Bokelskere.no

Jeg har skjønt at mange hyller denne boka som en bortgjemt edelsten, som man nå forsøker å pusse fram glansen i. Nå skal jeg ikke la min nordnorske avstamning farge språket her, - min bestefar kunne la de mest fargesprakende glosene ligge urørt i rette omgivelser, - noe jeg her velger å adoptere, selv om det holder hardt da min trønderske morsside også har gitt meg ekstra artikulasjon til fri benyttelse; jeg kan ikke si det på en annen måte enn at jeg ikke skjønner hvorfor denne boka hylles som det nest største etter Snorre Sturlasons Kongesagaer?!
Ikke likte jeg fortellerstemmen, ikke likte jeg frøken Brodie, og jeg liker slett ikke at jeg pinte meg gjennom teksten til side 80 før jeg la boken pent og pyntelig fra meg. Det er sjelden jeg avbryter en bok, det gjorde jeg nå, - og terningen lander harmdirrende og skuffet på en toer. (Det ble ikke en ener, rett og slett fordi det er en fin sommerkveld, og bildet på forsiden var ganske stilig)

Sarah Lark vet antakelig mye om New Zealands historie. Hun vet også en god del om saueavl, hesteraser og sikkert mye annet. Det kunne ha blitt en forrykende roman av all denne kunnskapen, men det ble det ikke. På tross av et fascinerende bakteppe er dette en "dameroman" (unnskyld uttrykket, damer; jeg fant ikke noe tilsvarende i farta) i ordets verste forstand. Et persongalleri uten nyanser; der de brutale, slemme, dumme og udugelige med tid og stunder, og med forutsigbare virkemidler, fjernes fra historien slik at gode, sterke og modige kvinner endelig kan få leve ut sin godhet, sin styrke og sitt mot. Og få den de egentlig elsker. Nei og nei.

Jon er 10 år, og venter på at faren hans også skal komme hjem fra krigen. Ventingen er forgjeves. I stedet fører moren ham til et barnehjem for gutter i Leeds. Jon er forvirret og redd, men gjør seg snart venn med George og Peter. Stiftelsen som tar seg av dem, kaller seg Barnekorstoget, og ganske snart blir de skipet til Australia, etter at Judah Reed har fortalt dem at mødrene deres er døde. Australia er det lovede land, men da de kommer fra til Stasjonen, er det helt annerledes enn de har blitt fortalt. Det som venter dem er hard jobbing - slakting av dyr, bygging av hus og rydding av skog og kratt.
Vi følger de tre guttene gjennom flere år, også etter at de må forlate Stasjonen grunnet alder.
Fascinerende og hjerteskjærende historie.

Spennende naturskildringer og ganske heftig når det gjelder skrekk og gru :)

Klisjeer og plattheter i kø! Takke meg til Margit. Ærlig kioskromaner. Eneste grunn til at det ble to og ikke en, må være at jeg faktisk fullførte 700 sider.

Forbigås i stillhet....så mye usannsynligheter at det overskygger helt historien - og den spenningen som kanskje kunne ha fenget meg..... hadde jeg vært sånn cirka 20 år ;)

leser vel for lite men .... når en leser angrer en ikke på det :)

Etter å ha lest boka er der særlig én ting jeg faktisk er nødt til å nevne som er oppsiktsvekkende; forfatteren er tydeligvis av den oppfatning av at om man har forfattet en karakter som byr på problemer for menneskene man er ment til å like i boka, så kan man jo bare ta livet av dem. Her dør ikke bare den ene, men alle de fire av de plagsomme karakterene. Slapt av forfatteten. Ellers vil jeg si at side 150-500 var ganske underholdende, deretter dabbet det fullstendig av og det var nesten et ork å lese ut boka. Som tidligere veterinærstudent vil jeg gjerne finne border collien Cleos etterfølgere da denne hunden lever tre ganger lenger enn hva vanlig var og er, for disse vil jeg gjerne forske på. Ellers synes jeg george greenwood sin rolle er merkelig, han lover evig troskap i starten av boka og at han skal finne Helen, og når han finner henne, blir det bare "åja, der er hun, ja, okei, går og gifter meg med Elizabeth." Ellers en middels underholdende dameroman med noen helt merkverdige og unødvendige tråder.

Fineste boka jeg vet om. Så mørk, trist og dyp, men allikevel så uendelig vakker. Språket er ut av en annen verden, ofte måtte jeg lese samme setningene flere ganger bare for å ta innover meg hvor flott det er. Les den!

Jeg er helt enig med deg. Jeg syntes også at denne var i tynneste laget. De forrige bøkene hans leste jeg på en dag, for jeg kunne rett og slett ikke legge dem i fra meg. Denne manglet noe spesielt som de forrige hadde. Khaled Hosseini - du kunne ha gjort det bedre!

Likte denne boka, da den er en annerledes krim. Skikkelig creepy. I stedet for at det skjer en forbrytelse og denne skal oppklares, så får man innblikk i morderens syn på ting. Virkelig ekkelt. Det ble ennå værre av at jeg er lommekjent i en del av terrenget der handlingen foregikk (selv om kart og terreng ikke alltid stemte helt).

Hvis jeg skulle velge en eneste bok i hele verden så hadde det vært denne.
FANTASTISK!

Rett og slett ikke min litteratur. Litt usikker på hvordan jeg skal definere sjangeren, men mest av alt kan den vel karakteriseres som en utvidelse av "de blå sidene" fra Allers. Fra virkeligheten med andre ord. Denne handler om en narkoman mann på avvenninnig og katten ha tar til seg, og deres opplevelser sammen. Historien i seg selv er kurrant, mye Jack London jeg har lest med en tynnere historie, Men dette er ikke bra skrevet, og jeg endte opp med å legge boken til side.

For meg mangler personene i denne romanen dybde. Romanen er bredt anlagt med hensyn til tid, land og personer, men jeg har ikke før blitt interessert i en av fortellingene før perspektivene skifte.

Jeg synes dette var en veldig god og velskrevet krim, kan virkelig anbefales! Spesielt likte jeg det at vi får høre ulike personers syn på hva som skjedde "den kvelden". Dette ved at de ulike kapitlene er skrevet med ulike fortellerstemmer; noe som dermed gir boka variasjon og mer spenning. Vi får høre litt og litt, uten å røpe hva som skjedde. Ofte kan jeg være fornøyd med en krim helt til slutten, og så faller den mange hakk pga av alt for rask oppsummering eller tvilsomme løsninger. Denne faller heldigvis ikke så gjennom som mange andre, selv om den ikke går når helt opp til en sekser. Når jeg gir en krim terningkast 5 er det uansett en særdeles god bok i mine øyne.

Dette er ei forteljing om korleis familien Joad, ei jordbrukarfamilie frå Oklahoma, mister jorda si under depresjonen på 1930-talet og let seg lokke til å dra til California for å ta seg arbeid der. I California viser det seg likevel å vere nærmast umogleg å få arbeid, og familien drivast ut i desperat fattigdom tilliks med hundretusenvis av andre som er i den same situasjonen.

Miljøskildringane i boka er fantastiske. Alt frå naturskildringar, skildringar av hus, bilar og andre gjenstandar, opplevingane på landevegen (Route 66) på veg til California, buforholda og stemninga i teltleirane til dei arbeidssøkande, alt er så levande framstilt at ein nesten har kjensla av å ha vært der etter at boka er ferdig. Eg likte også godt skildringane av lokal skikk og bruk, til dømes slik som at mannfolka satte seg på huk medan dei diskuterte, eller slik som overtrua om å legge ein kvass gjenstand under madrassa til ei fødande kvinne.

Steinbeck viser også eit tydeleg sosialt og politisk engasjement gjennom boka. Sympatien for kampen til dei arbeidssøkande er tydeleg, og den nådelause handsaminga av arbeidarklassa malast ut med brei pensel; mekaniseringa av landbruket fortrenger småbøndene, handelsstanden skor seg på desperate økonomiske flyktningar, dei store fruktdyrkarane tek kontroll over heile verdikjeda og skvisar landarbeidarane på timeprisen, og forsøk på å organisere arbeidarane blir slått knallhardt ned på. Ein skal vere kanske kald for å unngå å kjenne på ein rettvis harme over Joad-familien og dei andre sine levekår.

Framstillinga av gode arbeidarar og onde marknadskrefter er likevel veldig polarisert. Det hadde vært lettare å vurdere dette aspektet av boka dersom ein hadde lest seg opp litt på samfunnstilhøva på 1930-talet frå andre kjelder, noko eg ikkje har gjort, men eg har ei kjensle av, eller kanskje heller eit håp om, at biletet var litt meir nyansert enn det som gjeng fram av denne boka. Nei, eg tviler på ingen måte på at det var djupt urettvise forhold, men det er årsakene eg tenker på.

Eg las denne boka under Lillevi sin felleslesing av Steinbeck haust/vinter 2013/2014, det har vært veldig inspirerende å følge med på diskusjonane om boka undervegs.

Det tok mange år før jeg endelig fikk lest denne omdiskuterte boka. Bokhandleren selv så jeg for ikke så mange dagene siden på TV, han greier tydeligvis ikke å gi slipp. Og jeg kan forstå til en viss grad at han føler seg ærekrenket, uansett hva som er sant og hva som er oppspinn av innholdet. Spekulativt, var det ordet som traff meg hardest, når jeg lukket igjen boka.

Den første juniuken leste jeg „De ensomme“ av Håkon Nesser. Hele 600 sider, men en av de beste bøkene jeg vet og trolig vil huske i mange år til. Jeg liker både krim og skjønnslitteratur, her har jeg begge deler samtidig. Noen kritiserer boka fordi det skjer for lite og tempoet er for lavt. Men kan en psykologisk så tett roman hvori det tross alt gjelder å finne ut, hvorfor to mennesker klarer å falle ned fra en og samme skrent og dø i en avstand på hele 35 år, ikke utvikle stor spenning allikevel? Riktignok uten de vanlige actionscenene som på en litt urealistisk måte pleier å la førstebetjenten fremstå som udødelig uansett hvilken trusler og drapsforsøk gjerningsmannen etter hvert kommer på. Spørsmålet må besvares med et soleklart „ja“!

Langsomheten i denne boka gir oss sjansen til å bli virkelig kjent med hovedkarakterene, nemlig 6 unge i studentbyen Uppsala som vi etter hvert følger gjennom nesten 40 år, deriblant på en skjebnesvanger busstur gjennom 70-årenes Øst-Europa. Det er ikke ofte at leseren blir så godt kjent med personene. Håkan Nesser tegner et så reelt bilde av dem alle at man nesten tenker de sitter i stua rett ved siden av deg og du direkte blir trist når du mister dem så snart boka er slutt. De alle får et ansikt, både som ubekymrede ungdommer og som til dels hardt medtatte 60-åringer, så vidt de ikke døde før. Denne utviklingsprosessen gjennom et halvt liv er det ikke lett å sette ord på, men denne kunsten samt det ekstremt følsomme språkbruket passende til samtlige karakterer får Nesser til å briljere og oss lesere sette ham kanskje hakket over alle de andre gode svenske krimforfatterne.

Bare les selv, dere som liker menneskestudier og utviklinger nøkkelopplevelser eller forandrede lisvssituasjoner makter å fremkalle. Og til all overflod finner du selvsagt ut hva som virkelig skjedde disse to ulykkesdagene i „Gåsaklyftan“.

Pageturner. Men ikke bare det: Også en studie i psykologi og psykopati, og faktisk en kritikk av hvordan mediene har gjort virkelige mord til underholdning, og hvor "lett" det er å "vite" hva som har skjedd i en sak. Kanskje en hul kritikk, siden denne boka faktisk også er en bit av det å gjøre alvorlige forbrytelser til underholdning?

Mesterlig skrevet i et moderne og muntlig språk uansett. En av de beste krimbøkene jeg har lest. Selv om det ligger ambisjoner om å si noe om moderne forhold, ekteskap og Mars v. Venus i boka, er man aldri i tvil om at spenningen kommer først. Strålende.