Bokelskere.no

Mesterlig og engasjerende lesning. Spennvidden i temaer plasserer Menneskemerket blant de store amerikanske romanene. Politiske begivenheter og skandaler omkring årtusenskiftet preger bakgrunnsbildet, men linjene trekkes langt tilbake i tid, gjerne på detaljnivå, som opphevelse av raseskillet i New Jersey-skolene 1947.

Kjernen i boka er likevel den amerikanske drømmen om å skape sitt eget liv, uavhengig av opprinnelse. Sånn sett er hovedpersonen, Coleman Silk, en kameleon, som omskaper seg fra fattiggutt til vellykket rektor på et college i New England inntil katastrofen inntreffer. Også enkelte bipersoner, som en franskfødt kvinnelig akademiker, prøver med mer eller mindre hell å omdefinere seg.

Ved å bruke ulike fortellerstemmer får Roth fram kompleksiteten i sin historie omtrent som i en kriminalroman. Her med gjennomgangsfiguren fra andre bøker, Nathan Zuckerman, som «jeg-stemmen» og hovedfortelleren. Handlingen er lagt til en liten collegeby 1998. Hentydningene til datidens politiske begivenheter begynner alt å bli nokså obskure - muligens med unntak av Clinton-Levinsky-affæren. Men beskrivelsen av intrigene på ærverdige Athena College gir Nabokov, Uri og andre campus-forfattere sterk konkurranse. Underveis får Roth også gitt satiriske spark til tradisjonsbundne amerikanere av islandsk, dansk og norsk herkomst. Det er åpenbart ikke alle som følger drømmen om å omskape seg.

Jeg har også merket ditt fravær, Rolf, du er en god representant for seniorklassen her på dette nettstedet ;-)

Uleselig? Over 500 løsrevne setninger og avsnitt uten sammebindende tekst eller forklaringer. Likevel fikk jeg allerede på første side inntrykk av at det er våre laster som forfatteren konsentrerer seg om. Spesielt legger La Rochefoucauld vekt på hvordan vi gjør vårt beste for å skjule egenkjærlighet og andre dårlige egenskaper og motiver. Mye virker desillusjonert, endog kynisk, men både empati og psykologisk innsikt går også igjen i mange av maksimere eller læresetningene. Ikke rart at mange av dem er blitt klassiske sitater.

Oversetteren, Anne-Lisa Amadou, gir oss bakgrunnen og konteksten i et nyttig etterord. Selv om maksimene gir seg ut for å være tidløse, er det ikke minst dem som handler om kvinner som virker svært så foreldete. Andre ganger virker La Rochefoucauld forunderlig moderne. Men boka skal nok ikke leses i en enkel jafs som jeg gjorde nå. Det er riktignok en last som han ikke har tatt for seg.

Har nettopp lest ut Gjøkeredet av Ken Kesey. Her dukkar uttrykket om at "den som gjeng i utakt høyrer ei anna tromme" opp to gangar, først i munnen på ein turnuskandidat som prøver å glatte over ei ukonform meiningsytring (side 163), og seinare i tankane til Bromden i etterdønningane av elektrosjokk-behandling (side 294)
Det virkar nærmast som om dette er eit gjengs uttrykk over there. Men var det Thoreau som fann på det? Har prøvd å google litt, men utan hell så langt.

Prosjektet til Fløgstad i denne romanen er å vise korleis krigsforbrytarar frå Nazi-Tyskland forholdsvis kort tid etter krigen fekk viktige posisjonar i Vest-Tyskland. Dette var mogleg fordi det var danna menneske av borgarskapet som utgjorde eliten i Nazi-administrasjonen, og sidan borgarskapet hegnar om sine eigne var vegen kort frå nederlag til restitusjon. Slik sett kan ein kanskje seie at prosjektet til Fløgstad heller er å vise lesaren kvar borgarskapet skal stå.

Det er to forteljarstemmer i boka. Den vi møtter først høyrer til Nazi-offiseren Otto Nebelung, som fortel om sitt eige, men først og fremst om den evnerike venen Paul von Damaskus, sitt liv før, under og etter andre verdskrigen. Den andre høyrer til Alf Magnus Mayen, ein norsk politimann i tryggingstenesta som vaks opp i Vestkant-Oslo i etterkrigstida. Bindeleddet mellom desse forteljarane er mora til Alf, som var ihuga og aktiv nazist så lenge det passa seg.

Som tittelen antyder, gjeng ein del av handlinga føre seg i grensetraktene mellom Norge og Russland. Litsa-fronten er eit stykke av krigshistoria som eg også nyleg las om i Alf R. Jakobsen sin krimbok Djevelens Kobber. Begge desse bøkene skildrar hendingane, så langt eg kan bedømme, på ein truverdig måte.

Det er er eit vell av faktaopplysningar bakt inn i Fløgstad sin forteljing. Sjølv om det kunne vere moro å finne meir ut av kva som var fakta og kva som var oppdikta, så blei dette ei alt for omfattande oppgåve for denne lesaren. Ei og anna blødma har han også funne plass til, samt ei avslutning som ein kanskje kan kalle magisk realisme. Likevel fekk eg aldri kjensla av at dette var ei uvanleg god bok. Det kan godt hende at ho er nettop det, og at problemet heller er at eg er ein middelmådig lesar. Men sjølv for ein middelmådig lesar så er altså dette heilt grei lektyre, vel verdt tida det tok å lese igjennom den.

Kunsthistorie mellomfag kan brukes til så mangt: en kampanile kaltes ofte "belfrø" på norsk. Vi har importert det ordet, så klart - på fransk heter det (fremdeles) belfroi (uttales bellfroA, sånn omtrent, bare at O-en er mer som en dobbelt-w, så ordet uttales med to stavelser (ikke tre)); på engelsk er ordet belfry (uttales "BELLfrai" - ikke "bellfri"; engelsk uttale er jo helt uforutsigbar i forhold til ortografien, ref. George Bernard Shaw (se bl.a. http://theconversation.com/the-absurdity-of-english-spelling-and-why-were-stuck-with-it-44905)). Og i Norge var det visstnok en del storgårder som hadde en belfrø; jeg innbiller meg at det ordet knytter seg til Gudbrandsdalen særlig, og kanskje Ringerike og Hallingdalen også - men det kan være at jeg tar feil der.

I moderne tid (les: etter 2. verdenskrig) har flere norske kirkebygg fått sine frittstående klokketårn; i farten kom jeg på Manglerud kirke, som stod ferdig i 1963. (Og etterpå fant jeg Steinkjer kirke fra 1965, og Bugården kirke (Vestfold) fra 1980 ser også ut til å ha frittstående klokketårn. Det finnes en rekke andre.)

P.S. jeg prøvde nå å google både "belfrø" og "bellfrø", men fikk ikke treff på at dette betegnet frittstående kirketårn - og oppdager at jeg husket litt feil: det norske ordet er BARFRØ eventuelt BARFRØSTUE. Og det var i Østerdalen at de holdt seg med sånt...

• Wikipedia om barfrø(stue)
• Lorenz Dietrichson: Norges kunsts historie om begrepet barfrø (øverst på s. 29 - manuskriptet ble opprinnelig skrevet på 1890-tallet, men ikke utgitt før i 1993). Dietrichson (= guru i norsk kunsthistorie; den første som ble utnevnt til professor i faget her i Norge) mente ordet barfrø

er intet andet end en fornorsket Form af det tyske Bergfriede, Bellfroi, Beffroi, som jo hine flanderske Vagttaarn het, i hvilke Stormklokkerne hænger.

Aahhh – oppvekstskildring! Ein favorittsjanger for denne lesaren. Ein fyl guten Anders frå han er nokre få år gamal, frå det første minnet han har frå livet sitt, og til forbi konfirmasjonsalderen. Oppveksten er på ein gard på Austlandet ein stad, far er ein agronom som kom til bygda og gifta seg med odelsdattera på garden Anders veks opp på. Utanom foreldra og søskenflokken bur der også nokre få tenestefolk på garden, og der kjem sesongarbeidarar når det er tid for det.

Skildringa skiftar karakter i takt med at Anders veks til. Frå barnlege og underfundige betraktningar i dei tidlege åra, over til dei vare og forvirrande kjenslene til ein gut i pubertetsåra. Ein blir kjend med ganske mange folk i bygda, på godt og på vondt. Spesielt inntrykk gjorde to av tenestefolka på garden, Embret og Gorine, som har vært til-og-frå-kjærestar i eit par mannsaldrar, men som ikkje kan få einannan fordi den eldgamle mora til Gorine er imot det. Ei anna scene som gjorde uutsletteleg inntrykk er korleis Anders og ein gjeng andre gutar lar ein rampestrek gå alt for langt, og tek livet av ein geitekilling.

Forteljinga er lagt fram i tredje person. Men det er vanskeleg å tenke seg anna enn at Sigurd Hoel har nytta mykje av sine eigne barndomsminne som inspirasjon for boka. Hoel vaks sjølv opp på gard, så det er lett å forestille seg forfattaren som Anders. Sjølv om Anders åpenbart er glad i garden, bolk 1 av boka ber forresten tittelen Edens have, så verkar det ikkje som om han ynskjer å bli jordbrukar. Men kva ynskje og draumar hovudpersonen har kjem i liten grad fram i boka, den handlar stort sett om kva ballast han får med seg frå oppveksten. Og det meste av den er av den gode sorten.

Jeg har lest mange gode bøker dette året (pluss noen halvgode og noen dårlige), men da jeg var ferdig med Den som ser, var jeg både "shaken" og "stirred" og måtte hente fram 2018-leselista og sjekke hvor mange seksere jeg har kastet hittil, og om de eventuelt burde endres så Herbjørg Wassmo fikk trone aleine på toppen. Jeg har aldri vært slepphendt med toppkarakterer, men akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde hatt en jukseterning med både sjuere og åttere.

Hva var det som tok så heftig tak i meg i denne boka? Stikkord: Sanselige naturopplevelser, traurige familiedramaer, menneskenes frihetslengsel, melodrama, vare og vakre dialoger, kjærlighet og svik, underbevissthetens skjulte logikk - jeg har i alle fall vært trollbundet av livet etter Dina og Reinsnes, nå i Kjøbenhavn og på Strandstedet.

Skulle så gjerne visst hva som siden skjedde med Benjamin, Anna, Joakim og Peder. Det håper jeg inderlig at forfatteren også tenker på. Skynd deg, Herbjørg - skriv mer!

Eg vil vone det gjeng an å bli profesjonell fotballspelar utan at ein blir slik ein møkkasabb som Lundekvam må ha vært i ei periode. Det var rystande å lese om korleis han let fest, sprit og dop take over livet sitt, og måten det gjekk utover familia på. Jaudå, eg er klar over at dette ikkje er laster som er eineståande for fotballspelarar, men det er vondt når ein blir klar over at ein hardtarbeidande landslagshelt har vært så langt nede, og dratt andre med seg. Og i følge boka havnar ein fjerdedel av toppidrettsfolk i liknande problem etter karriereslutt. Får vone at fleirtalet ikkje har fått det så tøft som Lundekvam.

Men det er ikkje berre ugreie og elende i boka. Det var artig å lese om Lundekvam sin veg frå ei lita øy i Austevoll, via ein periode i Brann, og så over til ei lang og innhaldsrik karriere i Southampton. Her er det mykje å glede seg over, både av anekdoter og av høgdepunkt. Sjølv om landslagskarriera stogga på 40 kampar, så har han hatt ei proffkarriere som få andre norske fotballspelarar kan matche. Det er til dømes ikkje så mange andre som kan skilte med testimonial-kampar ved karriereslutt.

Boka er velskriva. Kapitla vekslar mellom forskjellige epoker i livet hans, men det er aldri vanskeleg å henge med på. Som krydder er det tatt med eit knippe bilete frå livet og karriera hans. Triveleg. På den minre trivelege sida; det kan ikkje ha vært lett å legge fram dei mørkaste sidene av livet sitt i eit bokmanuskript, men det virkar ikkje som om Lundekvam legg fingrane imellom her. All gørra kjem fram, utan at han legg skulda på nokon andre enn seg sjølv.

Takk, Lundekvam, for at du har latt lesaren kome nær innpå ei fantastisk fotballkarriere, og måtte du makte å halde styringa over livet vidare.

Det ække ofte jeg leser dikt, men alikkavæl nokså regelmessig. Mange ganger har jeg null utbytte av det, kort og godt. Dikta gir meg ingenting, fordi jeg i min enkelhet ikke fatter dem. Men en gang iblant er det et eller annet uhåndgripelig i diktet som fanger oppmerksomheten, som gjør at jeg leser det igjen, eller det hender også at diktet går rett i fletta på meg helt umiddelbart. Jeg får følelsen av at jeg har sett noe vakkert, og leser på nytt, og på nytt. Det vakre trer enda klarere fram, og et vell av tanker og assosiasjoner settes i gang.

Og min sikreste vei til suksess i lyrikkens verden er Hans Børli. Derfor går det aldri veldig lang tid mellom hver gang jeg blar i Børlis samlede. Den har jeg holdt på med i tjue år, og det blir nok minst tjue til, om jeg ikke har takka for meg før dét.

Det blir jo selvsagt noe helt annet – da kjenner du nok den tyske Autobahn mye bedre enn jeg gjør, ja.
Jeg hørte mye på Kraftverk en gang i tiden, men har aldri tenkt på Autobahn på den måten. Det er så fint det du skriver, så takk for at du delte disse tankene!

Og du har nok rett i det med poesien også, kanskje med unntak av sjømenn og sjømannsviser, men de er kanskje ikke så veldige potetiske når det kommer til stykket …

Ja, ikke sant? Og

Die Sonne scheint mit Glitzerstrahl

Kjørte en del gjennom Tyskland for noen år siden, og da hørte det liksom med å spille Autobahn :-)

God lesing!

Og til:

Alt jeg ikke vet!

som du skriver: Det er jo det som er noe av det fine med Bokelskere, at vi kan inspirere hverandre. Jeg har i hvert fall stiftet mange nye og spennende literlære bekjentskaper, etter tips fra andre bokelskere om bøker og forfattere jeg sikkert ikke ville funnet fram til på egen hånd.

Stablet foreldrene hennes en grunnmur på beina hennes de første leveårene hennes? Var ikke det barnemishandling? Var grunnmuren fylt med letthet og full av pågangsmot?
Hege Storhaug mestrer ikke helt dette med språklige bilder.