Bokelskere.no

Bøker er godt å ha når en ligger på sjukehus. Det er 9 dager siden jeg kom til Haukeland, Bergen pga hjertet, og det går nok ut i neste uke også. Hadde med meg fra biblioteket i Odda den som heter Tusen Strålende Soler, som mange har lest. Ei strålende bok fra Afghanistan. Neste ut ble ei som jeg fant i kiosken på bygget, John Grisham sin siste Varsleren, ei god spenningsbok. Så oppdaga jeg biblioteket her, et ganske imponerende rom med nytt og gammelt. Her måtte jeg simpelt hen få med meg Tore Kvæven sin Når Landet Mørkner. Nynorsk og poetisk fra Grønland rundt år 1300 som følger Arnar og hans folk i strid, som en del av naturen, kår, lengt - ei virkelig imponerende bok som går rett inn på favorittlista! Nå er det Monica Isakstuen sin Rase jeg er halvveis i, og bakom der ligger Gaute Heivoll sin siste Sang For Sekstiåtte Forrædere klar.

Seierherrene av Roy Jakobsen er en av de eldre bøkene bøkene i hylla hjemme, ei flott bok. Jakobsen generelt har imponert og jeg har 5 av bøkene hans :-) Les med livet som innsats, alle sammen!

Du har noe å glede deg til!
Og du vet, ha, ha, du har flere forfattere på samvittigheten når det gjelder meg. Tusen takk, annelingua og lykke til i den nye jobben!

Jeg er fortsatt fordypet i prosjekt Shakespeare. Nå er jeg i siste del av King Lear. Det går ikke så fort, ettersom jeg bestreber meg på å forstå teksten på engelsk. Jeg har lånt en skoleutgave og det er til mye hjelp. En del ord og uttrykk er forklart og det er en mengde oppgaver å bry hjernen med underveis. Etter hver scene leser jeg en norsk utgave av Kong Lear og ikke sjelden får jeg en aha-opplevelse. På nattbordet venter Dunbar av Edward St. Aubyn, en moderne gjendiktning av King Lear. Den gleder jeg meg til!

På lydbok nærmer det seg slutten av Den mørke materien og det liker jeg ikke, for jeg trives godt blant demoner, spøkelser og hekser. Det er kanskje på tide å repetere Harry Potter? Jeg mener at min favoritt Stephen Fry har lest dem inn, det må jo være fantastisk å høre på :)

Planen er at jeg skal lese noen dikt av Harry Martinson hver kveld, men det er ofte for fristende å lese noen ekstra sider i King Lear isteden. Dette er svært urettferdig mot Martinson, for han skrev så fint. Vel, den som venter på noe godt osv.

Så sant, så sant
Boka fikk meg til å slå opp både det ene og det andre, så nå vet jeg mer om hellige fjell og ulike områder i det mongolske rike :)
Det er første voksenroman jeg har lest av Bringsvær. Barnebøkerne kjenner jeg godt gjennom mine døtre som elsket Karsten og Petra.

Leseperioden begynner å nærme seg slutten, og ei oppsummering er kanskje på sin plass? Jeg har lest mye av Bringsværd før, så jeg er godt kjent med skrivestilen hans når det gjelder romaner, essays og betraktninger.

Jeg har verken barn eller barnebarn, så barnelitteraturen hans kjenner jeg ikke. Men "voksenromanene" preges alltid av stramme setninger, hyppige punktum og en utpreget muntlig språkstil. Det passer ypperlig med "fragment"-konseptet. Enkelt og komplisert: Vi leser, vi tar pauser og vi tenker. Mister kanskje noe på veien, men kan gå tilbake og finne det igjen. Eller finner det kanskje igjen lenger ute i historien.

Samtidig er faktainnholdet såpass interessant (og fjernt for en historie-ignorant) at man nesten tvinges til å sjekke settinger og sammenhenger nærmere. Man blir klokere av å lese Bringsværd, vil jeg påstå.

Forslagsstilleren har hittil glimret med sitt fravær. Hvor blir du av, annelingua?

Tiltredes!
Etter dette rykker Bringsværd høyere opp på min (usystematiske) leseliste.

Tirsdag 12. februar 2019

Har lest boka. Storfornøyd.

Bringsværd skriver godt og boka har en interessant handling med mange innslag av refleksjon og anekdoter. Fortelleren, Pietro, beskriver det som har skjedd og skjer i Yasd og Venezia og om det han har opplevd under sine reiser med Marco Polo. Man blir også godt kjent med Pietros to venner, den gamle Siamak og hunden Parisha.

Hvordan tittelen skal tolkes, er jeg usikker på.
"Men etter hvert som tiden gikk, ble de innfødte flinkere til å gjemme seg - og til å angripe mens vi minst ventet det." (s. 165)

De små anekdotene (eventyr, drømmer) fikk meg til å tenke på Johan Nilsen Nagel og hans fortellinger og fantasier i Mysterier (Knut Hamsun, 1892).

Assosierer videre:
"Egentlig finnes det bare et eneste virkelig alvorlig spørsmål å grunne over her i verden, og det er at vi må spørre oss selv om livet er verdt å leve eller ikke." (s. 202).
Jeg regner med at Tor Åge Bringsværd har lest Albert Camus' Myten om Sisyfos.

Skulle gjerne lest mer av Bringsværd, men det må i så fall bli etter lesing av andre bøker som står på vent.

Tja, det er kanskje som du nevner.
Bringsværd er en ganske uforutsigelig forfatter, så det skulle ikke forundre meg om tittelen er en henvendelse både til forfatter og leser.

Tittelen – har noen av dere noen tanker rundt den? Pietro får en venn (Siamak), en en venn til (løshunden Parisha) og får oppleve en rørende kjærlighet, når han minst venter det. Er det disse hendelsene tittelen henspiller på, eller er det andre ting.

For å forsterke rådet, kan man jo sitere både Pietro og hans opphavsmann, som du har gjort her i tråden:

Hold ikke den samme tanken for lenge. Del den opp og la det komme noe
annet innimellom.

God ferie!

Det er ikke ofte jeg setter opp biografier på ønskelista, men omtalen din er ikke til å motstå. Inn på lista med denne!

Detaljrik og medrivende biografi - anbefales!

Den fant jeg også, men den er merket med "SOLGT". Uflaks.

Som vanlig greier jeg ikke å lese sakte. Likevel flyr tankene mens jeg leser - fragmenter fra tidligere Bringsværd-lesing dukker opp og forstyrrer meg. Helt siden Minotaurus, mitt første møte med Bringsværd, har jeg vært forelsket i denne forfatteren.

I den boka jeg leser nå, dukker det stadig opp minner fra GOBI-pentalogien - jeg hører stemmen til Wolfgang fra Godesberg, som ble lokket ut på barnekorstog tidlig på 1200-tallet og endte som stum tigger i Bagdad.

Bringsværd nummererte GOBI-serien som "den første av flere bøker"; "den andre av flere bøker" - helt til "den femte av flere bøker", og jeg tenker at det jeg leser nå, må være den sjette av disse bøkene. Veien fra Djenghis Khan til hans barnebarn Khublai Khan, som samlet Kina til en stormakt og satte seg fore å erobre hele Europa, er ikke så lang i dette perspektivet.

Kan Pietros nye venn, den stumme med kritt og tavle, være Wolfgang? tenkte jeg ei stund. Men etter litt ettertanke måtte jeg innse at så ikke kunne være tilfelle. Riktignok omtales han som en olding, men tidsrammen blir for vid.

Jeg skjønner at jeg nå må lese GOBI-bøkene på nytt. Å delta i en lesesirkel får omfattende konsekvenser!

Den hvite tiger
Pietro kommer opprinnelig fra østens folk.
Symbolsk så representerer den hvite tiger Vesten (himmelretningen Vest) og kan tillegges mange egenskaper i følge kinesisk tankegang.

Her er hva "Encyclopedia of China: History and Culture" skriver om tigre:

The white tiger

Noen tanker etter å ha lest «Venezia» t.o.m. side 110

Pietros karnevalsdrakt (side 78) gir meg assosiasjoner til middelalderens pestlege. En skikkelse som nærmest ble sett på som en inkarnasjon av døden selv. Kan det være en sammenheng mellom den vennesæle Pietros maske og de brutale sidene i han som nå kommer til syne? Hvem er vi bak masken? Pietros oppgave i livet er å beskytte Marco, som trekker til seg vanskeligheter som «et fluepapir». Koste hva det koste vil og fortrinnsvis uten at Marco merker det. Pietro forteller nøkternt: «Jeg husker første gang jeg drepte noen. Jeg husker det godt til og med. Siden har det blitt flere. Etter hvert kostet det mindre. Det er den første gangen som biter seg fast. De andre smuldrer etter hvert opp og blåser bort med glemselen.» (side 87).

Karnevalsdrakten kan også henspille på den svarte pesten (byllepesten) som sprer seg fra øst og vestover. Pietro misliker Venezia sterkt, en by han bor i 29 år og aldri kommer til å forstå seg på. Byens kristne tror pesten kommer med vinden eller jødene. Et av deres ritualer er å brenne katter, som de mener er djevelen i forkledning. Dermed får de smittebærende rottene fritt spillerom.

Når Pietro bruker uttrykket «den hvite tiger», oppfatter jeg at han referer til Vesten. For eksempel «Hos den hvite tiger fester man ikke ved slutten av fasten, men ved begynnelsen. (side 78). Vet noen av dere mer om uttrykket den hvite tiger brukt i denne sammenhengen?

Bringsværd gir spark til fordommer og dagens politiske situasjon. «Den som ikke er med oss, er mot oss, sa de alvorlig – slik alle fanatikere bestandig har formulert seg.» (side 103). «Min far rørte seg ikke av flekken. I vår familie har vi alltid kjent vår rette plass. (side 104). «Vogner – og alt som har hjul – blir betraktet som blindgater og noe som ikke passer her hos oss.» (side 109).

Ja, dette er en bok å lese langsomt, bla frem og tilbake i, og stadig finne noe nytt, interessant og tankevekkende.

Og Bringsværd er like spent som leseren på hva som vil skje ("smitter hverandre med betydninger jeg ikke har forutsett").

Også den boka eg les, eller rettare sagt har lese, er full av markeringslappar i kulørte fargar.
Dei gode tankane er mange, og der er ganske mykje som gjer inntrykk, som nesten må lesast fleire gonger. Har lese nokre av dei høgt til gemalen....
Sidan situasjonen min er som den er, så har eg nok lese boka ut i dag.

Synest innhaldet er best dei første 2/3 av boka...siste delen gav meg ikkje like mykje. Vart nesten litt trist av ei av hendingane der.
Men- ei bok eg skal minnast med glede!

Jeg er som deg, Kjell opptatt av disse små snuttene som handler om å skrive, fortelle og lytte. Markerer dem i min egen bok, og ser at de nesten danner en egen liten fortelling i fortellingen. Enda en dimensjon ved fasettromanen?

Fascinerende, tankevekkende og originalt. Som de sitatene du nevner, og for eksempel dette:

«Jeg fyller ark etter ark. Uten å bry meg om en rekkefølge. Men ofte føler jeg at tankene hekter seg inn i hverandre likevel – smitter hverandre med betydninger jeg ikke har forutsett.» (side 78)

Fortsetter lesinga og siteringa:

Side 83:

Den som lytter, må få tro hva han vil.
Men den som forteller, bør vite forskjellen, selv om han også vet - og det er alle fortellingers innerste kjerne - at ting slett ikke er usanne fordi om de aldri har hendt.