Bokelskere.no

Denne krever en omstilling i hodet før man begynner å lese;
dette er en novelle, som i England ble gitt ut som en quick-read - altså en novelle i bokform. Forlaget her i Norge har gjort det litt annerledes, og valgte å gi den ut som en roman. Men det funker jo ikke å strekke en kort novelle ut i en stor bok, det å gi den større skrift og legge til bilder gjør jo ikke historien noe lengre.

Når det er sagt er historien søt, men man må altså ikke gå i fellen å tro at man skal lese en hel roman. Hovedpersonen er søt og hyggelig, og hun rekker å gå gjennom en liten indre transformasjon i løpet av boken. En fin time i sofaen med denne i fanget, men en bommert av forlaget å utgi denne i det formatet de har valgt synes jeg.

Den var helt fantastisk, og så rørende. Jeg gråt meg gjennom halve boken. En bok som får deg til å le og gråte på samme tid. Ikke til å gå glipp av.

Momo, eller kampen om tiden handler om den fattige, lille jenta Momo, som bor alene i en amfiteaterruin i utkanten av byen. Med litt hjelp av fra sine venner i byen, klarer Momo seg fint alene. Ja, spør du henne om hvor hun helst vil bo, er svaret nettopp amfiteateret. Ikke under noen omstendigheter vil hun på barnehjem. Momo har mange venner. Barna kommer ofte og leker med henne, de voksne kommer for å prate. Momo er nemlig en eksepsjonelt god lytter i tillegg til å være et oppfinnsomt og lekent barn, og livet hennes er i begynnelsen av boka fullt av eventyr, lek og moro. Men så en dag blir idyllen plutselig truet. I byen dukker det opp en grå skare. Sigarførende menn i grå dresser lurer menneskene til å opprette kontoer i tidssparekassen. Ved å effektivisere hverdagen, sparer de tid og tjener masse penger. Det de ikke vet, er at de grå mennene stjeler all den tiden de sparer. Konsekvensen er at ingen lenger har tid til noe som helst, heller ikke til Momo. Momo skal imidlertid snart vise seg å bli et problem for tidssparekassen. Ikke bare klarer hun å overtale vennene sine til å begynne å bruke tid på henne igjen, hun avslører også tidssparekassens svindelvirksomhet. Dermed blir hun en risiko for de grå, som ikke skyr noen midler for å få henne ryddet av veien…

Fordi historiens overførte betydning er så åpenbar, er Momo, eller kampen om tiden en allegori i like høy grad som en fantasyfortelling. Boka er en kritikk av det gjennomregulerte, moderne samfunnet, og den setter blant annet spørsmålstegn ved hvordan vi bruker tiden vår. Folk arbeider stadig mer, de har ikke lenger tid til det som er viktig: til fortellinger, til lek, til dialog, til hverandre. Tid er penger. Dette temaet har ikke mistet sin aktualitet. Momo, eller kampen om tiden er dessverre like aktuell i dag som da den ble utgitt for 40 år siden.

Jeg leste Momo som lydbok på bilferie sammen med familien min i sommer, og alle likte boka veldig godt. Helt i begynnelsen var det en passasje om bruk av fantasi i lek som jeg synes ble litt langdryg, men etter det tok spenninga seg voldsomt opp. Både store og små lyttet med andakt til Momos kamp mot de iskalde tidstyvene, som lever på stjålet tid. Det jeg likte best med boka, var selve underteksten, kritikken av det moderne samfunnet. Spesielt festlig var beskrivelsen av Momos lek med dukken som stadig vil ha flere ting. Her fikk Barbie gjennomgå. De yngste leserne får nok ikke med seg tekstens dobbeltbunn, men de lar seg fascinere av den nervepirrende historien. Momo, eller kampen om tiden er nemlig ikke bare aktuell og viktig, den har også meget spennende. Passer for barn mellom åtte og åtti.

: http://karisbokprat.wordpress.com/2013/08/14/michael-ende-momo-eller-kampen-om-tiden/

Ekkel og vemmelig og fantastisk skrevet. Ordene fløt sammen i et av de beste litterære verkene jeg noen gang har lest. Språket alene gjør denne boken verdt å lese. Tematikken er heldigvis også svært interessant, til tross for at en virkelig, virkelig vemmes av bokens hovedperson..

Glimrende! Bare språkbruken alene er så uvanlig og underholdende at det er en studie verdt. I tillegg kommer den merkelige handlingen, som minner mye om stemningen i Prosessen.

Elsker denne boken. Nick Cave klarer på en fantastisk måte å male et bilde av en virkelig kvalm og avskylig mann - og skildrer denne karakteren så fantastisk at du ikke kan gjøre annet enn å le. Tragikomikk på sitt beste. Og jeg kommer aldri, aldri til å klare å spise en BigMac... noen gang.

Hvor mange av disse 99 bøkene har du lest?

Er denne like aktuell i Norge, eller er det noen bøker i lista dere absolutt IKKE ville lest?

Er litt usikker på om den fortjener en 4'er, det var veldig mye av det samme kjøret, tippet for mye over og ble litt kjedelig. Men den glimtet også til noen ganger med et gripende tak rundt far/sønn forholdet, og latterfremvekkende episoder. Og så liker jeg jo Nick Cave da...