Bokelskere.no

Glimrende skrevet, historie og detektivfortelling i ett!

Enda en bok fra Peter May der handlingen er lagt til Hebridene og øya Lewis. Denne gangen handler det om ekteparet Niamh og Ruairidh Macfarlane. De driver et fima som produserer Ranish Tweed, en mykere og mer eksklusiv utgave av dette stoffet, med uvanlige fargekombinasjoner.

Da de to er på forretningsreise i Paris, får Niamh mistanker om at ektemannen skjuler noe for henne. Hun har mottatt en e-post som påstår at mannen hennes har et forhold til en annen kvinne. Like etter at hun har konfrontert Ruairidh med dette, blir han og elskerinnen drept av en bilbome med Niamh som vitne.

Niamh må reise hjem til Lewis alene med restene av sin døde mann i en eske. Det blir en ganske dyster hjemkomst, da hun har et ganske anstrengt forhold både til svigerfamilien og til sine egne foreldre.

Som vanlig i May sine bøker, veksler handlingen mellom nå- og fortid. For å forklare dagens handlinger og hvordan forholdet mellom personene i boka er nå, ser man tilbake på ting som har hendt mellom disse personene tidligere.

Jeg har hatt stor glede av May sine tidligere bøker, særlig Lewis trilogien, men denne boka syns jeg rett og slett var dårlig. Handlingen var klisjefylt og tidvis komisk usannsynlig. Vekslinga mellom nåtid og fortid fungerte ikke så bra som tidligere. Handlingen fløt ikke skikkelig, det ble mer som en hakkete oppramsing av ting som har hendt. Beskrivelsen av vær og landskap på øya er flott, men her blir det dessverre bare en fin innpakning av en dårlig historie.

Koke bjørn. Mikael Niemi
Nord-Hålogaland bispedømmeråd tilbød Julie Schjøth ansettelse som sogneprest i Nordreisa sogn i Nord-Troms prosti i går 23.02.2019 - men hun tar betenkningdtid, for læstendianerne har meldt at de da trolig vil utebli fra preknene. Dette er altså i 2019, så Lars Levi er fortsatt blant oss.

Dette er ei helt spesiell krimbok, hvis handling lagt tilbake til 1852. Her tar forfatteren av Poppmusikk fra Vittula tak i legenden Lars Levi Læstadius på en skikkelig måte, og med stor respekt - for han leser seg skikkelig opp på denne sagnomsuste fyren fra hans hjemtrakter, og finner ut at han nok ikke var så fæl og konservativ som hans tilbedere vil ha han til, selv om han nok var både hard i ord og meninger. Men Levi var noe annet også; han var som proster flest på den tida langt mer belest og utdannet enn de andre. Han hadde i tillegg svært gode talegaver og en lidenskap for planteriket.

Forfatteren er sønn av en politimann, så han kan litt om etterforskningsteori, og bygger opp en fin krim, hvor prosten og hans unge hjelper etterforsker noen drap og utukt som foregår i bygda. Prester er en jo fantastisk fin skikkelse å bruke til hva man vil, når man vil, hvor man vil. De kan fremskives som usikre dilletanter, som har pugget seg til det de kan, og andre diktes til kloke maktsyke herskere med like stor troverdighet. Prester er som poteten, og det var faktisk på denne tida potenten kom til Norden - og det var selvsagt prester involvert.

Vel, boka er utrolig spennende, velskrevet, med god balanse mellom krimgåta og utmalinga av livet og karraktetene rundt sjølvaste Læstadius.

Den må dere få med dere.

Uff nei... Altså, boka er jo spennende og jeg vurderte aldri å legge den vekk. Jeg liker supervoldelige drap og gjerningsmenn med vridd psykologi. Men jeg synes språket er dårlig. Det er pjattete og upresist og presensformen blir bare masete. Og karakterene er papirflate. Etterforskerne har krevende privatliv, men er tøffe og takler det, alle mannlige ledere sikler på kvinnelige underordnede og politifolk flest er macho idioter. Innvandrere er heller ikke noe særlig å samle på. Og det skurrer i logikken både her og der. Når du har fått kutta av ei hånd og så vidt fått sydd på den andre, står du da ute i vinden i nabolandet og drar i håndtaket på ei bildør fire dager seinere? Jeg tror ikke det. Så det blir ikke flere bøker av denne forfatteren på meg, tror jeg.

Dette er ei bok med høy "kultfaktor", noe som gjør at boka får en god del omtale, og tiltrekker seg ganske mange nysgjerrige lesere. Men det at forfatteren slenger om seg med transer, fitter og pikker, kola, lesber, pornoskuespillere, rockesangere som begår sjølmord og blakke platesjappeeiere som røyker sigaretter som er rulla av sneiper finni på gata, gjør ikke dette til ei god bok. Her skjer det altfor mye, hele tida, og resultatet blir en usammenhengende, anstrengende og lite troverdig historie som det, i hvert fall for meg, blir vanskelig å henge med i og engasjere seg i. Nå skal det riktignok sies til bokas forsvar at jeg bare er litt over halvveis, og jeg leser alltid bøkene ut, så vi får se, men foreløpig blir dette litt for kult etter min smak. Det blir nok litt hurtigspoling.

HANDLING
Seriens første bok – opnar med ein Jarle Klepp på veg til skulen etter endt juleferie. Han går i andre klasse på Kongsgård – ein vidaregåande skule i Stavanger sentrum. Her likar han seg sånn passeleg godt – han har funnet si plass, føler han. Saman med bestekompissen, Helge, og kjærasten, Katrine, utgjer dei ein fin liten trio som trur og brenner for det same. Mykje av det same, iallfall. Eller? Dette er nemleg noko som skal endre seg litt for Jarle i tida framover, dette med at alt han trur på kanskje ikkje er så enkelt, så svart på kvitt. Jarle skal oppdage ein del nyansar av grått denne vinteren/våren. For på denne dagen her, etter juleferien, skjer det noko som skal forstyrre denne vesle triangelen av lukke og tryggleik – og kva anna enn eit anfall forelsking kan vel forstyrre idyllen meir? Jo, forboden kjærleik som ein ikkje innser at er kjærleik, ein forelsking ein ikkje vil ha og som ein ikkje klarar skru av. Det er nemleg ein ny elev på skulen denne dagen. Han heiter Ynvge. Og han vekker nye kjensler i Jarle som Jarle både vil utforske og samstundes ikkje. Jarle er ambivalent. Jarle er forelska. Og det skal endre på mykje, både for han og for dei rundt han. I tillegg til dette hovudplottet, får vi som lesarar også eit visst innblikk i fortida – via korte tilbakeblikk får vi eit inntrykk av ein barndom med alkoholisme, ustabile forhold heime, og konfliktar som til slut førte til skilsmisse.

DET EG LIKAR SÅ GODT MED DENNE SERIEN OM JARLE:
+ energi og futt og fart
+ humor i bøttevis; både via handling/plott, men også gjennom språket
+ ingen ”daude” parti; ein rekker ikkje bli rastlaus og lei mens ein leser, det er god driv heile vegen.
+ Bilete mitt av Jarle Klepp er komplett; eg føler verkeleg eg blei kjend med han gjennom desse bøkene. Eg følte eg visste litt kor han sto og stilte seg mtp diverse tema… litt sånn ”Typisk Jarle å reagere slik!” – og då skal ein kjenne eit menneske (eller fiksjonell karakter….) ganske godt. Samstundes kjenner eg han ikkje heilt – for eg lærte heile vegen noko nytt om han. Ja, Jarle Klepp slutar aldri å overraske – og nettopp dette gjer han så ekte, for slik er det med menneske ein kjenner godt ”in real life” og – dei har mange lag og uansett kor godt man trur man kjenner sine vener vil ein ALLTID kunne oppdage noko nytt ved dei.
+ Elskar at stadene er ekte, sikkert ekstra gøy for meg som rogalending sidan eg kjenner meg att.
+ Nostaligisk og tidsriktige skildringar gjer at ein kan føle seg ekstra engasjert og medrevet (men for yngre lesarar kan dette kanskje ha motsett effekt – at ein ikkje kjenner seg att…tamagocchi, kva var det?, liksom. Sjølv hugsar eg godt datadyr-dagane, men for ein tenåring i dag er nok dette heilt gresk)
+ Setter enorm pris på kor djupt forfattaren har gått inn i hovudet til Jarle Klepp – det kjem klart ut av teksten at dette er basert på noko ekte – om ikkje handlinga er reell, så er iallfall kjenslene i boka bygga på noko ektefølt. Det kostar å skrive på denne måten kor ein utleverar og visar fram hovudpersonens innste kjensler på denne måte.
+ Trass i mange såre episodar og ein tøff barndom, leser eg bøkene med eit smil. Eg får genuin medkjensle for karakterane – ikkje berre for Jarle. Og, denne sympatien er ikkje eit resultat av at karakterane har det vanskeleg; dei vert ikkje skildra som stakkarslege, hjelpelause ofre, men som heile menneske med mange lag.

(Utdrag frå omtale av heile bokserien - henta frå bloggen min https://spraakraadblaagg.wordpress.com)

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Så det høres kanskje litt kjent ut, dette?
Joda, mye av det har man på en måte lest før. Men det gjør ikke så mye.
Fordi historien har en helproff oppbygning, korte kapitler med høyt tempo, finurlige vendinger, interessante hovedpersoner og en stadig stigende, bloddryppende spenning. Kanskje unødvendig mye blod og gørr for sartere sjeler.
Motivet for ugjerningene ligger der klart som dagen, så spenningen er ikke av typen hvorfor, men hvem. Jeg hadde mine mistenkte underveis, men bommet fullstendig hver eneste gang.
En intrikat og spennende krim hvor sidene flakser avgårde i den iskalde vinden og legger seg som hvite høstblad på regntung asfalt. Og Thulin og Hess, det er bare å merk seg navnene først som sist. Etter en slik sterk og vellykket debut vil de to helt sikkert få mer å bryne seg på i årene som kommer.

Ei herleg bok, dette, i den grad ein kan seie at skildringar av personar på skråplanet, eller på veg dit, er herleg. Ein fyl eit knippe personar i Stavanger-området gjennom nokre hektiske haustdagar, personar som normalt ikkje ville hatt stort med einannan å gjere. Men sidan omstenda er som dei er, så vevast lagnaden deira til ein viss grad saman.

Den skilde tenåringspappaen Pål er i pengeknipe, han har spelt på seg uhorveleg stor gjeld, og treng hjelp til å skaffe ein million eller der omkring. Han vender seg til eit knippe jevnaldrande som han så vidt kjende i ungdomstida, og som no er yrkeskriminelle, for å få hjelp til å dra i land ein forsikringssvindel. Døtrene til Pål er eit kapittel for seg, den eldste, Malene, er pynteleg og ordentleg medan Tiril er beintøff goth-jente. Klassevennina til Malene, religiøse Sandra, har forelska seg i barneverns-kasuset Daniel som ikkje er heilt trygg. Spesielt utrygt blir det når han kjem i skvis mellom Sandra og fostersøstera si.

Renberg har skrive ei lettlest og underhaldande tekst, tidvis humoristisk, men som også formidlar dei sterke kjenslene til fleire av dei involverte. Det er korte kapittel, og ein vekslar mellom å følge dei ulike hovudpersonane i forteljinga. Dei sekshundreogeitelleranna sidene flyg unna før ein veit ordet av det, og kjensla ein sit att med etterpå er at ein vil ha meir. Heldigvis har Renberg gjort noko med dette, han har skrive eit par bøker til med framhald til denne forteljinga. Skal lesast.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Prisvinner dette, altså. Og gudbedre som hun skriver, Anne Mette Hancock. Hun har akkurat den stilen jeg elsker i krimbøker, røff, slentrende og ikke minst humoristisk. Hele boka er krydret med herlige scener i et fandenivoldsk språk som gjør at jeg gliser rått til tider. Det flyter så florlett avgårde, nærmest friksjonsfritt, slik at det blir en fryd å lese.

Imponerende
Denne boka skiller seg fra andre krimbøker. Den kan leses som en metakommentar om bokfolket i Norge, men er samtidig snedig koblet sammen om en tett kriminalfortelling. For oss som har fulgt Singsaker en stund er det morsomt at han nå har fått en ny familie, selv om han kanskje ikke er den som har den nye babyen aller mest i fokus. Han ramler over en ny drapsgåte som nybakt far da en professor blir funnet drept hjemme hos seg selv, og han klarer ikke å la være å etterforske. Fortellingen er vevd sammen med en gammel historie fra Sverige som har tilknytnig til personer i dag. Historien hopper mellom nåtid i Trondheim og Sverige i 1992. Dette gjør det vedlig spennende å lese. Det merkes at Brekke jobber mye med språket. Handlingen fra Sverige er i dagbokform, og er skrevet på en helt annen måte enn resten av boka, det er liksom en helt annet tempo og talemåte i dagboken. Selmas stemme fra dagboka framtrer for meg som troverdig, selv om hun selvsagt er ganske sprø. Som vanlig er løsningen på gåten veldig intrikat snekret sammen. Jeg har lest at Brekke fletter inn sitater fra andre bøker i sine egne historier, men det har jeg ikke klart å finne, noen som har? Dette er en ganske ambisiøs bok som strekker seg utover det å bare være en krimroman.

Klaustrofobisk.
Ikke helt overbevisende plott, og litt vel mye omstendelig og langtekkelig i perioder, mange personer å holde styr på, og med litt for mye plapring om sminke og klær. Skrivestilen var ikke helt min greie.
Litt spenning før slutten, den mest klaustrofobiske delen.
Jada, jeg leste den ferdig, - omsider.

Denne boka har stått ganske lenge på hylla av flerie (dårlege) grunner - eg trudde at dens alder ville gjere den tunglest og vrien, at ho ville vere stappa full av lange setninger og skildringar utan ende, at kjærleiken skulle framstå som killsete og uekte, og ikkje minst skremte dei over 500 sidene meg fordi dei var så kompakte og fylt av tett og lita skrift. Eg hadde med andre ord fått for meg at dette var eit komplisert og langdrygt litterært verk fylt av klisjéar og kliss. Sjeldan har eg tatt meir feil. Om eg skal beskrive denne boka med eit ord må det bli: NYDELEG! Rett og slett!

Kort sagt om handlinga - Unge Jane Eyre veks opp i lag med tanta si og hennar tre barn. Som tiåring sender tanta ho bort på skule, og der blir ho buande i åtte år; seks år som elev og to som lærerinne. Deretter søker ho seg vidare i livet og byrjar å arbeide som guvernante. Og det er her ho treffer Han. Han med stor H som ho faller for. Her skildrast kjærleikens mange nøyansar på ein slik måte at ein berre må kjenne seg igjen i både det gode og vonde.

Språket i boka bærer preg av bokas alder - det merkes på setningenes oppbygning og val av ord. Likevel er den ikkje så veldig tung å lese at det blir slitsomt. Eg likte godt språket i boka så snart eg kom litt inn i det og blei vand med måten fortellinga. Synes verkeleg at forfattaren har lukkast i konseptet med å "vise fremfor å fortelle"(show, don´t tell). Likar også svært godt at boka inneheld ein del mystikk og at handlinga ikkje er forutsigbar. Nei, dette er verkeleg ein skatt av ein bok: Ein klassiker som må oppleves!

Les denne hvis du vil:
- nyte ein vakker beretning
- lese ein klassiker
- ha ein kjærleiksberentning
- ha ein bok kor du verkeleg likar houvedpersonen
- sette deg godt til rette i godstolen og la dagens timar forsvinne av seg sjølv.

Dette var skuffende ! Likte den første boka han skrev i denne serien, men dette var for dårlig. Tynn suppe.
Virker nesten som han angrer på at han tok på seg denne oppgaven, at det er blitt et slags pliktløp. Boka er best i de bolkene som IKKE omhandler Salander og Blomquist. Når han skriver om dem virker han veldig uengasjert, nærmest som om han er lei av figurene, spesielt Salander. Selve plottet er heller ikke særlig spennende med en 70 år gammel kreftsyk dame som hovedskurk.
Nei, dette var veldig skuffende.

Klar femmer de første 200 sidene, treer på resten av boka. Historien om Lars, som endte på asyl, er meget interessant og godt skrevet. Resten av boka er mye oppramsing og ikke så veldig engasjerende, selv om det tar seg en god del opp igjen mot slutten. En grei avslutning av krøniken om brødrene Eilert og Anton Edvard, sønner av Slåttekaren. Begge framstilt nokså preget og forvirret av tung religion etter mitt skjønn, men slik var det det vel med mange på den tiden.

Spennende var den men mest mot slutten. Jeg syns den ble litt lenge å vente på
Det som var spennende. Og jeg er ikke helt begeistret for slutten. Og hun bruker de samme beskrivelsene ofte og gjentar seg selv.

Igjen, glimrende levert fra Schepp

Nesser leverer igjen. Har nå lest hele serien om Gunnar Barbarotti (5 bøker) - og dette (nr 2) er favoritten. Tett fulgt opp av den siste (5) - "De sørgende".

I denne boka følger vi 19-åringen Anna som er i behandling for å bli rusfri. Og vi følger herr Roos, som nærmer seg pensjonsalderen. Han og Anna treffer tilfeldigvis på hverandre og utgjør et fascinerende, merkelig par som på sett og vis klarer å vikle seg inn i en kriminalsak som etterforskes av Gunnar Barbarotti. Parallelt med at vi følger Herr Roos og Anna, følger vi hovedpersonen selv - Gunnar Barbarotti - både når det gjelder en kriminalsaken og prvatlivet.

Som i alle de andre bøkene om Gunnar, setter jeg særlig pris på følgende aspekter ved bøkene:
- Hovedperson som er politimann uten å ha gamle traumer, alkoholmisbruk o.l i baggasjen
- Originalt plott med innblikk i flere karakterer og med dyp forståelse av menneskesinnet
- Troverdighet
- Humor; både i replikker og i beskrivelser av tanker
- Språk som er presist og uten "unødvendige" lange skildringer om f.eks hvordan vinterhimmelen ser ut ... Samtidig som boka er uten "overdrevne" skildringer ser jeg helt klart for meg handilingen.
- Håkan Nesser nailer kunsten å: "show don´t tell"

Anbefaler hele denne serien på det sterkeste!

Boken om den kinesiske malerinnen Yuiliang er noe av det beste eg har lest på mange år. Både hvordan boken skildrer det tragiske i at hun som ung jente blir solgt som prostituert, men også beskrivelsen av hennes kunstneriske utvikling synes eg var gripende. Maleriene og maleteknikkene ble skildret så vakkert at eg fikk lyst til å male selv! Nå har eg gitt boken videre nettopp til en maler, fordi denne sterke historien unner eg andre i å ta del i. For boken hadde mange lag, og den ga meg en følelse av å ha vert på en lang reise sammen med maleren fra Shanghai. En dame eg kommer til å minnes lenge.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er blodig og rått til tider, og jeg liker stemningen i boka, selv om noen dagboknotater fra langt tilbake i tid kan virke noe påtatt. Spenningskurven er noe flat de første par hundre sidene, med stadige små drypp som driver historien framover. Før spenningen eskalerer forbilledlig de siste snaue hundre sidene. Her er Emelie Schepp god. Dessverre har jeg blinket ut den skyldige lenge før spenningen skal toppes, noe jeg gjorde i forrige bok også, men en sitrende slutt ble det uansett.

Tja, ingen krim direkte dette...snarere en slags satirisk humoristisk thriller. Eller en slags satire/ karikatur over svensk makthierarki, svensk politikk, svensk politi, mm. Boka er lettlest, du trekker på smilebåndet flere ganger, andre ganger bare skumleser du deg videre gjennom sidene. Jeg gir den terningkast fire. Ikke mer.

Første boka jeg har lest av denne Person. Har tre andre på vent, men tror jeg tar et års pause før jeg gyver løs på en av dem:-/