Utdrag fra omtale på bloggen min:
Denne thrilleren har det aller meste på plass.
En vanvittig røverhistorie, høyt oppdrevet tempo, effektivt røft språk, råbarske politifolk med en hardbarket sjargong seg imellom, pepret av verbale fulltreffere, en fullstendig spinnvill, sinnssyk massemorder og søkkrike kakser med lyssky affærer.
Pluss så på med en oppveksthistorie av det aller vondeste slaget, da har du utgangspunktet for en historie hvor sider og kapitler fyker forbi som om du skulle befinne deg midt i en virvelvind hvor du har nok med i det hele tatt å få puste.

Jeg har likt bøkene om Joona Linna kjempegodt, men denne her var en gedigen skuffelse. At Jurek Walter skulle være i gang igjen var ikke det jeg hadde sett for meg. Ekstremt mye vold og grusomme skildringer av psykisk og fysisk smerte. Beklager Kepler, men begrav Jurek for godt nå. La ham hvile!

Det er noe rart med denne boken. Det er en så god historie men er på en måte ikke så godt skrevet. Eller er det bare oversetteren som har rotet det til ???? Historien er så stor, men her blir det på en måte bare rotet i overflaten.. ?? Jeg ble veldig opptatt av hendelsen så den må jeg lese mere om, men boken mangler nerve.

Herlig murstein-roman som ikke er en eneste side for lang!

Donna Tartt (f. 1963) debuterte som romanforfatter med "Den hemmelige historien" i 1992. Frem til den siste romanutgivelsen (av "Stillitsen" i 2013) - altså i løpet av en periode på 21 år, har hun kun utkommet med én roman ("Den lille vennen" i 2002). På Wikipedia kan man dessuten lese at hun har skrevet noen noveller eller korte historier samt noen dokumentarer (bl.a. om basketball).

Jeg oppdaget "Den hemmelige historien" nokså sent - først i 2010, og har også omtalt boka på bloggen min. Det var en intens leseopplevelse, for å si det mildt! Tartts andre bok har jeg så langt valgt bort, fordi så mange har omtalt den som en skuffelse. Tartt er jo ikke akkurat kjent for tynne bøker, og i "Stillitsen" overgår hun seg selv fullstendig med sine 840 sider. I min andedam må det nesten en pris ala Pulitzerprisen til for at jeg skal orke å gå løs på en slik mastodont. Jeg liker å vite at tiden jeg bruker på boka ikke kommer til å oppleves bortkastet, for å si det sånn.

"Stillitsen" ble med på min nylig avsluttede ferie, og etter en nokså forsiktig start ble jeg fullstendig oppslukt av boka. Siste halvdel ble slukt på rekordtid.

"Alt ville vært bedre hvis hun hadde levd. Nå hadde det seg slik at hun døde da jeg var gutt; og selv om alt som har hendt meg siden helt og holdent er min egen skyld, mistet jeg likevel, da hun døde, et holdepunkt som kunne ført meg til et lykkeligere sted, til et mer folksomt eller mer tiltalende liv.

Hennes død var veiskillet: Før og Etter. Og selv om det er trist å innrømme det så mange år etter, har jeg likevel ikke møtt noen som fikk meg til å føle med elsket slik hun gjorde. Alt ble levende sammen med henne; hun kastet et fortryllet, teatralsk lys rundt seg, så det å se ting gjennom hennes øyne var å se det med klarere farger enn vanlig ..." (side 11-12)

I bokas innledende fase befinner Theodor Decker - til vanlig bare kalt Theo - seg i Amsterdam, og det er fjorten år siden han og moren befant seg på Metropolitan Museum i New York, som ble utsatt for et terrorangrep. Han gjenopplever de skjebnesvangre minuttene etter at bomben gikk av. De fleste som befant seg på museumet døde - også moren til Theo. Kun Theo og noen få til overlevde. Før Theo forlot den sammenraste bygningen, førte tilfeldigheter til at han hadde med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius (f. 1622 d. 1654 - ansett som en av Rembrandts mest talenfulle elever). "Tilfeldigvis" også morens yndlingsmaleri, bare for å ha nevnt det.

Theos far forlot ham og moren da han var liten gutt, og siden gjorde moren alt for å sikre sin sønns fremtid. I praksis var han å anse som foreldreløs etter morens død. Familien Barbour (dvs. foreldrene til kameraten Andy) forbarmer seg over ham og tar ham til seg. En overklassefamilie med klare dysfunksjonelle trekk, skal det vise seg. En ring fra en døende mann i museumet fører ham dessuten i kontakt med Hobie, en mann som reparerer gamle møbler og antikviteter. Hobie er også den som skal føre ham i kontakt med en jente som var på museumet rett før det smalt, og som han ikke klarer å glemme; Pippa.

Den fredelige perioden blir imidlertid avbrutt da Theos forfyllede far plutselig dukker opp fra intet. Faren bedyrer at han er tørrlagt, og selv om Theo skjønner at faren lyver og kun er ute etter å tømme boet etter moren for verdier, kan han intet gjøre. Faren er tross alt faren, og han er prisgitt ham og det kvinnemennesket han tilfeldigvis deler hus med for tiden. Dermed rives røttene opp fra hans New York-tilværelse, og det bærer av sted til Las Vegas.

Livet i Las Vegas skal etter hvert bli preget av vennskapet med ukraineren Boris og mye rus-problematikk. Når ensomheten blir for stor å bære, trøster Theo seg med det gamle maleriet av Stillitsen, som han gjemmer godt for at faren ikke skal få kloa i det. I mellomtiden blir han vitne til hvordan omverdenen er stadig mer opptatt av en del forsvunne bilder - bl.a. Fabritius´gamle mesterverk som forsvant etter terroranslaget mot museumet i New York. Strenge fengselstraffer venter dem som er involvert i kunsttyverier. Dette gjør det nærmest umulig å få levert bildet tilbake, slik hans opprinnelige plan en gang var.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen i boka - ikke annet enn at maleriet på et vis er det som skal komme til å holde Theo oppe i årene som kommer. Skjebnen tar imidlertid en uventet vri, og dette kombinert med en hel del andre forhold som kanskje skyldes at Theo er mer sin fars sønn enn han liker å tenke på, gjør at forviklingene etter hvert står i kø og til slutt fører ham til Amsterdam, der handlingen i boka begynte ... Det handler om ensomhet, drømmen om å bli vellykket og rik, om hva som er viktig når alt kommer til alt - og ikke minst om en enorm kjærlighet til kunsten. Det er kjærligheten til kunsten - for ikke å si minnene om moren - som gjør at Theo tross alt ikke forgår fullstendig, når alle problemene tårner seg opp og det ikke er noen voksenpersoner i nærheten som kan korrigere ham.

Carel Fabritius døde selv under dramatiske omstendigheter da et kruttlager i Delft eksploderte i 1654. Dette er også årsaken til at kun 14 av hans malerier har overlevd tidens tann. Det er nærliggende å trekke paralleller mellom den dramatiske hendelsen som førte til kunstnerens død, og på et vis redningen (eller kanskje riktigere: tyveriet) av hans mest kjente maleri "Stillitsen".

I et intervju i Dagbladet tidligere i år uttalte forfatteren følgende da hun ble konfrontert med at hun bruker anslagsvis ti år per roman:

"- Jeg skriver sakte, sier hun, som svar på et spørsmål om hvorfor det går ti år mellom hver roman. -Jeg er nøye med klangen i hver eneste setning. Min gamle gresklærer sa det slik at hver setning må være tett av mening, samtidig må det være fart i språket. Blir setningene for tette, blir det for tungt. Er farten for stor, blir språket for lett. Det er viktig å finne en balanse."

Og nettopp dette opplevde jeg da jeg leste denne mursteinen av en bok, som enkelte har kritisert for å være for tykk. Det er noe lettfattelig over teksten, som gjør at boka ikke er tung å lese, men den blir likevel aldri lettvint slik mange bestselgere dessverre nesten alltid blir. Det er ikke så ofte jeg leser bøker på over 800 sider, og når jeg først gjør det, må det være bra for å holde min interesse oppe. Kanskje kunne det vært skåret ned litt her og der, slik at boka hadde blitt mer tilgjengelig for flere? Jeg vet ikke, jeg ... Jeg tror at det ville ha vært en fare for at noe vesentlig hadde blitt borte dersom så hadde skjedd. For alle sidene med tekst førte til at jeg nesten smeltet sammen med Theos univers, og kunne bli der - lenge! Det er deilig å lese en bok som virkelig fenger, og som varer en god stund! En bok der hver setning er gjennomtenkt, der det ikke finnes klisjeer - i alle fall ikke annet enn nødvendige sådanne når temaet er kjærlighet og savn - og hvor også oversetteren har gjort en solid jobb!

Når VGs anmelder Brynjulf Jung Tjønn uttaler at de 400 første sidene var fantastiske, men at de siste 400 sidene skuffer fordi romanen ender "som en pratsom, ordinær thriller" (uten at det gjøres noe som helst forsøk på å begrunne hvorfor han mener dette), kunne jeg ikke vært mer uenig! Ham om det, men dette tror jeg faktisk har liten relevans blant det store flertallet av lesere av denne boka. Les heller Clementines velbegrunnede kritikk av romanen i hennes blogginnlegg "Hvis jeg var Donna Tartts redaktør", dersom du har lyst til å lese et godt og kritisk innlegg om boka!

Boka har nerve så det holder, og gir innblikk i så mange ulike temaer at man kan si at den rommer mange lag. Om hvordan det er å være barn og være prisgitt voksnes umoralske og uetiske valg, om å leve med en alkoholisert og spillegal forelder, om hvordan det faktisk er å befinne seg inne i en bombet bygning de første minuttene etter smellet, om savnet av noen som elsker en betingelsesløst, om kjærligheten til kunsten og ikke minst hvordan vi vil bedras nettopp av og i kunsten, om skjebnesvangre vennskap som former en for all fremtid, om overklassefamilier som er alt annet enn vellykkede, om svindel i kunst- og antikvitetsbransjen, om hvordan små tilfeldigheter får avgjørende betydning for hvilken retning livene våre tar - og dessuten om den verdigheten jeg er overbevist om at alle mennesker - nåja, i alle fall de fleste - har inne i seg når det kommer til stykket. For ikke å snakke om alt vi gjør i beste hensikt, som likevel ender katastrofalt, mens det vi gjør med onde hensikter ofte kan gi positive utslag, som om målet helliger alle midler. Og hvilke valg gjør vi når vi tror oss frie, men egentlig er bundet, slik fuglen stillitsen er på Fabritius´ berømte maleri? Personen Theo fremstår som en troverdig figur - på godt og vondt - og bare dét er en bragd når historien som danner rammen for romanen fort kunne blitt en tretten-på-dusinet-vare. Dessuten ble jeg stadig overrasket underveis av alle de uventede vendingene historien tok.

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere Kaja Schjerven fra et intervju i Dagsavisen tidligere i år:

"Donna Tartt blander klassisk dannelse med spenningsromanen. Hun har en analytisk kraft i hvordan hun skriver fortellingene sine, og en veldig presisjon i språket ..."

Alt i alt en meget lesverdig roman, som tok meg med storm! Den når likevel ikke helt opp til debutromanen "Den hemmelige historien", men det er så lite, så lite som mangler. Etter min oppfatning er boka akkurat passe lang! Nettopp dét kjennes på følelsen av tomhet når den siste siden er vendt ...

Jeg var på lanseringen av Sønnen på Litteraturhuset på onsdag, og fikk høre Jo Nesbø fortelle om temaene han har vært opptatt av mens han jobbet med boka. Spennende bakgrunn å ha med seg da jeg leste den - uten at jeg opplevde dette som noen spoiler. De bibelske parallellene er åpenbare. Tittelen Sønnen henspiller direkte på Jesus - og i løpet av historien blir han alltid observert av andre - vi er aldri inne i hans hode. På samme måte som i nytestamentet. Bibelske bilder dukker opp hele tiden. Navn og motiver er kjente.

Sitatet "Sitter ved Gud den allmektige faders høyre hånd og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde" ble nevnt, og er trolig kjernen i hele historien.

Jo Nesbø er opptatt av hvor lenge han kan holde på leserens sympati. Hvor mye galt kan en romanfigur begå, før leseren synes det er nok, og skifter side? Interessant å ha seg med i lesningen av denne boka.

Men er boka god? Ja! Et rungende ja fra meg faktisk. Uhyre spennende, høyt adrenalinnivå fra start til slutt. En godt gjennomført hardbarket action-krim, med sterk Nesbø-signatur på hver side. Jeg syntes den forrige boka, Politi, var litt rotete og inneholdt lite nytt. Sønnen har en klarere rød tråd og story. Hvis man liker best den litt roligere Lindell/Lackberg-stilen, er ikke dette en bok å anbefale. Her er det flust med groteske drap, og en hvileløs hevner - med et guddommelig skjær over seg. Gleder meg til å se filmen - en gang i fremtiden!

Noe av det mest kraftfulle jeg har lest!

Katja Kettu (f. 1978) har skrevet fem romaner, og "Jordmora" er hennes tredje roman. Kettus gjennombrudd som forfatter kom med denne boka, som er meget prisbelønt. Bl.a. har hun mottatt Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen og Takk for boken-prisen.

Handlingen i "Jordmora" er lagt til Lappland - hovedsaklig i Finland - på slutten av andre verdenskrig. Bokas forteller er Helena Angelhurst, og det er foreldrenes historie hun forteller ... Selv om ordene vekselsvis er lagt i munnen på jordmora eller "Villøye" som hun også kalles, og Johannes, den tyske nazisten som befant seg i Finland under krigen, mens Finland og Tyskland sto på samme side i kampen mot russerne ... så lenge det varte ... Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjennom grundig research foretatt en reise tilbake i tid for å forsøke å finne svaret på hva som egentlig skjedde i en kaotisk tid med mange grusomme hendelser, som det senere er lagt et lokk på.

I begynnelsen av boka er handlingen nokså springende, og det er litt vanskelig å få tak på hva som faktisk skjer. I den forbindelse kan det være lurt å bla seg bakerst i boka og lese om bakgrunnen for Lapplandskrigen. Her har forfatteren nemlig oppsummert de viktigste historiske hendelsene fra juni 1944 og frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Her kan det særlig være god grunn til å merke seg følgende:

"Juni 1944.

• Tyskerne har hatt kommandoen på lapplandsfronten siden 1941. President Risto Ryti garanterer overfor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop at Finland ikke slutter separatfred mot Sovjetunionen.
• Perioden får i Lappland etter hvert navnet Fryktens sommer da VT-linjen (Vimmelsuu-Taipale) på Det karelske neset bryter sammen under den sovjetiske storoffensiven og troppene som har stått under tysk kommando ved Salla i det østlige Lappland, blir flyttet sørover.
• Sivilbefolkningen i Lappland blir uten beskyttelse. Russiske partisaner intensiverer raidene. Blant annet i kommunene Salla og Ivalo blir hele bygder lagt øde.
• Havna i Petsamo spiller ingen rolle lenger, og folk føler seg ubeskyttet. De allierte har overtatt dominansen på Ishavet etter at blant andre slagskipet Tirpitz ble gjort kampudyktig." (side 297)

Dette er bakteppet for romanen, som dramatiserer det som skjedde da tyskerne først var deres allierte og venner, for siden - da Tyskland så smått begynte å tape terreng - å bli deres fiender. I dette klimaet forelsker Villøye seg i Johannes, en tysk soldat med en nær fortid han har fortrengt. Grusomme hendelser i øst, som handler om massakre (Babij Jar i nærheten av Kiel, der over 30 000 jøder ble regelrett henrettet) som fant sted i slutten av september i 1941, og som nesten savner sidestykke i historien ... Johannes er egentlig mest opptatt av å fotografere, men har en far hvis skjebne han hele tiden må forsvare gjennom å vise at han duger som soldat.

Allerede i bokas første kapittel der jordmora sitter og skriver til Johannes i en direkte stil, der hun henvender seg til ham som "du", skjønner vi at boka skal komme til å romme en særdeles brutal historie.

"Jeg er jordmor av Guds nåde, og jeg skriver til deg, Johannes. Vår allmektige Herre har i sin visdom skjenket meg alle menneskers evne til å gi noen livet og til å knuse det for andre. ...

Jeg er, som du vet, en ringe og ulærd jordmor, ubetydelig og sjelegrunn. Alt jeg kan, har jeg lært i krigsmånedene av kuker og blodig muld. Fra før av visste jeg at ved fødselen unnslipper det oss alle et skrik med smak av mellomkjøtt. Nå vet jeg at mens vi lever, gir vi alle fra oss mange tårer, mange skrik og klagesanger, og at menneskene gråter så vel i skyttergraven som i Wehrmacht-staben og i Motti-teltene i Kuolajärvi, iblant av glede og i blant av sorg og iblant med en bjelke i øyet eller med en geværpipe mot tinningen, eller uten noen grunn, og med det målet av tårer er hvert skrøpelige vesen av denne jord levedyktig for Gud. Jeg gråter også, selv om jeg ennå ikke vet hvorfor. Over meg selv, eller fordi jeg ikke vet hvilken side jeg har havnet på i krigen ..." (side 10)

I tider hvor den rene kjærligheten er sjelden vare, og hvor det aller mest handler om grenseoverskridende atferd hvor mange tar det de ikke får frivillig, sier det seg selv at kvinnenes stilling var særlig utsatt. Villøye forstår imidlertid umiddelbart etter at Johannes dukker opp i hennes liv, at denne mannen vil hun og skal hun ha! "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet." (side 30)

Villøye er en utstøtt kvinne som farter rundt og hjelper til med fødsler - selvlært, men ansett for å være dyktig. Det viser seg etter hvert at Johannes´mor var same, og at dette er grunnen til hans forkjærlighet og nysgjerrighet for Lappland.

Så forflyttes Johannes til den beryktede Totovka-fangeleieren, og det er nå helvete på jord for alvor starter. Hit sørger Villøye for å komme, og plutselig får hennes jordmorkall en helt annen betydning. For skal hun redde eller ta liv? Her betyr menneskeverdet lite eller ingenting, og da galskapen for alvor går opp for henne skjønner hun at hun og Johannes bare har en ting å gjøre: å komme seg vekk! De rømmer til Dødmannsfjorden, et sted som visstnok skal befinne seg innerst i Isfjorden i Finnmark.

Kjærligheten som oppstår mellom Villøye og Johannes er så eksplosiv og rå, men samtidig så vár som tiden og omstendighetene tillater.

"Nå kler du av deg uten å se deg tilbake, og i bevegelsene er det ingenting beregnende, bare opphisselse og uskyld. Jeg kunne hatt lyst til å ta Leicaen opp av veska, støtte den mot staven og sette i gang. Belysningen ville vært gunstig. Men jeg lar det være. Jeg har fotografert hundrevis av kvinner, kortleppede, nakne, fyldige, honningfylte, tynne, fittefrengnete, stygge, gamle, magre, multeduftende. Og jeg har blitt opphisset av alle fordi kameraet har vært imellom. Det har vært en beskyttende mur og et kikkhull mot verden. Jeg ønsker ikke murer lenger. Jeg vil ikke ta bildet. Jeg vil ha del i den samme tilstanden av væren som hun befinner seg i, jeg vil at samme vind skal trenge seg inn i huden på oss begge så vi er ett." (side 200)

Det er som om Katja Kettu finner opp et helt nytt språk når hun beskriver lidenskapen og kjærligheten mellom Villøye og Johannes, der hun veksler mellom det ville, galskapen og vanviddet til de mest følelsesladede og forsiktige øyeblikk dem i mellom. Det er likevel ikke erotikk - bare et uttrykk for de helt umulige vilkårene denne kjærligheten hadde å utfolde seg under.

Romanen handler om hvor langt man kan være villig til å gå for kjærligheten, hvor mye kjærligheten betyr i en tid hvor nesten det eneste andre som betyr noe er å holde seg i live. Hva er verst - å overleve men miste kjærligheten, eller å dø vel vitende om at det siste verdifulle man opplevde var nettopp kjærligheten?

Katja Kettu har skrevet en så intens grusom-vakker historie om kjærlighetens vilkår i et krigsherjet Finland hvor det på slutten av krigen nærmest var anarkistiske tilstander særlig i utkant-Finland og i nord, der tyskerne kjørte den brente jords taktikk ikke bare i Norge, men også her. Alt for å gjøre det umulig for russerne å overleve i det etter hvert golde og folketomme nord ... Romanen er så kompleks, så fullstendig og så fullkommen at den har alle kjennetegn som klassikere bærer preg av: en historie som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig vil finne nye detaljer og bunner, velegnet til å gi en historisk periode det ikke er skrevet altfor mye om et nytt menneskelig ansikt, velegnet til å bli analysert både av skoleelever og lesesirkler. Og den er så litterær i sitt uttrykk - brutaliteten og råheten til tross - at det er en sann nytelse å lese den. Kort sagt: romanen har alt! Her kan det ikke bli annet enn en sekser på terningen!

Kjedelig!

Har nettopp lest ferdig boka, men skal ikke røpe noe som helst om slutten.. Jeg var usikker på om jeg ville lese den i det hele tatt, ettersom jeg synes Irving har tapt seg med de siste bøkene. Jeg har derimot lest absolutt alt han har skrevet, og klarte ikke å la denne heller være ulest. Man håper jo hver gang.. Må dessverre innrømme at jeg leste de siste 200 sidene bare for å bli ferdig, slik at jeg kan begynne på neste bok.

Det Irvingske univers ser ut til å være noe begrenset, og valg og tema og deltema overrasker ikke. Dessverre. Likevel er det fint å kunne fortape seg i språket og fortellermåten hans, en gang i blant. Når dette er sagt, må jeg innrømme for meg selv: Ingenting vil kunne slå En bønn for Owen Meany - ikke engang fra samme forfatters penn.

De beste bøkene er de som er skrevet for barnet i oss alle. Akkurat sånn er Hobbiten!

Ingen stor skrivekunst, men svært fornøyelig til tider, humret og lo mange ganger. Cassanova's erindringer gav historien en "pikant finesse". Underholdning, ikke annet;)