, eller rett og slett usannsynlig), så jeg pleier fantasien min med utrolig fiksjon og populærvitenskap. Og for å gi en anbefaling nevner jeg Gibsons Sprawl-triologi som innledes av den vanvittige Neuromancer. Gibson er vel sci-fiens Kerouac, eller kanskje Joyce. Og til slutt slenger jeg på Kurt Vonnegut, som er sci-fiens, vel, Kurt Vonnegut.

Den private, selvreflekterende synsvinkelen preger tidens litteratur. I denne lille boka får denne vinkelen slippe til også i en fagbok. Jeg liker resultatet veldig godt. Nær, varm og ydmyk forteller han om sitt liv og sin forskning, om hvordan hans egen historie alltid vil være der og prege hans opplevelse av verden, også i hans forskningsarbeid.