Bokelskere.no

I motsetning til de tre lengre bøkene jeg har lest av Don K. Preston, så er dette et av de kortere der han deler sine studier rundt Matteus 5:17-18 med leserne sine. Er det snakk om at himmel og jord skal forgå i bokstavelig forstand? Når skulle loven forgå? Preston påpeker viktigheten av å kjenne til jødenes tenkemåte og deres teologiske uttrykksmåter, noe Don Preston gir oss en god innsikt i i dette heftet på noen og seksti sider. Et godt lite studiehefte rundt et par viktige vers i forbindelse med preterisme.

I denne boken utforsker Don K. Preston oppstandelsens natur og naturen i Adams død ved syndefallet. Kom Gud med en trussel om fysisk død? eller var det en åndelig død, ett brudd i relasjonen mellom Gud og menneske? Preston viser på en forunderlig måte hvordan alt peker på en åndelig brudd i relasjonen mellom Gud og menneske og dermed en åndelig men samtidig en virkelig oppstandelse. Han vender på hver eneste stein og viser hvilke motsigelser det innebærer i selve kjernen av evangeliet og på andre områder i skriften hvis man mener at det var en fysisk død det var snakk om. Don K. Preston tar også fram de tilfellene der Paulus snakker om død, spesielt de i forbindelse og i kontrast med Adam, at det som regel er snakk om en åndelig død fremfor en fysisk død. Preston tar også frem noen motsigende meninger fra bl.a. tidligere preterist Sam Frost, og hvordan de virker mer forvirrende og selvmotsigende når Frost prøver å ”rette” på sine ”tidligere feil”. Vi får også se hvordan Sam Frost er på farlig farvann når det kommer til evangeliets kjerne der han går bort fra synet på åndelig død og Jesu stedfortredende død.

Don K. Preston er en dyktig fremlegger av Bibelen når det kommer til endetidstemaer og som en forsvarer av det han kaller for Paktseskatologi (Covenant Eschatology). For å få mest mulig ut av boken, har jeg merket meg, så er det lurt å ha Bibelen ved siden av seg for å slå opp de skriftstedene han nevner, spesielt de han ikke siterer i boken. Videre så blir det også mye gjentakelse i denne, slik som i de andre bøkene, og strukturen blir så som så etter hvert som man kommer inn i siste del av boken. Tross dette så liker jeg måten han skriver på, bruker Bibelen på og argumenterer på, selv om jeg innimellom må lese en setning eller avsnitt flere ganger med tungen mer rett i munnen for å få med meg det han skriver på en mer forståelig måte. Ikke den beste av Prestons bøker, men allikevel en bok om et nødvendig område i preterismedebatten.

Nok et hefte om klasseledelse og viktighetene rundt å være en god, varm og tydelig klasseleder. Forfatteren starter i forordet med å si at ferdigheter i klasseldelse er den viktigste forutsetningen for at vi skal lykkes som lærere.
Jeg fant det interessant at undervisningsadferden hos læreren er viktigere i forhold til læring enn elevens sosiale bakgrunn, antall elever i klassen eller det faglige spredningsnivået hos elevene. Heftet beskriver videre forskjellige lærertyper, der en ettergivende lærer fort kan resultere i manglende interesse for læring og at elevene både kan bli umotiverte og usikre. Læreren må ta vare på sin autoritet, være tydelig og klar men på en varm og anerkjennende måte.

Klasselederens ansvar er også å skape mestring hos barna, for mestring ifølge Bergkastet og Andersen skaper trygghet og forebygger utvikling av negativ adferd. Inn i dette fletter de nødvendigheten av god kontakt med elevene og elevsamtalen som en sentral arena for å bygge tillit og skape en mestringsfølelse hos elevene. Videre gir de leseren gode tips i forberedelse til elevsamtaler og utviklingssamtaler, og gode skjemaer å ta utgangspunkt i, selvom jeg savnet skjemaer som tar for seg utviklingssamtalene, men man kan jo ikke få alt servert på sølvfat, og jeg ser ikke bort ifra at man kan bruke noen av punktene fra elevsamtaleskjemaet inn i utviklingssamtalen.

Jeg fikk også en bekreftelse på at man ikke skal kreve øyekontakt av eleven, det er noe som kommer når eleven blir trygg og tillitsfull overfor deg som lærer. Regler og rutiner er også essensielle ting i en skolehverdag for at elevenes læring og utvikling skal gå i riktig retning. Desto større elevgruppen er, desto viktigere er dette. Dette spiller også inn hvis man ønsker å fremme arbeidsro, sammen med gode beskjeder og riktig bruk av oppmerksomhet.

I boken "Ditt smarte barn" leste jeg om hvor viktig det var å formidle til et barn at det er lov å gjøre feil, det er gjennom feil man lærer, og selv de smarteste og mest suksessrike mennesker har gjort mye prøving og feiling for å komme dit de er i dag. Dette kan være et lettelsens budskap for mange. Ifølge Bergkastet og Andersen må det eksistere en aksept for å gjøre feil. Veiene til suksess er ikke alltid enkle, men krever både anstrengelser og utholdenhet i følge forfatterne.

Forfatterne påpeker også viktigheten av at lærere bør kunne faget sitt godt. Dette vil medføre at elevene også kan oppnå gode faglige resultater. Alt dette og mer, får jeg ta med meg videre inn i den kommende hverdagen min som kontaktlærer og satse på at den nye tilværelsen vil bli en suksess. Alt i alt er dette heftet en kort og fin innføring i klasseledelse med varme og tydelighet i ryggsekken.

Don K. Preston kommer her med en inngående og detaljert studie av Paulus første brev til Tessalonikerne 4:13-18. En hel bok på 450 sider rundt disse seks versene! Da går man temmelig nøye til verks. Når det er sagt så beveger han seg nok litt utenom de nevnte skriftstedene, men vender stadig tilbake for å utdype, påpeke, reflektere, sammenligne, tolke og utbrodere det meste rundt de nevnte vers.

De populære versene Preston tar fram handler om den såkalte bortrykkelsen ved Jesu gjenkomst. Preston forklarer i det dype og brede hvorfor det ikke er snakk om en bokstavelig bortrykkelse opp i en bokstavelig sky med Jesus. Her bruker han bl.a. Bibelen selv, grunnteksten, leksikon og historiske kilder for å få frem poengene sine. Han viser bl.a. til hvordan Paulus brukte mye av det profetiske språket og domsspråket fra GT i sine brev, samt Jesu egne ord og forklaringer rundt Jesu gjenkomst og enden av den jødiske tidsalder, som han sterkt understreker at skjedde i år 70e.Kr. ved Jerusalems og templets ødeleggelse.

Don K. Preston er en dyktig ekseget og kan faget sitt ytterst godt, kanskje en grunn til at så få sier seg villig til å stille opp i debatt med ham rundt det som har med eskatologi å gjøre. Preston tar også et oppgjør med eskatoligi som hevder at Jesu gjenkomst ligger foran oss, og spesielt er det personer som Thomas Ice, Keith Mathison og Kenneth Gentry som får gjennomgå bl.a. for svak og motsigende bibeltolkning rundt temaet. Selvom dette er på sin plass, så synes jeg det kansje blir litt mye henvisning til hva andre mener og hva de tar feil på, enn å heller presentere det full preteristiske synet rund de nevnte vers. Preston er allikevel også god på å ta frem noen positive sider ved dem han er uenig i og henviser bl.a. til Gentry og noe av det arbeidet og de studiene han har lagt inn i sitt delpreteristiske syn.

Videre så kan Preston være noe ustrukturert og gjentakende, selvom det ser ut som han prøver å holde en viss struktur. Kanskje temaet bare er litt for innviklet og teknisk for å få alt til å klaffe i struktur og orden, eller kanskje det bare er noe Preston selv må jobbe med i eventuelt kommende bøker? Gjentakelsene kan være noe irriterende, men samtidig kan man trenge det, men det virker som om Preston ikke er klar over at leseren kan få med seg poengene etter et par gjentakelser, og da hadde det kanskje vært på sin plass å omformulert noe for å slippe å gjenta seg selv. Jeg med andre ord kan ha godt av gjentakelse på visse områder som kanskje ikke fester seg så godt i hjernen. Uansett så synes jeg dette var en godbit, selvom jeg ikke hang med på 100% av innholdet, så gav det meg noe å tygge på, bedre innsikt i det full preteristiske synet og nok en grunn til å kunne stole på Bibelen i det den har å komme med.

Et kort og greit hefte om klasseledelse og relasjoner og forslag til forskjellige former for bl.a. bli-kjent leker og leker som øver opp konsentrasjonen. Dette er leker man kan gjøre sammen med elevene. Heftet har også noen smådrypp rundt klasseledelse, klassemiljø, det sosiale osv. Fikk notert meg noen av lekene som jeg ikke ser bort ifra at jeg vil teste ut.

Dette er boken jeg trengte å lese for å kunne komme sånn noenlunde i gang, og forberedt til min nye jobb som kontaktlærer i skolen. Heidi Granberg forteller fra sin tid som nyutdannet lærer samtidig som hun gir tips og råd for en som skal inn i læreryrket for første gang. Hun forteller om at det finnes ytterst lite litteratur på området samtidig som de fleste lærere ikke er forberedt på hva som egentlig venter dem av andre oppgaver og ekstraarbeid utover det de hadde forventet. Hun skriver at arbeidsmengde og tempoet alt skal skje i er en grunn til at mange lærere slutter når de så vidt har begynt. Granberg sier også at mangel på involvering og engasjement fra ledelsens side på skolen kan være et svakt punkt her. Videre forteller hun at det også er fravær av veiledningsordninger som fungerer på skolene, noe som da gjør det vanskelig for en lærer å få den hjelpen og veiledningen hun kan trenge. Granberg kommer også med litt trøst og sier at det er ingen som forventer at en nyutdannet lærer skal mestre det samme som en med erfaring.

Videre skriver forfatteren om faktorer som påvirker undervisningen, slik som organisering, ledelse av læring og tilpasset opplæring som en sentral punkt for å lykkes i klasserommet. Alt dette i tillegg til det å være godt forberedt. Hun sikter også til elevfokuset og sier at praksissjokket er utfordrende, men kontakten med elevene gjør det verdt det. Granberg peker på relasjoner som viktig, spesielt i den første tiden og ber leseren ha elevenes beste i sentrum. Videre påpeker hun viktigheten av å lete etter det positive hos elevene. Blir en time dårligere enn planlagt så trøster hun seg med at det alltid kommer en ny time. Det å lytte til erfarne lærere er også et nyttig råd å ha med seg.

Forfatteren kommer også med tips til hvordan man kan organisere klasserommet, som for eksempel hva man kan pryde veggene med. Det er også viktig å lese læreplanen, opplæringsloven osv. skriver hun. Forfatteren har også laget en oversiktlig liste over de viktigste arbeidsoppgavene en lærer har, kanskje noen flere en mange er klar over. Granberg fokuserer også mye på lærer-elev relasjonen som noe vesentlig for at hverdagen skal bli best mulig for både lærer og elev og at det første møtet med elevene er av stor betydning for relasjonen som skal etableres og kulturen som dermed etablerer seg i klassen. Jeg fikk også tips om å ta noen bli kjent aktiviteter den første skoledagen. Videre påpeker hun viktigheten av smil, humor, det å by på seg selv, bruke god tid på å bli kjent, å skanne elevene i den forstand at man studerer og ser elevene. Granberg påpeker også verdien av ros, men også at vi må ha nulltoleranse for kommentarer som har med kropp og utseende å gjøre.

Et annet viktig område som påpekes er å ha både start og sluttrutiner i klassen. Da kan en dagsplan være til god hjelp. Klare og tydelige beskjeder er også viktige, og helst så korte som mulig.
Senere i boken påpeker hun at det også er mye læring i en avsporing, så man kan med fordel avspore litt, bare at man er god på å spore inn igjen. Viktigheten av å gi muntlige og skriftlige tilbakemeldinger er også en viktig del av det å være lærer. Det skal gi informasjon om elevenes faglige utvikling og hva de kan gjøre for å forbedre seg. Forfatteren påpeker også at variasjon og engasjement i undervisningen er viktig. En lærer bør ikke snakke for lenge om gangen, og det må gis rom til dialog. I foreldresamarbeidet så forteller Granberg at det kan lønne seg å samle ”penger i banken” hos foreldrene, slik at hvis det skulle oppstå vanskelige situasjoner og samarbeidet settes på prøve så kan utfallet bli bedre enn ellers. Avslutningsvis tar boken opp dette med foreldremøter og gir noen god tips underveis.

Dette og mye mer kan man lese i denne, og i det store og hele er dette en god bok jeg virkelig kan anbefale for lærerstudenter og nyutdannede lærere. Den er heller ikke så veldig akademisk skrevet, så her kan man bli godt forberedt, i hvert fall teoretisk sett.

En enkel og grei bok om å forebygge og reparere skuldersmerter. Har selv slitt med litt småvondt i den ene skulderen, så blir spennende å se om noen av øvelsene i boken vil fungere. Ikke altfor mange øvelser, og heller ikke så kompliserte.

I denne ganske så akademiske boken om planlegging og vurdering i skolen får vi bl.a. noen forslag og innføringer i forskjellige vurderingssystemer. Som ny på lærerarenaen og kommende kontaktlærer i en andre klasse så gav boken meg ikke så veldig mye siden mye av bokens innhold ser ut til å peke mot eldre klassetrinn, fra ungdomsskole oppover mot videregående. Jeg valgte allikevel å lese boken og ta til meg det jeg kunne finne av godsaker.
Henning Fjørtoft anbefaler bl.a. å fokusere på noe konkret når det kommer til målene skolen noe jeg tenkte ta med meg videre. Han legger også vekt på at elevene skal kunne forstå, hva de må forstå, hvordan vi kan fremme forståelse og hvordan vi kan vite at de har forstått. Dette minner meg om det jeg har lest om dybdelæring andre steder. Videre tar Fjørtoft fram noe som kalles for formativ læring som går ut på tre prinsipper der både lærer og elev vet hvor elevene er, hvor de skal, og hvordan de skal kunne komme seg dit. I sammenheng med dette så viser han til formativ vurdering, der han påpeker at vi i den forbindelse må gi akkurat nok og akkurat riktig informasjon til at eleven kan justere sin egen læringsprosess innenfor de rammene som er satt. Formålene med denne vurderingenformen er at elevene må få vite hvordan de skal kunne forberede seg og at vurderingen hjelper til forbedring av deres generelle evne til å lære. Noe høytsvevende og man trenger kanskje noe mer tid for å sette seg inn i det enn ved en enkel gjennomgang av boken.

Forfatteren gir også et interessant innblikk i såkalte rubrikker som vurderigngsform, noe de siste sidene i boken gir gode eksempler på. Men alt i alt så synes jeg ikke denne boken var så aktuell for mitt vedkommende, ihvertfall ikke enda, kanskje jeg tenker annerledes etter et år i læreryrket.
Noe kjedelig, akademisk og høytsvevende, men til tider givende med et innblikk i hvordan en lærer kan jobbe og vurdere sine elevers arbeid på.

I mine forberedelser til arbeid som kontaktlærer og videreutdanning så er ”God leseplanlegging” en av bøkene jeg har tatt fatt i. Den handler om hvordan man i de forskjellige fagene kan tilrettelegge lesing på en best mulig måte for elevene. Selv om jeg føler at boken mest rettes mot eldre klassetrinn i grunnskolen så gav det meg allikevel noen tips som en kommende kontaktlærer for andre klasse. Forfatterne legger mye vekt på elevenes dybdelæring og for å få til det så bør de få tilgang til andre bøker enn læreboken i et gitt fag. De påpeker videre at god leseopplæring handler om å gi elevene tilgang til et mangfold av tekster. Slik kan de også lære å tenke kritisk, reflektere over det de leser og se hva forskjellige forfattere og skribenter mener på forskjellige områder. Lærerne bør også ha en klar og tydelig tanke om hva elevene skal og bør lære, ifølge forfatterne.

Etter å ha lest en del om språkutvikling med tanke på lesing i barnehagesammenheng så henviser forfatterne til Per Thomas Andersen og hans understreking over hvor viktig lesing av skjønnlitteratur er for menneskers oppøvelse i empati, dette bl.a. gjennom det at vi kan få forestilt oss andre mennesker og fremmede livssituasjoner, og lar oss dermed også føle andres følelser. Dette med empati og følelser har spesielt opptatt meg de siste årene i arbeidet mitt som barnehagelærer og det er godt å få nok en bekreftelse av lesingens rolle i dette.

Boken snakker også en del om dybdelesing og mikro og makro stillasbygging som hjelpemiddel for å legge til rette for at elevene skal forstå det de leser. Mikro stillasbygging er den støtten som skjer mellom lærer og enkeltelev underveis i lesingen. Slik veiledning kan i følge forfatterne hjelper elevene å huske det de har lest, organisere informasjon fra tekster, utdype tekster og til å overvåke egen lesing (s.35). Stillasbygging på makronivå handler derimot hvordan læreren velger å organisere selve undervisningen på. Videre la forfatterne vekt på å få fram elevenes forkunnskaper før de begynte med et fagområde og fordelene det har med videre læring. Jeg har også lest andre steder at det er en fordel for elever å ha forkunnskaper om noe før man eventuelt leser en bok om et gitt tema. Ellers tar forfatterne også fram et spennende område rundt debatt på skolen, kanskje ikke så aktuelt for andre klassinger, men mer aktuelt opp mot ungdomstrinnene.

Boken gav mersmak, men allikevel savnet jeg innholdet mer tilpasset de laveste trinnene i grunnskolen.

Jeg valgte ut denne boken først og fremst fordi jeg var nysgjerrig på fenomenet Jordan Peterson i kristne miljøer, hvorfor så mange kristne så å si er oppslukt av ham, nesten på samme måte som mange troende er oppslukt av Israel og det som skjer der. Selv har jeg bare lest boken ”12 Rules for Life” og den gav meg ikke så veldig mye. Men av en eller annen grunn har den gitt mange veldig mye.

Så hva er det kristne ser i Jordan Peterson, som jeg nødvendigvis ikke helt har klart å se?
Det jeg har merket meg som kan være en av grunnene er måten han bruker og fremstiller bibelen på i sine foredrag og bøker, men er det en tillitsvekkende god nok grunn å omfavne det han skriver og taler om i en slik grad som det blir gjort? Eksegetisk og hermeneutisk er han ikke helt på sporet ifølge en av forfatterne i ”Myth and Meaning in Jordan Peterson”, så hvorfor skal kristne da bruke tid på Petersons verk? I tillegg bekjenner han seg heller ikke som en troende, men holder seg mer agnostisk til den kristne tro. Så hvorfor skal kristne da bruke tid på Petersons verk? Boken tar frem at Peterson ikke står for noen historisk eller ortodoks kristen tro. Hvorfor skal kristne dermed bruke tid på Petersons verk? Petersons syn på NT er ikke basert på at den er sann, men at den har hatt en enorm betydning for vestens vekst og velstand. Det siste er nok sant, men hvorfor skal kristne da bruke tid på hans verk når han ikke ilegger NT den sannhetsverdi Den egentlig har? Peterson anerkjenner heller ikke Bibelen som Guds Ord, men anser mye av de Bibelske historiene som myter, men derimot med viktig symbolsk verdi og elementer av sannhet som kan formidles for å kunne gi mennesker et best mulig liv i den tid vi lever i i dag. Så hvorfor skal kristne dermed bruke tid på Petersons verk? Dette og noen andre spørsmålstegn stiller jeg meg rundt Peterson popularitet i kristne sirkler i dag.
Mange kristne går nok og venter på det store frelsesøyeblikket i livet hans, spesielt når det sies at hans kone allerede har funnet Veien. Vi kan alle håpe og be.

”Myth and Meaning in Jordan Peterson” gav meg kanskje ikke så mye mer innsikt i hvorfor kristne er såpass betatt av det han formidler, men allikevel et litt bredere innblikk i Jordan Peterson, det han står for og hvordan han fungerer som en formidler av sitt budskap. Jeg fikk også et lite innblikk i hvorfor populariteten hans er som den er. Boken er delt opp i 10 kapitler, hvert kapittel skrevet av en som kjenner til arbeidet hans, inkludert redaktør Ron Dart. Jeg kjente ingen av forfatterne fra før, men de gav meg allikevel noen drypp med visdom og innsikt rundt fenomenet Peterson, men ikke nok til at det ble altoppslukende.

Boken gir en liten innføring i kristendommen som Peterson presenterer, ikke på noen negativ eller direkte kritisk måte, men der det allikevel påpekes at det ikke er det vi i dag kaller for historisk eller ortodoks kristendom, men heller revidert fra Petersons side til vår moderne og sekulære tidsalder ifølge bokens første forfatter, Bryce Riley Ashford. Han sier litt senere også at Petersons tro på det Nye Testamentet ikke er basert på at den er sann, men at den har hatt en enorm betydning for vestens vekst og velstand. Han legger derimot vekt på det etiske i NT og Jesu lære, og litt senere i boken blir det skrevet og påpekt at verden hadde vært et mye bedre sted ifølge Peterson hvis alle hadde levd som Jesus. Dvs. at Peterson tar med Kristuslikheten som et nødvendig gode for menneskeheten. Problemet oppstår når en ikke kristen psykolog tar frem så mye av Bibelen, også på områder de kristne kaller for helliggjørelse, og mer eller mindre oppfordrer mennesker til å leve som Jesus. Da vil jeg si at det hele fort blir et lovisk strev som man allikevel ikke er i stand til i egen kraft. Peterson mangler med andre ord formidlingen rundt Guds kraft til dette. Men det er allikevel sant det Peterson påpeker, at hvis mennesker hadde levd mer lik Jesus så hadde verden vert mye et bedre sted. Forfatteren av første kapittel påpeker allikevel at det må sann tro til Gud, en tro som tror at Han virkelig er der, og behandle Bibelen som om den også virkelig var sann. Vi kan si det med Ashfords ord at Peterson blir mottatt som en slags yppersteprest der hans livs coaching kombinerer den kulturelle autoriteten av de sosiale vitenskapene sammen med det åndelige som appeleres av religiøse tilskyndelser. Ashford påpeker også videre farene ved at dette kan føre til en slags statsreligion i ens liv heller enn en personlig tro på Gud. I boken sies det også at han velger å fortelle gamle fortellinger som myter for på den måten ta tilbake den såkalte dydsetikken og den eldre forståelsen av hvordan karakterer blir dannet.

Ellers fikk jeg noen drypp av at Peterson er veldig opptatt av det postmoderne og går temmelig hardt imot det. Videre i boken tar forfatterne frem mye politikk og filosofi blandet med et akademisk språk, gjerne med psykologiske elementer og undertoner, som jeg tror kun ytterst få klarer å gripe helt tak i. Det er jo på en måte slik Peterson også legger ut mye av det han skriver. De tidvise dryppene som jeg klarte å gripe av forståelse og innblikk gav meg allikevel noe mening rundt det som har med Peterson å gjøre. En dråpe jeg fikk med meg er viktigheten Jordan Peterson legger i fri tale i samfunnet, at uten den så blir mennesker sårbare for ideologiske besittelser. Bra poeng.

Jeg savnet allikevel litt mer av det kristne perspektivet som tittelen også påpeker rundt boken, samtidig som det ble lagt litt mer vekt generelt rundt temaer som Peterson tar opp enn på selve Jordan Peterson. Det manglet med andre ord litt mer fokus på ham og det kristne perspektivet synes jeg, selv om det selvfølgelig også kommer fram. Som sagt så ble det hele også litt for politisk, filosofisk og akademisk etter min smak, og det var mye som dermed ble altfor høytsvevende for meg. Man bør også med fordel ha en del forkunnskaper på områder som Neo Marxisme, personer som Søren Kirkegård og amerikansk politikk, for å nevne noe, for å best mulig utbytte av boken. I det store og hele så er kanskje Peterson den tydeligste ikke-troende som tar for seg Bibelen på en mer relevant måte for den moderne verden enn andre i hans sjanger. Dette kommer bl.a. til syne i hans syn på offerritualene, som ofte blir sett på som noe primitivt i dag, men i Petersons øyne er det blant de største idér som har kommet opp i menneskets sinn. Dette er noe som er direkte i strid med våre overlevelsesinstinkter som også forfatteren av kapitlet påpeker. Det blir også påpekt at selv om bibeltolkningen hans ikke er av den beste sorten så er allikevel måten han fremlegger de bibelske tekstene beundringsverdige. På den positive siden så kan dette for mange være, ifølge Laurence Brown, en døråpner for å forstå og komme nærmere den kristne troen.

Et av de tingene som jeg satt pris på å lese rundt Jordan Peterson er hvordan han virkelig ser ut til å bry seg om pasientene og personene han møter på og som sliter. Han kan gi dem forståelse og svar med tårer i øynene, noe som viser at han tar sitt kall svært alvorlig. Et eksempel gis når en gutt ytret tanken om å begå selvmord snart og hvordan Peterson var med på å gi ham håp, og etter senere utveksling med gutten, så var han fortsatt i live. Alt i alt, skjønner jeg ikke helt enda hvorfor så mange kristne nesten gir han status som en kristen åndelig leder, med alt det man kan sette spørsmålstegn ved rundt ham ut fra et Bibelsk ståsted. Jeg sår allikevel ikke tvil i at han har vært med å hjulpet mange inn i et rikere liv, ja til og med mange troende.

Jeg likte Danielle Shreyers litt originale skrivemåte og at noen også tør å gå imot en såpass kontroversiell lære innenfor den kristne troen som arvesyndlæren er. Noen mener at den er helt essensiell i den kristne troen, andre mener at den ikke er det, og mener også at den er ubibelsk. Selv om forfatteren har noen gode argumenter imot arvesynd så savner jeg en eksegetisk dybde og tyngde i det hun skriver. Selv om Shreyer legger mye vekt på det hun kaller for ”Original blessing”, eller arvevelsignelsen, så klarer hun også se det onde i mennesket, men at dette heller mer mot valg man tar enn noe man er. Når arvesyndlæren svartmaler mennesket, så kan det se ut som om Shreyer går litt mye over i den andre grøften, men allikevel ikke uten å se ut til å ta altfor lett på synd. Hun legger derimot mer vekt på Guds velsignelse overfor menneskene, om hvordan Gud ikke forbannet Adam og Eva, men hvordan Gud etter ”fallet”, noe som heller ikke er et bibelsk begrep i følge henne, velsigner og forsørger dem, ja til og med Kain. Gud er barmhjertig hele veien, noe som arvesyndlæren fort kan se ut til å dekke over.

Shreyer kan se ut til å minimalisere Jesu stedfortredende død, og mener at det kan bli for mye fokus på det. Hun henviser da til kirkefedrenes kunstmalerier, der paradistilstanden rådet, og at Jesus på korset ble først fremtredende etter at vi omfavnet arvesyndlæren. Hun avviser allikevel ikke Jesu stedfortredende død, og påpeker at det har en bibelsk verdi, men at fokuset bør være på livet som springer ut av Jesu verke. Jeg mener i hvert fall at Jesu stedfortredende død er noe mer essensiell og viktig å løfte fram som noe stort, men at det også er viktig å trekke fram livet som medfølger. Skriften er ganske så tydelig på det.

Shreyer gir oss også et lite innblikk i debatten rundt arvesyndlæren på 1700-tallet mellom presbyterianeren Jonathan Edwards og episkopalen John Taylor. En del interessante vinklinger får vi gjennom boken, men jeg klarer ikke ta altfor helt god fisk og savner flere svar ut fra Skriften på hvorfor hun mener arvesyndlæren er feil. Innimellom får jeg også en følelse av universalisme i måten hun skriver på, men om hun er universalist eller ikke, det kommer ikke helt klart fram. Mot slutten blir også boken noe gjentakende og repeterende.

Dette er en lettlest bok/hefte om klasseledelse og har flere praktiske og enkle forklaringer på hvordan ledelse i et klasserom bør utføres. Siden jeg skal begynne å jobbe som kontaktlærer, samtidig som jeg tar de nødvendige fagene for å få nok utdannelse til det, så tenkte jeg forberede meg litt i form av relevant litteratur. Thomas Nordahls bok er en enkel og solid start, den har mye bra jeg vil ta med meg videre. Han skriver bl.a. om lærere som utfører en hensiktsmessig og relasjonsbasert klasseledelse, ser ut til å lykkes i alle fag og på alle læringsarenaer (s.3). Videre påpeker han at det som skjer i en klasse er lærerens ansvar, og er det f.eks. bråkete i en klasse, så hevder Nordahl at det til en viss grad er lærerens ansvar, og at det dermed også er lærerens ansvar å ordne opp. Det samme gjelder med læringsutbytte. Hvis det er dårlig så er det lærerens ansvar, og dermed lærerens ansvar å forbedre resultatene. Nordahl påpeker også at en av de viktigste forutsetningene for å lykkes som lærer er at man erkjenner at man faktisk er en leder, og de rundt en da kan forvente at det utøves klar ledelse fra lærerens side.

Nordahl skriver også om det som gir elevene læringsbytte. Her påpeker han bl.a. tydelige voksne som samtidig viser interesse overfor elevene og har et nært forhold til dem. Disse elevene opplever i følge Nordahl å bli likt og anerkjent. Litt senere utdyper han dette ved å si at god ledelse handler om at elevene får en opplevelse av å bli sett, hørt og respektert som selvstendige mennesker. Dette er ytterst viktig for deres læring og blir en realitet gjennom det å motivere elevene til arbeidsinnsats, og det å skape ro og forustigbarhet i undervisningen. Nordahl henviser også til John Hatties omfattende forskning på det som har best innvirkning på elevenes læring, og han fremhever og konkluderer at læreren uten tvil har den mest fundamentale innflytelsen på elevens læring. God ledelse vil videre være det å legge konkrete mål for læring, stille krav og ha forventninger med hensyn til både arbeidsinnsats og læringsutbytte. Videre er det viktig å oppmuntre elevene og velge aktiviteter og oppgaver som ifølge Nordahl kan realisere de mål man har satt for undervisningen (s.9).

Thomas Nordahl påpeker at man som lærer ikke nødvendigvis er god hvis man kun mestrer et område, f.eks. så hjelper det ikke hvis læreren er ytterst god i et fag men ikke klarer å få elevene til å følge med eller ta i mot beskjeder. Det jeg videre ønsker å ta med meg er noen elementer som forfatteren nevner for å kunne videreutvikle seg som leder er å kunne reflektere sammen med andre, ha et kritisk perspektiv på egen ledelse, tilegne seg ny kunnskap, noe jeg nå gjør ved å lese teori rundt emnet, og så påpeker han at det ikke minst er viktig med systematisk trening på området for å bli god, akkurat som på andre arenaer i livet. Et annet viktig poeng og tegn på at man lykkes og at læring finner sted er når man som lærer opplever at elevene aktivt er med og bidrar i timene.

Nordahl henviser mye til John Hattie, som jeg også har til gode å lese bøker av, som f.eks. boken "Visible Learning" som nylig også har kommet ut i en ny utgave. Nordahl gir flere eksempler fra Hatties forskning om hva som er viktig og har størst effekt på læring. Han fremhever lærerens evne til å håndtere bråk og uro i undervisningen som et av de områdene med størst effekt for elevens læringsutbytte, samt kognitive strategier i undervisningen som dialog, forklaring, repetisjon og oppsummering. Andre områder er positive, støttende og konstruktive tilbakemeldinger. Ledelse, tydelighet og struktur har også mye å si og lærerens forhold til elevene. Nordahl viser også til hva som ikke har noe effekt.

Professor Nordahl skriver også om autoritet, og at det å være lærer i dag gir ikke automatisk autoritet, læreren må selv gjøre seg fortjent til det. Han skriver også om autoritetens klare tids- og kommunikasjonsgevinst og påeker bl.a. viktigheten av å gi kollektive beskjeder fremfor å gjenta beskjeden overfor hver enkelt elev. Senere i boken skriver Nordahl også om forskjellig typer klasseledelse. Den ene er den strategiske klasseledelsen som tar for seg lærerens planlegging av alle sider ved undervisningen. Han påpeker hvor viktig de er å være tydelig på dette området. Han skriver at når ma vet hva man vil med undervisningen, hvorfor man vil det, og hvordan man vil arbeide for å realisere målene, vil det gå helt klart fram hvem som er leder av undervisningsforløpet (s.35). En annen type ledelse han sikter til er situasjonsbestemt ledelse som ifølge Nordahl referer til lærerens direkte møte med elevene i ulike situasjoner i undervisningen. Her spiller elevenes forutsetninger, modenhetsgrad, tidligere læring og motivasjon med hensyn til skolearbeidet inn. Her kommer det også an på hvordan hver enkelt lærer fremstår og hvilket stoff det arbeides med (s.35).

For å komme litt tilbake til det som har med autoritet å gjøre så er det viktig å passe på at kontrollen og lærerens dominans ikke blir for sterk, da blir læreren lett autoritær isteden for en sunn autoritet. Videre så påpekes det at lærerens undervisning må utfordres hvis man ønsker at alle elever skal kunne realisere sitt potensiale for læring.

Favorittdelen av boken min var nok den siste, for da fikk jeg klare og tydelige tips om praktisk anvendelse. Da tar Thomas Nordahl fram dette med god struktur som har med oppstart av timer å gjøre, overganger mellom aktiviteter og avslutning av undervisningsforløp. Mangler man struktur så kan det fort oppstå uro i undervisningen noe som da vil gå negativt utover arbeidsinnsatsen og dermed også lærigsutbyttet. Forutsigbarhet er også viktig i form av elementer og rammer som går igjen. Et viktig poeng Nordahl kommer med er at hvis læreren ikke tar ledelsen, står det alltid en elev klar til å ta over (s.49).

Avslutningsvis påpeker Nordahl dette med regler, at man ikke skal utøve streng disiplin eller harde straffer, men at man gir rimelige konsekvenser for uønsket adferd eller regelbrudd. Det påpekes også at barn og unge faktisk trenger mer struktur og tydelighet i dag enn tidligere fordi omverdenen gir så store valgmuligheter (s.56). I det store og hele var denne lille boken en god start på mine forberedelser til kontaktlærerjobben som venter meg.

Takk :)

Da har jeg endelig fått lest meg gjennom dette oppslagsverket på over 700 sider. Mye spennende og interessant som er blitt sagt av de tidlige kirkefedrene rundt forskjellige temaer, men også mye uinteressant og kanskje uvesentlig, men det kommer sikkert an på hvilke temaer man interesserer seg for. For meg var det ganske interessant å bl.a. se hvordan så og si alle kirkefedrene nevnt i boken var pasifister og de har faktisk flere gode argumenter for det. På den andre siden kan mange av dem virke loviske i vårt moderne øyemed. Teater og konkurranse sport, spesielt bryting var helt uaktuelt for kristne å drive med, kanskje mest fordi dette hadde dyp sammenheng med datidens avgudsdyrkelse. Fysisk trening virket derimot greit. Å smykke seg var så å si uaktuelt ifølge de tidlige kirkefedrene, da var man nesten ikke frelst engang. Politikk var også fy, fy, og filosofi var for det meste ugreit, men noen var litt mer positive til det. Det kan ha seg at filosofi ble mer akseptert i noe senere tid når Augustin levde, men så langt fram i tid strekker ikke dette oppslagsverkets utvalg seg. Ellers er det interessant å lese kirkefedrenes eskatologiske syn, men jeg hadde ønsket litt flere utsagn fra Eusebius på dette området, for det finnes jo. Det er også interessant å se Tertullians syn forandre seg på visse områder etter år 212e.Kr. når han gikk fra å være en ”klassisk” kristen og over til å bli en del av Montanistene. Jeg kunne nevnt mange flere interessante eksempler, men dette var de jeg kom på i farten.

Oppslagsverket kunne nok ha inneholdt mye mer, og man kunne sikkert skrevet flere bind med utsagn fra kirkefedrene. Kanskje utvalget til en viss grad kan være preget av ubevisste fordommer fra redaktørens side, men ikke vet jeg. Redaktøren påpeker i hvert fall i forordet at han har gjort sitt ytterste for å være teologisk nøytral i sitt utvalg og at ingen sentrale sitater er blitt utelatt med vilje. Hva sentrale sitater angår kan jo variere fra lærd til lært og lekmann til lekmann tenker nå jeg. Alt i alt er dette allikevel et nyttig verk å slå opp i når man lurer på hva de tidligste kirkefedrene etter de første kristne mente rundt forskjellige teologiske temaer. Det som kan være sikkert og visst er at man i første omgang må holde seg til Bibelen, og ikke ta kirkefedrenes meninger som fasit på en lære. De var ikke alltid enige med hverandre og hadde også mange syn som vi i dag ville sett på som oppsiktsvekkende, i hvert fall til en viss grad. Jeg er i hvert fall glad for å ha kommet med gjennom dette oppslagsverket som til tider var kjedelig, innimellom fengende, og ved jevne mellomrom interessant og ytterst givende.