Bokelskere.no

Ah - Kazantzakis! På gravmonumentet hans står et sitat av ham: Δεν ελπίζω τίποτα. Δε φοβούμαι τίποτα. Είμαι λεύτερος. Jeg håper ingenting. Jeg frykter ingenting. Jeg er fri.

Zorbas fortelling er mer enn en dansende Anthony Quinn på ei kretisk strand!

Synes boka var treg og ganske flat, helt til jeg kom ca halvveis.. WOW sier jeg bare. Denne boka ble en favoritt. Den sammenlignes med Gone girl og The girl on the train, men synes denne var mye bedre.

Det er jo så klart litt overlapp, og noen historier overlapper mer enn andre, men hovedforskjellen er vel at post-apokalyptisk fiksjon handler om et totalkollaps av samfunnet, som følge av naturkatastrofer, krig, virus, zombier, hva det enn måtte være. Det er ingen som styrer lenger, det er ingen regjering, ofte er det få folk igjen, osv.

Dystopisk fiksjon har fortsatt et type samfunn og regjering, ofte er det en streng diktatur som styrer med jernhånd. Det kan være mye overvåkning, forfølgelser, osv. Dette kan også ha skjedd etter en eller annen type katastrofe, men ofte er det basert på noe vi kjenner igjen fra vår hverdag som har blitt satt på spissen eller overdrevet, f.eks The Hunger Games ser for seg et samfunn i fremtiden der media, reality TV og Hollywood glamour styrer. En annen viktig forskjell (mener jeg da) er at dystopier er samfunn som ser perfekte ut fra utsiden, men fra innsiden er det noe helt annet. Post-apokalyptiske verdener er bare helt jævlige stort sett uansett hvor du ser det fra.

Håper det gav mening og at dere er enige :D Som jeg sa kan det jo være overlapp. Om du kun tenker på dystopi som en "uperfekt verden", ja da kommer vel post-apokalyptiske bøker inn under det, og det er jo greit, men jeg liker å være mer presis når det kommer til sjangre, fordi det kan jo ha noe å si for noen :)

Repeterte nylig denne - leste den for lenge siden. Wonderboy var fascinerende - og morsomt at den/han fikk en oppfølger. (Jeg skal også repetere Fyrsten nå) - Omtalte Wonderboy endelig i bloggen

En overflod av Katheriner er en roman av forfatteren John Green. Boken handler om vidunderbarnet Colin (som er veldig glad i å lage anagrammer) og vennen hans, Haasan, som reiser vekk fra hjembyen og familie for å få en pause. Colin blir på en eller annen måte bare forelsket i jenter som heter Kathrine, så målet med reisen er å finne en formel for å vite om man blir dumpet eller ikke.
På reisen stopper de ved en turistattraksjon hvor de møter en jente, Lindsey, som de blir godt kjent med. De bor en stund hos denne jenta. Vennene til jenta blir de også kjent med. De drar for eksempel på en grisejakt hvor Colin og Hassan roter seg bort, men finner de andre igjen.
Hele boka ender med at Colin blir forelsket i Lindsey og når han tror han endelig har fullført formelen om man blir dumpet eller ikke, må han prøve på nytt.

Jeg syntes det var en litt kjedelig bok fordi den manglet spenning i handlingen, men ikke helt opp til forventningene etter å ha lest Faen ta skjebnen av samme forfatter. Det jeg like i boka var at handlingen i boka varte over lang tid slik at man blir godt kjent med personene i boka noe jeg liker. Det jeg ikke likte derimot, var at man fikk aldri vite hvorfor Colin var så glad i jenter ved navn Kathrine og hvorfor alle hadde gjort slutt med han.

Pip Tyler er desperat etter å vite hvem faren hennes er, men Pips eksentriske mor nekter å fortelle henne noe. Dermed tar Pip saken i egne hender, og kommer i kontakt med den mystiske varsleren Andreas Wolf som mener han kan hjelpe henne. Finner Pip svaret på gåten i Bolivias jungel, eller ligger svaret foran nesen hennes i Denver?

En murstein av en bok hvor Pips historie nøstes sammen av flere personer i kjent Franzenstil. Ingen lettlest sak, men det skal godt gjøres å stille seg likegyldig til den.

Fantastisk bok som tar dagens samfunn på kornet.

Jeg pusler meg for tiden gjennom siste boken i Johan Borgens triologi om Lillelord i mitt norske forfattere på B prosjekt. Neste forfatter må bli Oscar Braaten tror jeg, han har jeg fortsatt ikke lest noe av.
På øret surrer Den store Gatsby av F. Scott Fitzgerald, er svært fornøyelig surr. Jeg ble veldig skuffet over filmen, men det er nesten glemt nå. Det er ikke stort igjen, og den neste lydboken blir høyst sannsynlig en svensk krim.
Jeg er også innom Wordbrain nå og da. Er på nivå 28 av 30 (Astronaut). Sekretær finnes ikke hos meg, så det finnes sikkert flere versjoner.

Tusen takk for tips! Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne glemme Vera Michaelsen, den tror jeg kan fenge. Dans stille før stormen er ny for meg, den skal sjekkes ut.

Bokens klare styrke og svakhet er intervjuformatet og forfatterens nærhet til gruppa.
Sindre Kartvedt viser seg bare i teksten i forord og etterord, hvor han legger sin begeistring og sitt vennskap med bandet på bordet. Resten av historien om landets viktigste rockeband forteller de selv. Slike bøker har en tendens til å bli som å kile seg selv - ikke like virkningsfullt som når andre gjør det.

Underveis i lesningen tok jeg meg i å savne en forteller som grep inn og trakk noen linjer. Sindre Kartvedt har fulgt bandet siden starten for mer enn 30 år siden (da de kalte seg Wannskrækk), men har selv bodd i USA siden midten av 80-tallet. Han er dessuten en mann som kan bruke store ord og samtidig lande på beina. Hans ambisiøse Amerika-portrett i Vest for Eden kommer jeg stadig tilbake til, men den kloen bruker han ikke i DumDum-biografien.

(Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Merete, en nyskilt kvinne på medio 40, advokat, to barn;- sønnen Haldor- som hun er nært knyttet til, og datteren Karin som hun har et komplisert forhold til. Merete prøver å skape seg nytt liv, nye relasjoner, men det meste dreier seg om det nye vennskapet til de yngre naboene Karianne og Mikke. Kompisen Jonas, som hun har kjent lenge, blir satt på sidelinja. Historien fortelles via Jonas, som forestiller seg Meretes liv, hennes tanker og beveggrunner, han undrer seg, observerer, venter på at hun skal gi ham tid, en telefon, kaffe, men Merete utsetter stadig.
Det er noe rart, litt urovekkende over hele historien, som om noe skal skje, men hva? Boka har et godt driv, men jeg blir både forundret og litt irritert over Meretes handlingsmønstre- hva er det hun egentlig vil? Merete er et eksempel på et av de mennesker som handler så irrasjonelt at vi undrer oss, så på tvers av hva man forventer av en tilsynelatende rasjonell og intelligent kvinne. Men vi mennesker er kanskje ikke så rasjonelle når det kommer til stykket? Er det kjærlighet hun ønsker? Er det å få bekreftet at hun enda er ung og attraktiv?
Oterholm skriver godt, og dette er en roman skrevet på en spesiell måte med en spesiell synsvinkel, men den er absolutt ikke tunglest. Jeg håper flere leser den. Dette er en roman som egner seg for diskusjon. Og slutten er sterk.

Liljekonvallpiken er nominert til Brageprisen 2015.

Anne Oterholm er forøvrig ei flott dame - og Odda-venn. Hun besøker Odda under litteratursymposiet nesten hvert år, hun har endog vært styreleder for Sentralbadet (også kalt Bokbadet) i Odda sentrum som alltid blir brukt under symposiet. Under symposiet nå i oktober inviterte butikken jeg arbeider i (Fargerike) nettopp Anne Oterholm til å lese i butikken, og jeg fant at teppeavdelingen måtte fungere utmerket. Og det gjorde den! Hun leste fra Liljekonvallpiken i omlag 45 min. Den skal jeg også lese!

ble ferdig med Fremmed i eget land denne uka, og har begynt på Bipolar Superstar. Handler om selvopplevd hverdag med bipolare problemer osv. Kan minne litt om den boka med den japanske gutten som skrev selvbiografien Hvorfor hopper jeg

Jeg skriver en eksamensoppgave om Barnepiken og tenkte å bruke bokelskere.no som kilde for hvordan lesere opplever boken. Hva boken handler om, hvem forteller sin historie og hvilke inntrykk fortellerperspektivet gav deg. Desverre fant jeg ikke så mange anmeldelser av boken, er det noen som kunne tenkt seg å skrive en kort anmeldelse tilbake i denne dikusjonen med utgangspunkt i spørsmålene mine? På forhånd tusen takk :)

Jeg har akkurat avsluttet Mississippi av Hillary Jordan. En helt fantastisk bok! Fortsetter med langtidsboken min; The Eye of The World, første bok i Robert Jordans serie The Wheel of Time. Og starter samtidig på en "hurtigbok", Havfruestolen av Sue Monk Kidd. Og akkurat nå sitter jeg utkledd som et spøkelse i et gammelt stretch laken, svart rundt øynene med en liten godtebeholdning til de som går Knask eller Knep idag ;)

Vingebelastning følger én person fra innsiden, 30 år gamle Andreas. Utdannet medieviter, men ikke sikker på om det er det han skal jobbe med. Historien følger Andreas gjennom en periode hvor han er sykmeldt på grunn av depresjon. Gjennom tilbakeblikk på ungdomstid og voksenliv rulles årsakene til sykdommen hans opp.

Eller, "rulles opp" blir feil uttrykk, for dette er ingen kriminalhistorie hvor alle puslespillbitene passer sammen. Flatland er en forfatter som aldri tyr til enkle løsninger eller karikerte personportretter for å hamre inn poengene sine.

Hvorfor blir Andreas deprimert? Det er lett å få forstå handlingene til alle Flatlands skikkelser. Som forteller har hun ingen trang til å sette opp et ironisk slør for å dytte leserens sympatier i en bestemt retning. Verken psykiateren, kjæresten, foreldre eller søsken pekes ut som syndebukker, og selv om ikke alle Andreas' handlinger og tankerekker er logiske for leseren, blir han aldri en pasientkarikatur. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Og Man Booker-prisen 2015 gikk til Marlon James.

Han er den første jamaicaneren som vinner prisen, og A Brief History of Seven Killings er hans tredje roman.

Den er en mursteinen på vel 700 sider og handler i korte trekk om et mordforsøk på Bob Marley. Den fortelles med et vell av ulike stemmer på Jamaica så vel som i USA. Ingen dårlig bok, for all del, men den nådde ikke opp som en av mine favoritter blant de nominerte, fordi jeg syntes den ble for fragmentert og heseblesende, har litt vel mange karakterer i litt vel mange miljøer. Ikke verdens mest lettleste bok heller, her er det mye banning og slang og vold, men også en god porsjon humor.

Har nettopp lest denne, og den ble raskt en favoritt!
Som å lese en mørk versjon av Roald Dahl. :-)
Lurer på om noen som har lest denne har tips til bøker som er litt i samme gate?
(Hollow City er selvsagt neste bok ut, men utenom denne?)

Det er nok sant det, jeg leste om boka først......og forhåndsdømte den. Eller lot meg advare.!!

Det er ikke ofte at romaner på 600 sider tas med hjem fra biblioteket. Men det var noe med omtalen på omslaget som fenget meg. Dette var en godbit av de sjeldne er min konklusjon etter å ha lest romanen. Forfatteren brukte ti år på å skrive debutromanen med en familiehistorie som ligner på hans egen, men er ingen selvbiografi ut ifra det han forteller i intervju. Den har fått gode anmeldelser, oversatt til mange språk og rettighetene til å lage film av den er solgt. I norske anmeldelser er det fokusert på at Alzheimers sykdom er med i handlingen. Det er det, men romanen er så mye mer enn det. Link til et blogginnlegg jeg skrev om romanen.