En kjærlighet som var dømt på forhånd. To sære og forvrengte menneskeskikkelser ytterst ute i hver sin grøftekant. Av og til skrådde de inn mot midten av veien som drevet av en plutselig felles innskytelse. Da ble det klart for enhver som gikk bak dem på landeveien at disse to ikke var bestemt for hverandre fra naturens hånd.

Lærerinnen på stedet var så alminnelig som en lærerinne skulle være i en slik liten avkrok av verden. Skulle en eller annen utenforstående ha bruk for å forhøre seg om henne og for eksempel spørre om hun var mer eller mindre pen, ja da ville enhver komme i stor forlegenhet og si som så at det var vel ikke det viktigste med en lærerinne.

Hva er et øyenvidne annet enn et blikk som har gjort seg allvitende? Hva er en kjensgjerning annet enn en nøye gjengivelse av hva dette blikket har sett?

Da jeg endelig våknet, var det halvlyst ute. Klokken viste kvart over seks, men jeg kunne ikke vite om det var morgen eller kveld. Jeg dro på meg et par slacks og stakk hodet ut av døren for å kikke på naboens dørmatte. Morgenavisen lå der, hvilket fikk meg til å konkludere med at det var morgen. I slike stunder kan det være kjekt at noen abonnerer på en avis. Jeg burde kanskje gjøre det.

Jeg har alltid sagt det – en fordom fra min side, vil jeg tro – at man kan fortelle mye om et menneskes karakter ut fra deres valg av sofa. Sofaer utgjør et rike som er ukrenkelig overfor seg selv. Det er noe bare de som har vokst opp med gode sofaer vil ha sans for. Det er som å vokse opp med gode bøker, eller god musikk. Den ene gode sofaen avler den andre gode sofaen: den ene dårlige sofaen avler den andre dårlige sofaen. Sånn er det bare.

"Jeg skjønner ikke." Jeg skjønte faktisk ikke. I det store og det hele er jeg en alminnelig fyr. Jeg sier at jeg skjønner når jeg gjør det, og jeg sier at jeg ikke gjør det når jeg ikke gjør det. Jeg prøver å snakke rett fra leveren. Så vidt jeg kan forstå, er det mange av problemene her i verden som har sitt opphav i dunkle talemåter. De fleste mennesker ber om bråk, et sted i underbevisstheten, når de går rundt omkring og snakker utydelig.

Jeg føler meg bortkommen. Virkelig bortkommen. Det kommer til å skje noe forferdelig. Jeg kjenner det på meg. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen som helst anelse om hva jeg burde gjøre. Er det klart? Jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre når jeg har avsluttet denne samtalen.

Jeg lurer ofte på om ikke hjertet er som en dyp brønn. Ingen vet hva som skjuler seg der nede. Man må bruke det som innimellom flyter opp til å gjette.

Fra nå av vil jeg at novellene mine skal være annerledes, tenkte Junpei. Jeg har lyst til å skrive om folk som venter på at natten skal ta slutt, som lengter etter lyset slik at de kan holde om den de elsker; om folk som drømmer og som venter. Det vil jeg skrive om.

Jeg følte det som om jeg var blitt en del av en dårlig skrevet roman, at noen gikk i rette med meg for at jeg var helt urealistisk, Og kanskje var det sant.

Det eneste du kan gjøre foreløpig, er å vente. Du kan ikke ha det lett, men alt har sin tid. Det er som flo og fjære. Ingen kan gjøre noe for å forandre dem. Når det er en tid for å vente, må du vente.

I den forstand tror jeg han kan ha alvorlige psykiske problemer. Nå har vi jo alle psykiske problemer i en viss utstrekning, men han er verre stilt enn du og jeg. Hans problemer stikker dypere og er mer hardnakkede

Når du skal opp, finn det høyeste tårnet og klyv til topps. Når du skal ned, finn den dypeste brønnen og gå til bunns. Når det ikke er noen strøm, hold deg i ro … Bare pass opp for vann. En gang i fremtiden kunne denne unge mannen få det fryktelig vondt på grunn av vann. Vann som ikke er der det skulle være.

Han ser opp idet han hører en hvinende lyd og den brå ulingen i et bilhorn. Han ser siden av den glinsende, svarte taxien foran, sjåføren er allerede i ferd med å veive ned vinduet, og i kanten av synsfeltet er det noe han ikke helt får tak i, noe som kommer mot ham i en vanvittig fart.

«Hvis jødene bare blir sendt i leir for å arbeide, hvorfor måtte Herr Hanssel gjemme dem da? Er leirene så fæle?» spurte Heidi.
Fru Laub trakk på skuldrene. Hun brydde seg ikke om hvordan leirene var. Det som var viktig var det som skjedde i landsbyen, eller med folk hun kjente.

«Du vil ikke tro hva som finnes her», hvisket hun. «Du kunne bedt om trolldom som lot deg snakke med folk på den andre siden av verden. Lys som aldri brenner ut. Eller ei vogn som kjører alene, raskere enn noen hest. Du kunne bedt om varmt vann som renner inne. Sjokolade. Oppsparte lyder på boks. Alt dette kunne jeg gitt deg. Men aldri Evna, nábyrn.»

Det lette smilet hennes kunne stanse en manns hjerte.

Musikken strømmet uanstrengt ut av meg, og lutten var som en andre stemme. Jeg flyttet raskt på fingrene, og lutten skapte en tredje stemme også. Jeg sang med den stolte kraftfulle stemmen til Savien Traliard, den største av Amyrene. Publikum beveget seg i takt med musikken lik gress i vinden. Jeg sang som ridder Savien, og jeg følte at publikum begynte å elske og frykte meg.

Det var en slik vakker høstdag som er så vanlige i historier og så sjeldne i virkelighetens verden.

Ho blir med han utan å stille spørsmål. Held fast om midja på han mens dei kjøyrer. Han skulle ønske at vegane var lange og beine, at dei førte dei over landegrenser, frå verdsdel til verdsdel. Men korleis dei ei slynger seg om fjellsider og framved strender, blir dei verande i utkanten av verda.