Bokelskere.no

Er det ikke bedre å bli gjort oppmerksom på det mørke, konfrontert med "det ondes problem", enten det er gjennom litteratur, film eller hva det måtte være, enn at man som menneske plutselig snubler over det i seg selv, uten å helt vite hva det er?

jeg er tilbøyelig til å være enig. Noen forfattere mener at de heller bør fremstille en verden basert på virkeligheten, og i noen kontekster er det vanskelig å se godhet der brutalitet og despotisme har forrang. Jeg skyr ikke slik litteratur. Bestialitetens historie av Bjørneboe er et godt eksempel uten at jeg kan sammenligne siden jeg ikke har lest blodmeridianen enda.

Voldsskildringene ble for groteske, vet gjennom historien at noen mennesker ikke bryr seg om andres liv og verdi, men synes ikke forfatteren viste humane trekk hos noen. I begynnelsen av boka får vi vite at "unggutten" har en søster, det kunne gjort han til et mer "menneske", hvis han ga uttrykk for leting og søking etter henne, men jeg fant ingenting, gjorde du?

Jeg har ikke lest den ennå jeg, er bare ekspert i å spekulere (merk at jeg er ekspert I å spekulere, ikke at mine spekulasjoner er gode). Men har planer om å plukke den opp en dag, godt mulig jeg vil være enig med deg.

Sitter igjen med noen bilder i hodet som jeg gjerne skulle vært foruten. Ser at den skal bli film, hvordan man skal unngå groteske voldsskildringer blir meg en gåte. Synes volden overskygget historien, men orker ikke å lese den en gang til. McCarthys bok "Veien" er også voldsom, men der er det barnet som tvinger den voksne til å holde på sin menneskelighet gjennom spørsmål, og den voksne prøver å verne barnet mot det verste. "Unggutten" i Blodmeridianen blir litt borte i historien sjøl om han ikke alltid er delaktig og vegrer seg noen ganger, men det er ingenting som tilsier at han tar avstand fra volden han ser.